Til norske Putin og Russland sympatisører

La det være klinkende klart:  Det er aldri greit å gå til angrep på et annet land. Det er aldri greit å være aggressoren. Det er aldri greit å initiere tvang. Liberalister bruker uttrykket «initiere tvang», og det betyr at man i motsetning til selvforsvar – som liberalister mener er helt OK – er aggressoren som starter opp bruken av tvangen. Det er altså helt greit å forsvare seg, men aldri greit å gå til angrep.

Begrepet tvang, innebærer alle former for vold, slik som drap og voldtekt, men begrepet dekker også hærverk, tyveri og svindel. Man gjør noe mot andre som krenker rettighetene deres. Det er i liberalismen like feil å gjøre det for statene, som det er for borgerne. Og derfor gjelder det all krigføring. Det er greit å forsvare sitt land eller land i en forsvarsallianse man har alliert seg med når man blir angrepet av en aggressor, men det er aldri greit å være aggressoren som går til angrep.

Om å rydde opp i andre lands indre anliggender

Det er, slik jeg oppfatter det, ikke greit å gå til angrep på et annet land for å rydde opp i andre lands indre anliggender. Kanskje du oppfatter det slik at Ukraina har et kjempestort problem med nynazisme? Du har sett massevis av videoer med Azov bataljonen hvor de har organisert store militære parader og liknende, eller sett videoer av andre ekstreme nasjonalistiske grupper?

Ja, det er noe svineri, så absolutt, og jeg kan forstå frustrasjonen, men det gir ikke Putin og russerne noen legitim grunn til å gå til angrep. Statens forsvar, skal kun brukes til forsvar, ikke til angrep!

Det er ikke Putins indre anliggender, selv om russere i Donbas skulle ha blitt beskutt av Kiev-regjeringen en gang. Det siste er i så fall ekstremt kritikkverdig av Kiev-regjeringen, men det legitimerer altså ikke, slik jeg ser det, en fullskala krig mot Ukraina, og det Ukrainske folket som helhet.

For å gå litt inn på denne helheten her, så finnes et nitrist bilde, hvor det i Ukraina er blitt satt ut 112 tomme barnevogner som da skal markere antall barn Putin og Kremls militære har drept i krigen frem til det tidspunktet disse barnevognene ble satt ut.

En må også ha i bakhodet at en slik fullskala krig medfører flere hundre tusenvis, om ikke millioner av mennesker på flukt. Og på flukt så blir kvinner og barn svært utsatt for overgrep og menneskehandel. Så det ene fører til det andre. Det fører til menneskelige lidelser som er utenfor det vi har evne til å forstå som lever i trygge, gode gamle Norge. I alle fall har vi gjort det frem til nå.

En annen ting er jo det at disse på flukt er helt uskyldige, og at mange av dem vil flykte til Norge. Da er det vel lite hyggelig å signalisere sympati med Russland og Putin, fordi Vesten med NATO og USA har begått lignende ugjerninger i utallige land tidligere? Jeg forstår det er irriterende med hyklere som støttet disse krigene, og som nå har det Ukrainske flagget på sin facebook profil, men to feil gir altså aldri en rett.

https://pixabay.com/no/illustrations/ukraina-barn-ukrainsk-fred-7067981/

Hvis mange nordmenn hadde flyttet til Sverige, og ble beskutt av svenske myndigheter og nynazister i Sverige som hatet nordmenn, hadde Norge da hatt en rett til å gå til krig mot Sverige?

Da ville Sverige gjort noe veldig galt, men Norge er jo ikke noe verdenspoliti som har ansvaret for å beskytte nordmenn over hele verden. Ikke gjennom at Norge starter opp kriger med land som behandler nordmenn dårlig i alle fall. Det vil bare bety at langt flere uskyldige blir drept. Det bør ikke være noen akseptabel, legitim grunn til å gå til krig.

Svært kritikkverdig!

Før jeg hamrer løs på USA og NATOs ugjerninger, vil jeg først sterkt kritisere Ukrainas president Volodomyr Zelenskyj, basert på en video jeg så i Blabladet. Her kommer det frem at Zelenskyj, visste hva slags konsekvenser det ville få å flørte med et NATO medlemskap. Han visste med 99% sikkerhet at det, ville føre til en fullskala krig, likevel så gjorde han det, til tross for at befolkningen ble fortalt at Zelenskyj er en garantist mot dette. Det legitimerer over hodet og på ingen måte noe Russlands angrep, men det er likevel ganske kritikkverdig. Se videoen selv her: Forutså Ukraina-krigen i 2019.

Jens og Joe både kan og har kunnet avsluttet krigen i Ukraina!

En annen ting som er sterkt kritikkverdig gjelder den amerikanske presidenten Joe Biden og NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg, som med noen få ord, både kan og har kunnet ha avsluttet hele krigen i Ukraina, men som velger å ikke gjøre det.

I følge den amerikanske Demokraten Tulsi Gabbard, så er det svært usannsynlig at Ukraina kan bli medlem av NATO. Nå er det vel uansett for sent, fordi Russland allerede har gått til angrep på Ukraina, er det ikke? Hvis Ukraina blir et NATO-land nå, så vil et fortsatt angrep fra russisk side, være et angrep på et NATO-land.

