Fremhevet

Nullsumspill

Made by Ron Mader
Made by Ron Mader


Karl Marx og folk som tenkte som han, støttet en hypotese kalt «nullsumspill». Dette innebar at det var en total mengde ressurser/verdier tilgjengelig – og at noens økte velstand innebar andres reduserte.

En handel/et bytte innebærer ifølge denne tanken at en tjener på det mens den andre taper. Dette er fremdeles basisen i svært mye retorikk og argumentasjon du daglig møter fra stortingspartier, politikere, fagforeninger og andre.

Ved en slik tankegang skaper man altså et sinne og hat hos de som føler de har lite opp mot de som har mye mer. De har jo blitt forklart at deres opplevde ulykke er et direkte resultat av andres opplevelse av hell.

Denne hypotesen er svært enkel å avvise men lever dessverre videre i beste velgående. Dere kan jo tenke dere selv om dette var reelt – hvor mye ville vi da i snitt hatt av verdier og ressurser som 7 milliarder mennesker kontra 1 milliard for 150 år siden?

Sannheten er selvsagt at verdier skapes, de er ingen konstant. Og denne stripen latterliggjør sosialistenes hypotese på glimrende vis.

Takk til: Statens Ovänner

Men det er ikke noen sammenheng mellom disse to tingene. Det er ikke slik at de andre fire milliardene fattigste, er fattige fordi 26 personer eier like mye som dem. Økonomien er ikke et Nullsumspill.


Hvem er disse 26 personene? Hva har de gjort? Som de resterende personene ikke har gjort? Og er dette noen unnskyldning for å innføre sosialisme, og på den måten rasere økonomien og gjøre alle like fattige, for likhetsidealets skyld?


La oss nå si at en tre milliarder mennesker på en annen planet, ikke eier nåla i veggen. De eier ikke et hus, ikke bil, ikke noe.. De er primitive huleboere som lever i MDGs naturtilstand, hvor de lever som samlere og jegere… Fra hånd til munn.


Så har du deg som nordmann, som eier veldig mye. Hus, bil, tv, radio, og så videre og så videre… La oss nå si at en avis hadde funnet ut at Gunnar Jørgen Furehaug eier like mye som det disse tre milliardene menneskene på den denne plantenten eide. Hva så? Er de fattige fordi du er rikere?

Jeg sa annen planet, men hadde det utgjort noen forskjell dersom det dreide seg om tre milliarder på denne kloden?

Bra Gunnar, her er du på sporet av noe!

BI professor tar feil om Bitcoin

BI professor tar feil om Bitcoin og trekker frem den meget irrasjonelle økonomen John M. Keynes i sin analyse av kryptovalutaen. John M. Keynes økonomiske teorier kan for øvrig sammenliknes med hans mindre kjente teorier illustrert i dette humoristiske memet:

Om statlig sløsing av penger, og stor statlig gjeld påstod han at det ikke var så nøye, siden vi uansett er døde i det lange løp. Å gi totalt blaffen i senere generasjoner er altså noe vi bør gjøre i følge Keynes?

Jeg tenkte å ta en gjennomgang av påstandene i denne artikkelen på BIs nettsider. Artikkelen er skrevet av Professor Dagfinn Rime som jeg mener kommer med påstander og argumenter som er feilaktige, misvisende og irrelevante.

Bitcoin for dyrt?

«For ett år siden var en Bitcoin verdt ca. 8.000 kroner. Mot slutten av 2017 passerte prisen 20.000 dollar, mer enn 165.000 kroner. Er det mye? Det er ALTFOR mye!»

Nei det var veldig lite. I skrivende stund er prisen på bitcoin 51,471 dollar, altså 442,075.67 kr. Så om man kjøpte 1 BTC til 165,000 kr i slutten av 2017, og bevart dem frem til i dag, så ville man kunne kjøpe tilbake 277,075.67 kroner med det man betalte kun 165,000 kroner for!

Det er en prosentøkning på 167.92%! Hadde du kjøpt BTC for 10,000 kr julen 2017 da BTC hadde sin all time high, ville du i dag hatt 26792 kr!

Verdi er subjektivt i seg selv, men prisen er objektivt sett mye høyere nå, enn på sin ATH 2017, derfor var det, og er det, helt feil av professoren å påstå at det var for mye den gangen.

