Liberalismen i Norge

IDEER

Liberalismen i Norge

Av: Jan Arild Snoen – 20. april, 2011

IDEOLOGI: Norge var først ute med å oversette Adam Smith, men mot slutten av det 19. århundret hadde sosialliberalismen fortrengt den klassiske liberalismen.

Liberalismen, i dens høyreorienterte markeds- og individualistiske fremtoning, har hatt magre kår i Norge. Fremskrittspartiet gjorde på sett og vis ideologien til sin egen på 80-tallet, og kaller seg fremdeles liberalistisk. Men særlig etter at mange av de toneangivende liberalistene forlot partiet på 1990-tallet, har partiets ideologiske grunnlag vært sammensatt og uklart. På den annen side er miljøene rundt Civita og Minerva tydelig influert av liberalismen i alle dens avskygninger, i tillegg til konservatismen.

Jeg vil i to artikler gi en kort skisse av liberalismens historie i Norge før FrP-perioden. Denne første artikkelen går frem til andre verdenskrig, mens jeg i den neste vil ta for meg Libertas og Farmand.

Den klassiske liberalismens epoke
Adam Smiths klassiske verk Wealth of Nations fra 1776 kom allerede i 1779-80 ut på dansk (Kurrild-Klitgaard, 1998). Dette var faktisk den første oversettelsen av boken i hele verden. Blant dem som arbeidet med å oversette boken og få den publisert finner vi de norske brødrene Peter og Carsten Tank Anker fra den kjente Anker-slekten, og deres tidligere huslærer Andreas Holt. Mange av dem som befattet seg med boken kan vi senere finne igjen i de politiske kretser som sto bak den økonomiske liberaliseringen i Danmark på slutten av 1700-tallet, og bak datidens trolig mest liberale grunnlov, nemlig den norske som ble vedtatt på Eidsvoll i 1814. Like fullt var Danmark-Norge på denne tiden ikke noen liberal stat, men et opplyst enevelde med klare liberale trekk.

Rundt midten av det 19. århundret dreide Norge i liberalistisk retning. Historikeren Øystein Sørensen (1991) betegner perioden 1814-1884, særlig 1840-70, som den klassiske liberalismens epoke i Norge. Francis Sejersted peker på at perioden var preget av borgerlige rettsstatsideer om at statens funksjon skulle være begrenset og bundet til overordnede normer, som forutsigbarhet og likebehandling.

Den utøvende makt, i praksis embetsstanden, var i økonomiske saker liberalt innstilt og inspirert av England, der kampen for frihandelen ble kronet med seier i 1846. I Norge var det først og fremst stortingsmann og sosialøkonom Anton Martin Schweigaard som ledet kampen. Han lyktes i å liberalisere utenrikshandelen og reguleringene av næringslivet for øvrig. Hans kamp for å redusere tollsatsene var et tidlig eksempel på virkningen av en ”dynamisk skattepolitikk”. Satsene sank jevnt i 40 år fra midten av 1830-tallet, men tollinntektene økte like jevnt fordi handelen hele tiden tok seg opp (Berg & Hanisch, 1984).

Det var i ikke liten grad Schweigaards fortjeneste at nasjonalproduktet ble omtrent tredoblet i denne førtiårsperioden, en vekstrate Norge aldri hadde sett før. Historikerne Berg og Hanisch (1984) tilskriver liberaliseringen av økonomien grunnleggende betydning for denne gode utviklingen.

Like fullt var Schweigaard ingen konsekvent liberalist. Han støttet toll for å beskytte visse næringer, og til og med direkte statlig engasjement i visse næringer og bedrifter, særlig transportsektoren (Garmann Johnsen 1984, Berg & Hanisch, 1984). Også i andre land var det helt normalt at økonomiske liberalister mente at staten skulle understøtte moderniseringsprosessen gjennom å spille en nøkkelrolle i oppbyggingen av infrastrukturen.

Jaabæk og Bondevennerne
Søren Jaabæk forbindes av mange med kallenavnet ”Neibæk”, fordi han som stortingsmann såpass konsekvent sa nei til de fleste forslag om bevilgninger. Jaabæk var leder av Bondevennerne, en av mange grupper som etter hvert utviklet seg til partiet Venstre. Bondevennerne og særlig Jaabæk sto for en ganske konsekvent næringsliberalisme. Bondevennernes formål var ”at befordre den materielle Udvikling og andet Fremskridt ved Bortryddelse af unødvendige Tvangslove og Andet, der er til Hinder for Selvvirksomheden og Udviklingen”.

Jaabæk satt på Stortinget fra 1845 helt til 1890, men det er særlig i perioden fra Bondevennerne ble stiftet i 1865 til Sverdrup ble anerkjent som bondeopposisjonens leder på Stortinget i 1873 at han hadde en viss innflytelse på norsk politikk. Bevegelsen fikk mer enn 20.000 medlemmer, og dets blad Folketidende hadde et femsifret opplagstall.