Da kan Putin og Russland gjøre to ting:
1. Trekke styrkene tilbake.
2. Fortsette med krigføringen og starte 3. verdenskrig…

Hvis NATO uansett ikke vil ta inn Ukraina i varmen, så bør Biden og Jens Stoltenberg gi uttrykk for dette! Jo tidligere de gjør det, jo bedre! For hvis Joe og Jens kan garantere overfor Russland at Ukraina ikke skal være med i NATO, så forsvinner jo NATO-trusselen overfor Russland, slik Putin oppfatter det!? Og som et direkte resultat vil det være svært sannsynlig at Putin og Kreml avslutter sin krigføring i Ukraina. Dette burde man imidlertid ha gjort før Russland gikk til krig i utgangspunktet selvfølgelig.

Ja, for Russland går jo til krig mot Ukraina, på grunn av at Ukraina ønsker å bli medlem i NATO. Logikken til Putin og Kreml, er at Ukraina som et NATO-land utgjør en sikkerhetstrussel overfor Russland.

Men la oss nå for tankens skyld anta at det ikke hjelper å garantere at Ukraina ikke blir medlem i NATO: At Russland likevel går til krig mot Ukraina. Er det da slik at det er forbudt å hjelpe land utenfor NATO med å forsvare seg?

Nå sender vi jo våpen ned dit, men vil det faktisk hjelpe Ukraina med å vinne krigen mot en av verdens mektigste krigsmaskiner? Vil Ukraina kunne vinne krigen mot Russland på egenhånd?

Eller vil det at vi sender våpen til Ukraina føre til at vi forlenger krigen og de menneskelige lidelsene, da de uansett til syvende og sist, ender opp med å tape? Sendingen av våpen ned til Ukraina, er nok mest symbolsk støtte til Ukraina, men det kan være at det fører til at krigen varer lengre, og påfører landet større lidelser?

Jeg mener at statene ikke har noe med å blande seg inn i andre lands kriger. Jeg mener imidlertid at Ukraina bør kunne gå inn i allianser med vennligsinnede land som ønsker å gå inn i allianse med dem, og at den alliansen ikke nødvendigvis må hete NATO…

Fortell gjerne din mening i kommentarfeltet!

NATO og USAs innblanding i andre lands anliggender

Det er like galt når Vesten med USA og NATO i spissen skal være verdenspoliti, og blande seg inn i andre lands anliggender, ikke bare når Russland gjør det. Og det finnes langt flere eksempler på at Vesten, USA og NATO har gjort det enn på at Russland har gjort det? Selv om det ikke legitimerer noe som helst angrep, så er det vel kanskje greit å kritisere det også i samme slengen.


De som måtte sympatisere med, og eller som støtter Russland i sin krig mot Ukraina, de snakker gjerne om NATO og USAs tidligere ugjerninger, og bruker det som unnskyldning. Ja det er en del hyklere der ute, som nå demoniserer Russland, og som hevder at aggresjonen kommer av at Putin er gal og at initieringen av krigen fra Russlands side, er helt uprovosert, som da tidligere har støttet de minst like meningsløse krigene til USA og NATO, uten å tenke så mye over hva det måtte føre til. Da har man en dobbelt standard. En standard for Vesten, NATO og USA, og en helt annen for Russland.

Jeg mener man må være konsekvent. Man må i utgangspunktet finne ut hva som er rett og galt, gjennom rasjonell logisk tenkning. Man må kunne begrunne langt utover sine egne følelser som går på hvem man liker eller ikke liker så godt, hva som er rett og hva som er galt på et mer konkret og objektivt nivå.

Det kan ikke være slik at det å føre krig mot et land for å rydde opp i dette landets indre anliggender er greit om USA og NATO gjør det, mens det er totalt uakseptabelt når Russland gjør det. Det er dobbeltmoralsk.

Jeg tenkte nå å ta for meg eksempler på uakseptabel krigføring som USA har begått i andre land.

USAs innblanding i Latin-Amerikas indre anliggender

Her er en wikipedia-artikkel som viser USAs innblanding i Latin-Amerikas indre anliggender.

USA sørget for eksempel for at den demokratiske folkevalgte Chilenske Presidenten Salvador Allende ble styrtet gjennom et statskupp utført av det chilenske militæret. I wikipedia-artikkelen som omtaler Allende, står det følgende å lese: «Allende var president fram til 11. september 1973 da han ble styrtet og døde i et blodig statskupp støttet av USA, der demokratiet ble knust av en militærjunta anført av generalen Augusto Pinochet.»

USA sørget altså effektivt for at Chile ble et brutalt diktatur.

USA har gått til krig svært mange ganger, og her er en liste over de krigene USA har deltatt i. Jeg kan ikke skrive om alt dette her, men jeg kan jo beskrive noen av dem.

Kuppet i Iran i 1953

Amerikansk innblanding i Iran i 1953, forklarer nok en del av problemene som har oppstått i regionen i senere tid.