Man kunne ikke på noe tidspunkt før jul ha kjøpt bitcoin og tapt penger om man hadde bevart dem frem til i dag.

Grunnen til at han ikke kan uttale seg om dette så bastant som han gjør, er at han ikke kjenner til hva folk vil ønske å kjøpe i fremtiden. Han vet like lite om fremtiden som meg og deg. Og bitcoin har han sterkt begrensede kunnskaper om. Det han har greie på er tradisjonelle finansielle instrumenter.

Er prisen på bitcoin en klassisk finansboble?

Prisen på Bitcoin reflekterer etterspørselen. Hvor mange som kjøper og selger BTC til en hver tid. Jo flere som kjøper BTC, jo mer vil prisen øke. Dette er fordi Bitcoin er en begrenset resurs. Faktisk den mest begrensede resursen som noen sinne har eksistert.

Hvor attraktiv Bitcoin vil bli i fremtiden, altså hvor mange som ønsker å kjøpe bitcoin og hvor mange som mister interessen og selger det for aldri å kjøpe noe igjen, kan ikke professoren uttale seg noe om med en slik skråsikkerhet han viser i sin artikkel.

Verdi er helt subjektivt, og dersom noen har sett nytte i noe, og ønsker seg å benytte seg av noe fordi de ser på det som svært nyttig – noe mange gjør når det kommer til bitcoin – så vil den bare stige i verdi.

Man kan ikke verdivurdere BTC på samme måte som med bedrifter eller eiendom, derfor er hans sammenlikninger dårlige. Det er måten så mange mennesker kommer til å benytte seg av BTC på, og årsaken til bruken, som vil få BTC til å stige til nivåer som er helt utenkelige for denne professoren.

Det som gjør BTC så utrolig mye verd, beskrives på en elegant måte av Michael J. Saylor i videoen under her. Michael Saylor er en av grunnleggerne til MicroStrategy.

MicroStrategy er blant de selskapene i verden som har kjøpt mest Bitcoin. Vi snakker om en sum på over tusen millioner dollar. I dag skal hans selskap ha 90 000 Bitcoins. Du kan bruke denne kalkulatoren for å finne ut hvor mye det er i norske kroner… Trettiseks milliarder femhundre og tjue millioner norske kroner! Da skal du ha en utrolig god grunn for å kjøpe det!

Det som gir Bitcoin reel verdi

Det som reelt sett gir Bitcoin verdi, er en knapphet på 100%, og at man derfor kan bruke den til å konservere monetær energi. BTC kommer til å suge til seg den monetære energien fra alle fiatvalutaer som blir utsatt for inflasjon, og vil derfor alltid kunne bli mer verd enn fiatvaluta. Fiatvaluta er jo ikke begrenset, men tilføres stadig nye penger. Det er sentralbanken som da styres av staten som vanner ut verdien av pengene våre.

Dersom man veksler noe som har et garantert tap i verdi hvert år, slik som den norske kronen, i BTC som da er en begrenset resurs, så kan man på den måten konservere selve verdien kronene har i øyeblikket. Siden mange bruker BTC på denne måten, vil Bitcoin nettopp på grunn av at den er begrenset, stadig kun øke i verdi.

Det som kreves for at professoren skal ha rett i sine påstander, er at disse ideene om hvordan man kan benytte BTC som «store of value» forsvinner fra hodene til alle de som har dem, og at de slutter å kjøpe BTC. Det er i mitt hode helt utenkelig. Han må gjerne skrive en artikkel til hvor han beskriver hvordan han ser for seg at dette skal skje, og hvorfor han mener det er sannsynlig.

Andre ting som gir Bitcoin verdi er jo at det er en desentralisert pengeenhet som ingen kan manipulere. Ingen styrer den. Den har ikke et sentralt punkt som kan feile. Man kan ikke kan bruke mer enn det man har (f.eks. kan man ikke kopiere det man har og f.eks. sende den bitcoinen man har til to forskjellige addresser. Det som kalles Double-spend på engelsk), man kan ikke forfalske BTC.