Siden det på den tiden hovedsakelig var bøndene som betalte skatt, var det i deres interesse å begrense statens utgifter. I motsetning til mange av de andre bondepolitikerne, som først og fremst målbar sine klasseinteresser, hadde Jaabæk også en liberalistisk overbevisning. Hans egen maktbase var bondestanden, som hadde stemmerett og derfor stor politisk makt. Likevel ble han den fremste forkjemperen for allmenn stemmerett. Han var forbløffende liberal også utenom det økonomiske området. Han var republikaner, anti-autoritær, vernepliktsmotstander og så frisinnet kristen at han foreslo å avskaffe kristendomsundervisningen i grunnskolen og statskirken.

Så radikal var han at han ble angrepet for å være kommunist og Internasjonalens agent i Norge (Bech Pettersen, 1982). Selv mente han på sin side at omfordeling via pensjonssystemene var ”et kjennemerke på kommunismen”. Han fremsto altså med en klart liberal profil i mange saker, og i skarp opposisjon til et embetsmannstyre som i økonomiske saker var ganske liberalistisk, men for øvrig relativt autoritært.

Sosialliberalismen erobrer Venstre
Liberalismen i Venstre tok etter hvert tok en sosialliberal retning, etter at de politiske rettighetene var sikret gjennom innføringen av parlamentarismen i 1884 og at Venstre kom til makten. John Stuart Mill ble på sine eldre dager tilhenger av en mer aktiv stat. Hans ideal var hele tiden det selvstendige individ som hadde en sterk moralsk forpliktelse overfor sine medmennesker.

Sosialliberalismen oppsto da man begynte å se på staten som et passende instrument for å iverksette disse moralske forpliktelsene. Sosialliberalerne hadde altså det liberalister vil kalle et naivt syn på staten, og det ble ikke bedre av at de ulike gruppene innen Venstre ønsket å ta i bruk staten til fordel for sine ymse formål, enten det var målsak, avholdssak eller reguleringer av jordbruk og fiske. Særinteressene gikk sammen, og resultatet ble vekst i statens makt.

Grunnene til at liberalismen mistet politisk innflytelse og ble sterkt svekket også som ideologisk kraft mot slutten av det 19. århundret er mange, og jeg skal ikke forsøke å gi en fyllestgjørende forklaring her. Historikere og politikere på venstresiden hevder gjerne at liberalismen kom i vanry fordi industrialisering i liberalismens glanstid skjedde på fattigfolks og arbeiderklassens bekostning. Hayek et al (1954) går sterkt i rette med dette synet, og søker å påvise at arbeiderklassen tvert imot opplevde stor fremgang, men at industrialiseringen gjorde fattigdommen på landsbygda mer synlig for borgerskapet. Økende filantropi holdt ikke tritt med økende forventninger.

Øystein Sørensen (1986) peker på en rekke faktorer som forklarer liberalismens nedgang:

  • Liberalismen er internasjonal i sin orientering, mens denne perioden er preget av stadig sterkere nasjonalistiske strømninger, som kulminerte med utbruddet av 1. verdenskrig. Liberalismen hadde heller ikke noe felles med den fremvoksende imperialismen.
  • Liberalismen klarte ikke å fange opp den voksende arbeiderbevegelsen. For det første var mange, men ikke alle, skeptiske til den allmenne stemmeretten, og ønsket å beholde koblingen mellom stemmerett og betaling av skatt eller eiendomsbesittelse. Arbeiderbevegelsens kamp for positive rettigheter, som rett til arbeid og sosiale rettigheter, kom også i konflikt med liberalismens overveiende negative rettighetsbegrep og ønske om en begrenset statsmakt.
  • Interessegrupper vokste frem, og ønsket å bruke statsmakten som et redskap for sine interesser. Sørensen skriver: ”Liberalismen var en kampideologi på 1700-tallet og langt inn på 1800-tallet, en kampideologi mot alle former for statlige privilegier. Men liberalismen ved makten kunne – i sin ideelle form – ikke love noen nye privilegier.”

Overvintring på Sosialøkonomisk Institutt
Mens liberalismen ble så godt som utradert på den norske politiske arena på begynnelsen av det 20. århundret, overlevde en akademisk lomme på Sosialøkonomisk Institutt, der ideene til Carl Menger og hans ”østerrikske” skole sto sterkt i århundrets første 30 år (Garmann Johnsen, 1984, Berg & Hanisch, 1984).

Den ”østerrikske skole” innen sosialøkonomi er i utgangspunktet ikke normativ, men like fullt er det innenfor denne retningen at vi finner mange av de store liberalistiske økonomer, som Ludwig von Mises (1881-1973) og Friedrich August von Hayek (1899-1992).