USAs innblanding i Irans indre annliggender i 1953 førte til at den demokratisk valgte regjeringen under statsminister Mohammed Mossadegh ble styrtet. Kuppet var organisert av den amerikanske etterretningstjenesten CIA og britiske Secret Intelligence Service, og ble i respektive land navngitt TPAJAX-prosjektet.

Kuppet førte til gjeninnsettelsen av Pahlavi-dynastiets sjah Mohammed Reza Pahlavi, og markerte overgangen fra et konstitusjonelt monarki til et autoritært styre som var svært avhengig av amerikansk støtte inntil den iranske revolusjon i 1979.

Så hva var årsaken til at USA blandet seg inn? De hadde helt sikkert en slags propaganda som forsøkte å legitimerte det, på samme måte som russerne nå bruker «avnazifisering» som unnskyldning for å angripe Ukraina. I wikipedia står det å lese: «kuppet må ses i sammenheng med Abadan-krisen, som oppstod da Irans regjering under Nasjonalfronten nasjonaliserte Irans olje». Det var altså nasjonalisering av olje som fikk våre allierte til å se rødt, og gjøre noe som er totalt uakseptabelt.

Tidligere hadde nemlig Irans oljeressurser blitt eid av det britisk-eide Anglo-Iranian Oil Company (AIOC). Til tross for Mossadeghs folkelige støtte, så var ikke Storbritannia villige til å forhandle om dets mest verdifulle utenlandske eiendom, og igangsatte en verdensomfattende boikott av landets olje for å presse Iran økonomisk. 

Storbritannia mobiliserte også forsvaret sitt for å ta kontroll over oljeraffeneriet i Abadan, men denne planen ble skrinlagt før den ble igangsatt. I samarbeid mellom USA og Storbritannia ble det bestemt at man i stedet skulle påse et regimeskifte i Iran.  CIA bestakk blant annet politikere, offiserer, geistlige og kriminelle til å ta del i propagandakampanjen mot Mossadegh og hans regjering.

Etter kuppet styrte Pahlavi landet som en eneveldende monark de neste 26 årene til han til sist ble styrtet i en folkeoppstand i 1979.

Jeg har til nå beskrevet to eksempler på at USA har styrtet to demokratiske regjeringer med påfølgende diktatur som resultat. Og de har til og med støttet oppunder diktaturer de selv har skapt. Men det er også eksempler på at Vesten har styrtet diktatorer…

NATOs millitære opperasjon i Libya

Jeg fant en utmerket artikkel om dette i Journalisten som særlig kritiserer mediene i norge, og da VG spesielt, som jeg velger å sakse litt fra. Artikkelen heter: «10 år etter Libya-bombing: På tide med ærlige refleksjoner?» og bør egentlig leses i sin helhet, men her er noen utdrag:

«NATO bombet Libya sønder og sammen og styrtet Gaddafi i strid med FN-resolusjonens intensjon. Det endte 6 måneder senere med at diktator Muammar al-Gaddafi ble lynsjet uten lov og dom og regimet styrtet. Et av de mest velfungerende diktaturene i Afrika, med et relativt godt utviklet helse- og utdanningssystem endte opp som en ødelagt stat.

Norge var det NATO-landet som slapp flest bomber (588) og bidro til ødeleggelser med store regionale ringvirkninger som fortsatt preger regionen. Libya har siden vært preget av borgerkrig, kaos, innblanding fra utenlandske styrker og grove brudd på menneskerettighetene.

Jussprofessor Geir Ulfsteins klare konklusjon er at Norge brøt folkeretten. Dette er tema for hans kapittel i boken Libya. Krigens uutholdelige letthet.

Det er åpenbart at krigen har medført enorme menneskelige lidelser, og at disse vedvarer. Det virkelige antallet sivile offer får vi vel aldri dokumentert.

En lederartikkel i VG fra 21. oktober, med tittelen «Diktatorens fall til slutt», støtter klart Norges deltagelse. De folkerettslige sidene ved regimets fall blir ikke diskutert, og VG forsvarer NATOs inngripen.

Lederen beskriver skepsisen mange hadde til Norges deltagelse, og mener den nå̊ er gjort til skamme. Ifølge VG må̊ de nye styresmaktene og de som har støttet opprørerne, ta ansvar for at Libya etter Gaddafi blir preget av demokrati og frihet. Når vi ser den ødelagte staten, flyktningestrømmer og kaos i dagens Libya, er det vel heller VGs analyse som gjøres til skamme.

(…)  Da redaktør Svein Gjerdåker skjønte at formålet var regimeendring, skrev han en leder der han beklaget støtten som ble gitt på̊ falske premisser (…)  «Nato brukte FN-mandatet som skalkeskjul for å hjelpa opprørarane med å velta Gaddafi-regimet. Dessutan var trugsmålet mot sivilbefolkninga i Benghazi overdrive».

(…) Ein katastrofe for folket i Libya. Landet vart destabilisert og er i dag styrt av militsgrupper der militante islamistar har stort spelerom».

På forskning.no fant jeg også en god artikkel, den har overskriften: Professor mener Libya-krigen var bygd på en løgn: «– Mediene og neokonservative politikere hevdet at Muammar Gaddafi bombet sitt eget folk, at han benyttet afrikanske leiesoldater, og at byen Benghazi sto overfor et folkemord. Nå vet vi at alt dette var løgn, sier Tunander, som er professor emeritus ved Institutt for fredsforskning (PRIO).