At den ikke er styrt av noen sentralbank jo svært viktig for politisk motiverte liberalister. For å forstå dette, bør du lese artikkelen jeg oversatte som er skrevet av økonomiprofessoren Richard Ebeling, og som jeg publiserte for en liten stund siden her på liberaleren:

Gull og fritt bankvesen versus sentralbank

Professoren ignorerer også det samfunnet som er bygget rundt BTC. Han ignorerer stort sett alle de reelle/faktiske argumentene for å kjøpe BTC, utover anonymitet hvor BTC da ikke er særlig sterk i forhold til for eksempel Monero (XMR), Tornado Cash (TORN), Phala Network (PHA) og andre anonymitetsvalutaer i krypto.

Professoren er ingen ekspert på blokkjedeteknologi og bitcoin, og da bør man være forsiktig med å gjøre en verdivurdering på det, spesielt på BI sine nettsider.

Vi bør jo forvente at når professorer uttaler seg, så er det basert på reel kunnskap om det de uttaler seg om.

Å spare i norske kroner, gir deg et garantert tap

En annen ting professoren unngår å nevne er jo at våre norske kroner har et garantert tap hvert år. Staten har laget en kalkulator som viser hvor mye du taper hvert år på å oppbevare pengene dine i norske kroner:

https://www.norges-bank.no/tema/Statistikk/Priskalkulator/

Prisvekst beskriver at man stadig må ha flere kroner for å få kjøpt noe.
Det som kun kostet 1000 kr i 1983 da jeg ble født, koster 2854,66 kr i dag. Dersom du hadde spart disse 1000 kr i banken din og hatt dem der hele tiden frem til nå, ville verdien på dem tapt seg -64.97% i verdi. Altså hadde du ved å ved å spare i Norske kroner mistet over halvparten av verdien!

En krones is, kostet bare en krone. Norske kronen har tapt seg like mange ganger som det kronesisen koster i dag. Bitcoin er en helt ny oppfinnelse, som lar oss beskytte inntekten vår mot den statlige inflasjonen. HVis ingen benytter seg av denne muligheten, stadig flere og flere begynner å ignorere denne muligheten i stedet for å hoppe på toget, så vil den tape seg i verdi. Men dette er sterkt usannsynlig. For meg er det like usannsynlig som at jorda er flat og har fire hjørner. Ja da det er de som tror det også!

Bitcoin som knapp resurs

Professor Dagfinn Rime fortsetter: «Det er mulig å betale med bitcoin, men bitcoin er likevel mer å betrakte som et verdipapir. Og må dermed også vurderes etter de samme prinsipper som andre verdipapirer.»

Bitcoin bør betraktes som en knapp resurs som som har svært nyttige funksjoner. I dag har BTC noen tekniske egenskaper som har en svært stor etterspørsel. Det er teknologi med et enormt potensiale. En av disse funksjonene er naturligvis betalingsfunksjonen. Muligheten til å overføre pengeverdier fra en person til en annen, men det er så mye mer!

Det er kanskje bedre å sammenlikne Bitcoin med edle metaller, som gull og sølv. Bitcoin har i midlertid en langt større bruksverdi enn gull og sølv som en metode å beskytte pengene mot inflasjon. Folk investerer i gull hovedsakelig for å beskytte pengene sine mot inflasjonen i Norske krona og dollaren, gull og sølv inflateres også noe.

Både gull og sølv kan man i teorien utvinne i det uendelige. La oss nå si man kommer over en astroide med enorme mengder med gull og begynner å utvinne dette, da vil prisen på gull og sølv falle meget sterkt. Til glede for Keynesianske økonomer. Det kan ikke komme noen asteroide med mer bitcoin. Den er 100% begrenset.

Professoren bruker en del tid med å sammenlikne bitcoin med andre ting man kan investere i slik som bedrifter, og eiendom. Han siterer så sin økonomiske helt John Maynard Keynes i forbindelse med det han kaller spekulasjon:

«Den kjente britiske økonomen John M. Keynes kalte dette en spekulasjon for å treffe «the even greater fool». Forskjellen mellom pris og rettferdig verdi kalles en boble.»

Rettferdig verdi er et oxymoron.

Det finnes ikke noe «rettferdig verdi». Sånt finnes bare i fantasien. Verdi er subjektivt, og handler om hvor mye noen er villige til å gi for noe. Så handler det om hvor mange som har lyst på det samme. Hvis mange mennesker ønsker samme eiendommen, eller ha eierskap i samme bedriften, så øker den i verdi. Det er ikke noen «rettferdig verdi» utover hva folk er villige til å gi.