Den første som brakte østerrikerne til Norge var Oscar Jæger (1863-1933). I den første norske doktoravhandling i sosialøkonomi overhode, om Adam Smith fra 1892, ble marginalnytteteorien behandlet. Den subjektive vurderingen av en vares nytte avtar med mengden – derav loven om avtagende grensenytte. De klassiske økonomene fra Ricardo og fremover hevdet at prisene på en vare bestemmes av produksjonskostnadene, eller i Marx’ tolkning – av det ”samfunnsmessig nødvendige arbeid” som skal til for å skape produktet. Østerrikernes verditeori er derimot fullstendig subjektiv. En vares eller tjenestes verdi består av samspillet av konsumentenes subjektive vurderinger. Varebytte oppstår nettopp fordi verdien er subjektiv – aktørenes vurderinger av verdien av varen på marginen er ulik, slik at begge ser seg tjent med et bytte.

I en avhandling fra 1901 tok Jæger også for seg Eugen von Bøhm-Bawerks kapitalteori, der kjernen er at avkastningen på kapital er en betaling for utsatt konsum. Dersom vi skal vente med å konsumere, må vi få betalt for det. Kapitalen kan i mellomtiden anvendes til investeringer slik at fremtidig produksjonsvolum kan økes. Dermed skapes også grunnlaget for å betale for avkastningen.

Betydningen av tid er typisk for østerrikernes dynamiske tilnærmingsmåte, i motsetning til den klassiske, statiske teorien. Mens de dominerende nyklassiske økonomene er opptatt av likevektsmodeller, er ”østerrikerne” opptatt av subjektive elementer som påvirker økonomien og forhold som hele tiden forandrer denne likevekten, altså markedsprosessen. Sentralt i denne prosessen er entreprenørskapet. Entreprenørskap er for østerrikerne mer enn det vi vanligvis oppfatter med begrepet, nemlig nyskaping i næringslivet, og omfatter alle individers økonomiske tilpasning, prøving og feiling. (En moderne østerriker i Norge er Lars Peder Nordbakken, se hans bok Muligheter for alle (Civita, 2006).

Økonomiprofessor Wilhelm Keilhau (1888-1954) var den som først og fremst videreførte den liberalistiske tradisjonen innen akademiske miljøer. Da Arbeiderpartiet innførte prisloven i 1945, ga han denne karakteristikken: ”Forslaget vil i realiteten overlate til noen akademikere uten selvstendig erfaring fra produksjonslivet, uten kunnskap til arbeidsvilkårene, uten bransjekyndighet og uten økonomisk ansvar å skalte og valte med all økonomisk virksomhet i landet. Etter ”skjønn”. Et mer perverst samfunnssystem har aldri vært utpønsket.” Keilhaus utfall mot planøkonomien fikk Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Ole Colbjørnsen til å kreve ham avsatt.

Verken Jæger eller Keilhau kan imidlertid ses på som rendyrkede liberalister. Jæger var for eksempel en tidlig talsmann for en offentlig syke- og alderstrygd, og offentlige tiltak for å oppnå økonomisk utjevning (Berg & Hanisch, 1984).

Keilhaus kanskje viktigste betydning var at han utgjorde en bro til Farmand-sfæren og dermed indirekte til strømningene som etter hvert fikk innflytelse i det fremvoksende Anders Langes Parti. Mer om det i neste artikkel.

LITTERATUR

Bech Pettersen (1982): ”Liberaleren fra Lista – et nytt blikk på Søren Jaabæk”. Ideer om Frihet, 2/82.

Bergh, Trond & Tore J. Hanisch (1984): Vitenskap og politikk. Linjer i norsk sosialøkonomi gjennom 150 år. Aschehoug, Oslo.

Garmann Johnsen, Hans Christian (1984): ”Slo liberalismen rot i Norge”? Ideer om Frihet, 2/84.

Hanisch, Tore Jørgen, Espen Søilen, Gunhild Ecklund (1999): Norsk økonomisk politikk i det 20. århundre. Høyskoleforlaget, Kristiansand.

Hayek, F.A. et al (1954): Capitalism and the Historians. University of Chicago Press, Chicago.

Kurrild-Klitgaard, Peter: ”Adam Smith og kredsen bag National-Velstands Natur”. Ideer om Frihet, 3/1998 og 4/1998.

Sørensen, Øystein (1986): Ideer om frihet. Cappelen, Oslo.

Sørensen, Øystein (1991): ”Liberalismens historie i Norge – noen hovedlinjer”. Ideer om Frihet, 1-2/91.

Artiklene som er hentet fra tidsskriftet Ideer om Frihet er også blandt de 33 som er trykket opp igjen i artikkelsamlingen Liberalisme på norsk, som du kan kjøpe her.

Twitter: @jasnoenAv: Jan Arild Snoen – 20. april 7 kommentarer