– I praksis støttet Norge og andre allierte opp om rasistiske islamister som drepte afrikanere og tvang flere hundre tusen svarte til å flykte fra Libya, sier han til NTB

Daværende statsminister Jens Stoltenberg (Ap), som høstet stor anerkjennelse i Washington for Norges Libya-bidrag, ble siden generalsekretær i NATO. Han har avvist all kritikk»

Operasjon Desert Fox

FNs nettsider står det å lese at: «Den Islamske Stat vokste fram som en reaksjon på at USA, Storbritannia og deres allierte invaderte Irak i 2003». Det står også at «USA mente å kunne påvise at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen, og at landet samarbeidet med terrornettverket al-Qaida». Senere har det jo vist seg å være en stor løgn. Irak hadde ikke noen masseødeleggelsesvåpen!

Hva førte så USAs krigføring til?

Det ledet blant annet til at UNSCOM ble diskreditert etter at det ble avslørt at den hadde spionert for amerikanske myndigheter, og at organisasjonen avviklet. Irak kunne dermed notere seg en viss politisk suksess… Og det førte til et enormt stort hat mot USA og Vesten. All innblandingen har videre egentlig bare ført til destablisering og til at ekstreme islamistiske grupperinger fikk sterkt rotfeste i regionen. De hadde nå en felles fiende. USA. Og selvsagt også Vesten for øvrig.

Det førte også til at Russland hjemkalte sine sine ambassadører i London og Washington i protest mot luftangrepet. Reaksjonen ble betegnet som uventet og sterk.

I Norge så var det omtrent bare organisasjoner som Redd Barna og Kirkens Nødhjelp som stilte seg kritiske den gangen. Stort sett alle partier var tilhengere av krigen. I artikkelen Norske politikere er umoralske i Blabladet kan man lese kritikken mot de norske støtteerklæringene.

I artikkelen står det blant annet å lese følgende: «Jeg har sett barn på sykehus i Irak som har blødd i hjel fordi sykehuset ikke har de enkleste medisiner. Dette skyldes sanksjonene mot Irak. Det er klart det går inn på meg, forteller Nilsen. – Det går ut over barn, voksne og eldre. FN-tall anslår at det dør minst 5000 barn per måned – barn som ville overlevd dersom det fantes medisiner, sier Nilsen til Dagbladet.»

(…)«Hvorfor er det vedtatt sanksjoner mot Irak, når andre land med like mange brudd på menneskerettighetene og med like stor produksjon av masseødeleggelsesvåpen ikke blir utsatt for det samme? Svaret er olje, sier Nilsen. – Når man går inn for sanksjoner, er det ikke fordi Saddam Hussein er så fæl. Det er i USAs interesse å holde Iran og Irak i sjakk. De representerer en trussel fordi de ikke bøyer nakken for vestlig press, sier han.»

Til slutt

Både Russland og USA har begått grove ugjerninger ved å starte angrepskrig. Å støtte Russlands krig nå, fordi USA har gjort det tidligere, eller fordi man er kritisk til NATO, er feil. Initiering av krig, er altid feil. Det er aggressoren som alltid har skylda uavhengig av landet som blir angrepet sine indre anliggender.

Jeg mener at folk fra hele verden frivillig kan hjelpe Ukraina, donere penger og våpen, delta selv etc. Men jeg mener det ikke er statens rolle å bidra i krig andre steder, så fremt det da ikke er et land man faktisk har gått inn i forsvarsalianse med fra før av hvor partene har forpliktet seg til å hjelpe hverandre om en av dem skulle bli angrepet.

Slik det er nå er ikke Ukraina med i noen som helst allianse, og når det er usannsynlig at NATO ikke umiddelbart vil ta dem inn i varmen, bør USA og NATO gi uttrykk for dette til Russland, ettersom Russland har vurdert et potensielt Ukrainsk NATO-medlemskap som en risiko for rikets sikkerhet.

Krigen i Ukraina: – Et annet narrativ

Det finnes et annet narrativ til det du hører i NRK og andre hovedstrømsmedier, som også fordømmer Putin og Russlands angrep på Ukraina. Det perspektivet gir et langt mer nyansert bilde, der man samtidig er svært kritisk til EU og USAs utenrikspolitikk, og NATO. Jeg har tenkt å bruke dette innlegget på å presentere de ulike sidene av saken, i et forsøk på å leve opp til idealet om perspektivisme, altså å se saken fra så mange kanter som mulig.

Innlysende antagelser

Når NRK og andre medier dekker krigen i Ukraina og det som kan lede til Den tredje verdenskrig, så omtaler de alt som skjer som innlysende. Men det er mye antagelser ute og går – og dessuten en god del glemsel i forhold til nær samtidshistorie, det vil si tilbake til Sovjetunionens oppløsning rundt 1990, og fram gjennom den såkalte ”neoliberalismens” hegemoni. Det er mye som tyder på at Ukraina ikke er så fritt og demokratisk som det vi er ledet til å tro.

At det ikke er så enkelt som at Ukraina står for demokratiske og gode verdier, mens Russland med Putin i spissen står for onde verdier.

Bare det faktum alene at folk i Øst-Ukraina har vært forhindret fra å delta i de to siste presidentvalgene (i 2014 og 2019). For hvordan har de kunnet stemme ved valg, når de konstant har blitt bombardert av Kyiv-regjeringa og paramilitære grupper, i strid med Minskavtalene (2014/2015), helt siden februar, 2014 — da Donbass erklærte seg som uavhengige?

Det er helt fullstendig uregelmessige valg der, med fem års mellomrom. Fra 2014 til 2019 satt Poroshenko med makta, mannen som sørget for bombarderingen av det etnisk russiske Donbass gjennom en årrekke, og som til slutt fikk begeret til å flyte over for russerne.

Det bildet som NRK gir, er temmlig unøyansert.

Den sokratiske metode, og kritiske spørsmål

Når jeg skal lære noe nytt. Når jeg skal sette meg inn i nye ting i politikken, så bruker jeg det som kalles sokratisk metode, som beskrives greit her: «Sokratisk metode (og kanskje filosofi generelt) handler i bunn og grunn om å sette spørsmålstegn ved det vi tenker er sant. Når vi leser om Sokrates, snakker han gjerne med folk som er veldig sikre på at de har sannheten. Ved å stille kritiske spørsmål, kommer det frem at det de tar for gitt bygger på selvmotsigelser eller dårlig begrunnede premisser.»

Jeg antar ikke at alt er helt åpenbart, og at noen få medier med tydelig og klar slagside forteller alt det som er nødvendig å vite. Ofte så er det slik at disse mediene ignorerer svært sentrale ting for å fremme et bestemt narrativ som passer en eller annen gruppe individers ideologiske overbevisninger, og ofte også er styrt av monopolistiske mediekonserner med korporative kanaler inn i statsapparatet – noe som for øvrig er det økonomiske kjennetegnet på fascismen, slik som var tilfelle både i Nazi-Tyskland, Mussolinis Italia og Francos Spania. Verden trodde vel at den var kvitt slikt, men den gang ei.

Dette er veldig typisk statskontrollerte TV-kanaler, og følgelig: NRK er en statskontrollert propagandakanal. Dette på samme måte som medier som er kontrollert av den russiske staten. Russerne ser og hører nok på sine statskanaler på samme måte, og regner det som kommer frem der som «hele sannheten», «slik er det».

Det er for øvrig slik at inntil den aktuelle krisa og krigen brøt ut i Ukraina, var der mange frie presseorganer i Russland, deriblant Pravda, som blei kjøpt av greske interesser i nyere tid. Det at Nobels Fredskomité deler ut fredspris til en obskur russisk journalist, forteller vel en del om vridningen av bildet man får av forholdene i Russland i moderne tid? Skulle like gjerne Peter M. Johansen i Klassekampen ha fått Nobels Fredspris, etter sin lange og iherdige karriere med utenriksdekning av ”Vestens” ekspansjonistiske og freidige framferd i verden for øvrig?

For bare noen få dager siden visste jeg ikke noe om Ukraina og Russland. Det vil si, ikke så mye. Og heller ikke visste jeg hvorfor det er nå er krig i Ukraina, og hvorfor Putin nå invaderer landet. Det er jo klart at det er mange som nå uttaler seg som om de var eksperter på Ukraina. Folk som vet alt det er å vite med en gang ved å ha lest noen få artikler i VG, eller sett litt på Dagsrevyen, som mannen på bildet under her:

Slik er det ikke med meg. I utgangspunktet forteller jeg meg selv at jeg ikke vet noe som helst. Selv etter å ha sett på dagsrevyen, eller lest noen artikkler i Nettavisen, eller det som måtte dukke opp i nyhetsfeeden på facebook. Hva vet jeg «egentlig»? Hva trenger jeg å lære?

Hva er årsaken til det som nå skjer, som kan føre til tredje verdenskrig?

Oliver Stone

Jeg ønsker å høre argumentene til begge partene og forstå hendelsesforløpet som ledet opp i mot situasjonen. Jeg lærte plutselig veldig mye av å se den en og halv times lange dokumentaren «Ukraine on Fire». Dokumentaren er laget av den amerikanske oscarvinnende filmskaperen Oliver Stone. Han har lenge kritisert amerikansk utenrikspolitikk, noe dokumentaren også illustrerer meget godt. Du kan se hele dokumentaren på YouTube, men her er en smakebit:

Og her er oppfølgeren: Revealing Ukraine.

For å forstå det som nå skjer, så er man nødt til å forstå Ukrainas og Russlands historie. Man må gå tilbake til den tid hvor Ukraina var en del av Sovjetunionen. Hvordan og hvilke krefter var det som sørget for at Ukraina løsrev seg Sovjetunionen? Og da kommer man inn på et veldig interessant:

Det var en ekstrem nasjonalistisk bevegelse som samarbeidet med Nazi-Tyskland under krigen, og som har utført etnisk rensing av polakker og jøder. Den nasjonalistiske bevegelsen kalte seg selv Organisasjonen av ukrainske nasjonalister, eller på engelsk: Ukrainian Insurgent Army, forkortet UPA. Lederen for denne bevegelsen het Stepan Bandera. Sistnevnte hylles den dag i dag som en nasjonal helt av svært mange Ukrainere.

Les også: UNICEF calls on all parties to end ongoing fighting

Denne nasjonalistiske bevegelsen fra den andre verdenskrig, snudde i krigens slutt og bekjempet også nazistene. Det var disse ekstreme nasjonalistene som gjorde Ukraina selvstendig, og som derfor blir hyllet som helter den dag i dag. Her er flagget til bevegelsen.

Den røde fargen symboliserer blod, og den svarte fargen symboliserer jord. I det store norske leksikon kan vi lese om Blod og jord-ideologien. Det er ikke lenge siden dette flagget ble viftet med i flere europeiske land, nå som Russerne angriper Ukraina.

File:OUN-r Flag 1941.svg

Ser du denne dokumentaren laget av vice, kan du få et innblikk i denne bevegelsen.
Under er et skjermbilde fra dokumentaren:

Dette er det narrativet som legges fram i dagens medieverden. Saken er imidlertid at russerne, med Stalin og Den røde hær som hovedaktører, langt på vei snudde hele krigens gang med den knusende seieren i Stalingrad mot de tyske invasjonsstyrkene i 1943, foruten hvilken D-dagen i 1944 hadde blitt en helt annen affære…

En venn av meg, Atle Kultorp Hesmyr, som har fulgt med på Ukraina-saken siden Maidan-kuppet i februar 2014, sa følgende til meg: «det har vært rystende å være vitne til Kyiv-regjeringa som har bombardert de etniske russerne i Donbass, samtidig som det har foregått voldtekter og massakrer mot russisktalende over hele Ukraina, uten at de sentrale myndighetene har grepet inn. For øvrig har/hadde jeg en kjæreste i Kharkiv, samt flere venner i Ukraina, som har informert meg løpende om forholda… Ei jente som studerte historie ved universitetet i Kharkiv i 2016 hevda endog at ”Putin er mektig populær” i Ukraina – til Kultorp Hesmyrs store overraskelse den gangen, etter som informasjonsstrømmen i vest tilsa det stikk motsatte.»

USA har gitt europas mest korrupte land over en milliard dollar

Det rart at Ukraina må stå alene mot Russland og Putin. Det er også rart at USA har sendt store summer penger til landet helt siden landet løsrev seg fra Sovjetunionen, dersom man skal bruke det uttrykket. Eller kanskje det ikke er så rart at Ukraina har blitt et offer for rivningene mellom vest og øst – sett i lys av landets rike mineralforekomster (i Donbass, bl. a.), det rike jordsmonnet og naturgassen i Svartehavet.

Faktum er at Gorbatsjov og Perestrojka/Glasnost-bevegelsen sørget for at Ukraina fikk sin selvstendighet. Imperialistisk og nasjonalistisk kiving om verdens ressurser er intet nytt fenomen, jf. Den første verdenskrig, som liberaleren Henry Noel Brailsford beskreiv som ”The War of Steel and Gold,” i sitt verk med samme tittel (1913).


Tilbake til dagens Ukraina. Det er jo nabolandet til Russland, så det er vel mest sannsynlig en geopolitisk strategi. Når EU også plutselig har et eget flyvåpen klart til å sende inn mot russerne, er det svært mye som skurrer.

Ingen beskrivelse er tilgjengelig.

Faktisk har USA sendt over en milliard dollar til Ukraina. Et land som ligger ganske så langt unna grensene til USA. Et land som ikke er en del av NATO, og som har blitt rangert som Europas mest korrupte land av Transparrency International. Norske politikere snakker også om å sende en hel haug med skattepenger ned dit (!)

For ikke lenge siden så snakket til og med medlemmer i Liberalistene om å sende millionvis av kroner ned til Europas mest korrupte land. Det må vi ikke finne på å gjøre.

Mens Krimhalvøya var under Ukraina, så ville det vært slik at dersom Ukraina ble med i NATO, så kunne USA ha plassert militære installasjoner på øya. Det blir det samme som at Russland skulle ha plassert militære installasjoner på Cuba, bare at Krim er mye nærmere Russlands grenser enn Cuba er nærme USA og Washington. Hvis Cuba er USAs bakgård, så er Krimhalvøya Russlands dørstokk. Så det kan nok være grunnen til at Russland ville ha Krim, samt at det er mulig at fleste som bodde på øya var pro-russiske, slik som i Donbass og flere andre oblaster (regionsenheter i Ukraina, nesten som ”delstater”).

Skjermbilde fra dokumentaren Ukraine on Fire.

Setter norske liv i livsfare

Støres regjering har nå sendt våpen ukritisk ned dit på våre vegne, nok en gang med overveldende flertall i Stortinget, slik som før den horrible bombingen av Libya i 2011, til et sterkt splittet land som består av en masse høyreekstreme og pro-russiske fraksjoner som er i krig med hverandre internt, og et land som alt sett under et er sjanseløse sett opp mot Russlands hær. Det er meningsløst.

Folkerettsekspert Cecilie Hellestveit mener den norske våpenleveransen til Ukraina gjør Norge til medkrigere, som igjen kan legitimere et russisk angrep. Støre og den såkalt ”rød-grønne” (brune?) regjeringen har altså tatt en meget stor risiko på den norske befolkningens vegne. Kunne vi ikke vært litt mer som Sverige? Tatt det litt med ro? Puste ut. Tenke litt før vi handler? Ikke involvere oss i andres kriger? I det minste tenkt litt på hvordan man skal delta? Norsk våpeneksport er for øvrig generelt sett et høyst tvilsomt anliggende som mange bør se nærmere på, og som undergraver landets renommé som en ”fredsnasjon.”

Kan lille Ukraina vinne over den store Bjørnen?

Vil denne våpenleveransen hjelpe Ukraina med å vinne over Russland? Jeg er nok ikke så overbevist om det, for å si det forsiktig. Og den ”David-mot-Goliat”-hallelujastemningen i favør av enhver person med ukrainsk pass og skytevåpen, er jo helt latterlig, for ikke å si dypt tragisk. Og om de taper, noe jeg er sikker på at de gjør, om ikke NATO med USA går inn og starter Den tredje verdenskrig, så vil alle våpnene som Norge sender ned til Ukraina havne i hendene på russerne. Videre vet Russland at Norge, som faktisk grenser mot Russland i nord, har støttet fienden til Russland i en krig og at mange nordmenn har vervet seg og deltar i krigen.

Vi får bare håpe at den russiske dumaen (nasjonalforsamlingen) og Putin ignorerer det, og kun foretar seg det han har hatt et uttalt mål om å gjøre, nemlig overta to områder i Ukraina: Donetsk og Luhansk. Årsaken til at han sender styrker ned dit, er i følge Putin selv, for å opprette fred. Han sender i følge seg selv: Fredsbevarende styrker ned dit. Hvorfor? Fordi Zelenskyi-regjeringa, rett før avstemningen i den russke nasjonalforsamlingen om anerkjennelse av uavhengigheten til oblastene Donetsk og Luhansk (Donbass, med en samlebetegnelse), intensiverte granatbombardementet mot disse regionenes sivilbefolkning.

Det er jo fred tenker du. Nei, det er pro-russiske separatister som har vært i krig med nasjonalister både i Kyiv-regjeringa og paramilitære grupper på ytterste høyrefløy der i mange tiår… En krig som ikke virket å ta slutt, før russerne grep inn for ei ukes tid siden Det er slik at når NATO og USA har foretatt sine ”operasjoner” i eksempelvis Irak og Libya, så er det nesten ingen som protesterer, nei, man kan snarere høre applausen runge fra et samla mediekorps etter at landenes ledere har blitt demonisert på forhånd, slik som man gjør med Vladimir Putin nå.

Sammenlikningen med Hitler er jo fullstendig bak mål, i og med at nettopp Tyskland, som en sentral aktør i EU, er blant landene som har presset mest på for å få tilgang til Ukrainas rike naturressurser. Mer relevant ville det være å sammenlikne Putin med Stalin anno 1943, da det tyske angrepet satte inn for fullt vestfra, med deres såkalte ”Generalplan Ost” og ropet om Lebensraum. Det er greit at USA og Norge deltar i Syria, Irak, og blander seg i andres interne kriger, men om Russland gjør det så er det galt. Jeg mener det er galt uansett hvem som gjør det. Det er galt når Russland gjør det, slik som nå, og det er galt når USA gjør det. Imperialisme har aldri vært levedyktig noen gang gjennom historien og er det ei heller nå. Spørsmålet er imidlertid om det Russland har foretatt seg i moderne tid, med noen som helst dekning kan kalles imperialisme.

Slik beskriver World Socialist Web Site tilstandene i Ukraina:

«Statlige minnesmarkeringer og offentlige minnesmerker over krigsforbrytere, massemordere, antisemitter og nazikollaboratører som Symon Petliura, Stepan Bandera og Roman Sjukhevytsj. Integreringen av fascistmilitser inn i Ukrainas offisielle væpnede styrker, og nettverksbygging og militærtrening av ny-nazister fra hele verden under statens beskyttende hånd. Mafia-lignende kamper om statsmakt mellom en håndfull oligarker, og et korrupt rettsvesen og statsstrukturer. Skrikende sosial ulikhet, med en gjennomsnittsinntekt/måned på € 412 (april 2021) [NOK 4 142]. Dette er de mest prominente karaktertrekkene for det ukrainske «demokrati», som USA og deres europeiske NATO-allierte risikerer krig mot atommakten Russland for.»

Sitatet er hentet fra denne siden, med overskriften:
«Demokrati» i Ukraina – Hva er det NATO risikerer en krig for?»

Den ble skrevet i januar i år! Der står det også noe annet som er interessant å merke seg:

«Det som fulgte var et tiår med vill og brutal privatisering, der tidligere funksjonærer fra Kommunistpartiet, og fra dets ungdomsorganisasjoner, plyndret sosialisert eiendom og knuste de høyt utviklede utdannings- og helsesystemene.»

Jeg som liberalist er selvsagt for privatisering, men det som de beskriver her, var virkelig vill og brutal privatisering. Enkelte fikk forsyne seg av bedrifter på størelse med Statoil for en krone. De fleste av de statlige bedriftene gikk for absolutt ingenting og det ble ikke gjort noen verdivurdering før salg. Det er opphavet til dagens oligarker i Russland og Ukraina. Et meget godt eksempel på hvordan man ikke skal privatisere med andre ord, eller det er vel mye bedre beskrivelse å omtale det som «sharing the loot». Det er en del gode dokumentarer om dette, blant annet denne.

Videre står det å lese hos WSWS: «Oligarkene som beriket seg i kjølvannet av oppløsingen dominerer fortsatt i dag Ukrainas politiske liv. De kontrollerer økonomien og media, de kjøper dommere og parlamentsmedlemmer og de opprettholder deres egne partier og militser. Til og med Den europeiske union (EU), som i mer enn to tiår har støttet deres «strategiske partner» Ukraina med midler og rådgivere, konkluderer: «Oligarker, høytstående embetsfunksjonærer og korrupte påtalemyndigheter og dommere deler fortsatt staten opp mellom seg, milliarder forsvinner til utlandet; Ukraina har, med få unntak, gjort like lite framskritt i å få bygget en konstitusjonell stat som landet har gjort i kampen mot korrupsjon.» Slik oppsummerer Süddeutsche Zeitung ECAs spesialrapport fra september i fjor, en rapport med tittel «Kampen mot storskala-korrupsjon i Ukraina», utarbeidet av Den europeiske revisjonsretten (European Court of Auditors).»

Og dette landet ønsker en del norske politikere å sende penger til?

Videre står det å lese: «Nasjonalisme tjente alltid oligarkene som et virkemiddel for å oppnå et mål. De har skapt nasjonale konflikter og promotert fasciststrømninger for å avlede oppmerksomheten fra sosiale spenninger og få splittet arbeiderklassen, som var politisk desorientert etter tiår med stalinistisk undertrykking og historieforfalskning. Sånn hadde det vært siden oppløsingen av Sovjetunionen, men det fikk nye dimensjoner etter Maidan-kuppet i 2014. Siden den gang har de høyreekstreme nasjonalistene og fascistene blitt systematisk integrert inn i statsapparatet.

Videre står det å lese:

Maidan-kuppet

Stikk i strid med hva Blinken hevder var ikke hendelsene på Maidan et valg for demokrati, men et høyreorientert kupp. Den valgte presidenten Janukovitsj, som politisk hadde manøvrert mellom Russland og vestmaktene, ble jaget ut av embetet ved hjelp av fascistmilitser og med den åpne støtten fra Washington og Berlin, for så å bli erstattet av Porosjenko.

Victoria Nuland, daværende viseutenriksminister for europeiske og eurasiske affærer, og nå nummer tre i det amerikanske utenriksdepartementets hierarki, paraderte personlig på Maidan for å heie fram protestene mot Janukovitsj. Hun skrøyt offentlig av at USA hadde investert fem milliarder dollar i Ukrainas regimeskifte.

Frank-Walter Steinmeier, Tysklands sosialdemokratiske president, den gangen fortsatt utenriksminister, reiste også til Kiev for å forhandle om Janukovitsj’ erstatning med opposisjonspartiene og Janukovitsj selv. Han jobbet direkte med Oleh Tyahnybok, lederen av fascistpartiet Svoboda. Svoboda, som hadde liten innflytelse bortsett fra i enkelte områder i det vestlige Ukraina, står i tradisjonen fra

Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN), som kollaborerte med nazistene under andre verdenskrig, og var involvert i massemyrderier. Partiet opprettholder relasjoner med, blant andre, Tysklands nynazistiske Nationaldemokratische Partei Deutschlands (NPD).

Blekket på Steinmeiers avtale var knapt tørt da Høyre Sektor, en nyfascistmilits, erobret sentrum av Kiev og drev Janukovitsj, som fryktet for sitt liv, på flukt.

Siden den gang har slike fascistmilitser vært en integrert del av landets politiske liv. De terroriserer politiske motstandere og holder krigen gående mot de prorussiske separatistene i Øst-Ukraina. Den 2. mai 2014 ble eksempelvis mer enn 40 motstandere av det nye regimet drept i Odessa, i Fagforbundets bygning, der fascister satte fyr på den og forhindret ofrene fra å forlate.

Nå når du har lest alt dette kan du kanskje se dette klippet fra hovedstrømsmedia, med litt andre øyne enn du ellers ville gjort:

Helt til slutt:

Jeg får runde av dette innlegget med følgende meningsytring:
Nei takk til kanonbåtdiplomati! Og nei takk til det militær-industrielle komplekset og latterliggjøringen av liberalismen som følge av det nevnte. Nei takk, til enhver form for nasjonalisme og religionsvanvidd.

Andre kilder verdt å lese:

The US is boosting aid to Ukraine: 4 questions answered

Forsøk på å hvitvaske Ukrainas historie

Additional Military Assistance for Ukraine

The futility of U.S. Military aid and NATO aspirations for Ukraine

Tryzub (organization) – Wikipedia

Far-right politics in Ukraine – Wikipedia

Ukrainian Insurgent Army

Right Sector – Wikipedia