Bitcoin gir deg ikke særlig mye anonymitet

Professoren påstår at bitcoin gir deg anonymitet, men slik er det nødvendigvis ikke. Det er ikke anonymiteten som gir BTC verdi.

Professoren skriver:
«Tilbake til bitcoin. Hvilke «tjenester» får en ved å ha bitcoin?»

Mitt svar: Beskyttelse mot inflasjon i dollaren, og i norske kroner.
Man kan ikke bli sensurert av en sentral aktør. Dvs. man vil uansett kunne sende penger til Wikileaks uavhengig av om PayPal, Visa eller sentrale aktører blokkerer alle betalingene til dem. Man har fult ut eierskap til dem. Det er utrolig vanskelig, om ikke umulig for noen å konfiskere dem eller stjele dem. Det var en tid da myndighetene under Franklin D. Roosevelt konfiskerte gullet til folk.

Bitcoin uegnet som betalingsmiddel?

Videre skriver professoren på BI følgende:
«Bitcoin har så langt vist seg uegnet som betalingsmiddel.»

Det er også feil. Som betalingsmiddel fungerer det utmerket, men professoren skriver følgende:

«Du kjøper ikke en pizza med noe som har doblet seg i verdi over de siste ukene.»

Det er ikke slik at pizzaen dobler seg i verdi om BTC dobler seg i verdi. Hvis man tar for mye for pizzaen er det ingen som kjøper den, eller svært få. Selve prissettingen kan skje i en stabil valuta slik som norske kroner. Det er mange butikker i dag som aksepterer bitcoin. Vi har kryptovaluta som tjener rollen som stablecoin. USDT, BUSD, USDC, DAI etc, er alle kryptovalutaer som følger prisen på dollaren, og som backes opp 1:1 med dollaren.

Min Ledger Nano X, kostet £109.00, når jeg skulle betale fikk jeg prisen oppgitt i BTC som da tilsvarer disse £109.00 pundene. Bitcoinprisen for Nano Ledger har endret seg siden den gang, men Ledgeren koster fremdeles £109.00. Så det er altså prisingen som er relevant i hans eksempel. En pizza dobler seg ikke i verdi om BTC dobler seg i verdi.


I dag er det flere muligheter for å betale med bitcoin også. I dag kan man f.eks. bruke Metamask til å kjøpe ledgeren med (en chrome extension lommebok man kan installere i alle chrome-baserte nettlesere, som for eksempel Brave som er omtalt i flere artikler her på liberaleren).

Professoren: «Penger er verdipapirer som har visse egenskaper, som å bli brukt som regnskapsenhet, betalingsmiddel, og for å måle verdier. Bitcoin har ikke disse egenskapene (annet enn i underutviklede økonomier uten et velfungerende pengevesen).»

Så han påstår at bitcoin ikke er penger? Er det konklusjonen av resonnementet? Bitcoin blir i dag brukt som regnskapsenhet, som betalingsmiddel og for å måle verdier.

Regnskapsenhet: De store kryptobankene må holde regnskap med all kryptovalutaen sin, kjøp og salg av valutaen. Det blir brukt som betalingsmiddel i og med at man kan kjøpe produkter på internett med bitcoin. Snart kan man kjøpe en Tesla med bitcoin hos en av Teslas forhandlere.

Alle andre kryptovalutaer måles i verdi opp mot bitcoin, man trader gjerne i mot bitcoin med andre kryptovalutaer for å få mer bitcoin.


Professoren skrev:
«Det bitcoin har er anonymitet. Du kan holde verdier i bitcoin uten at myndigheter vet om det, likevel er det trygt i den forstand at andre ikke kan bestride at verdiene er dine. Dette muliggjøres ved den såkalte blokkjedeteknologien, som er den virkelige innovasjonen ved bitcoin.»

Som beskrevet lenger opp er ikke BTC særlig anonym, så det er ikke det som gir den så stor verdi. Jeg har referert til langt bedre coins ovenfor.

Så lenge det finnes folk i verden som hele tiden investerer mer og mer av sine penger i BTC for å beskytte seg mot inflasjon i fiat-pengene, så vil den hele tiden øke i verdi. Flere og flere begynner å se den virkelige verdien og det revolusjonerende med BTC. BTC og teknologien bak, vil revolusjonere hele samfunnet. Hvordan alt er bygget opp.

Det er mye mer revolusjonerende teknologi enn internett slik vi kjenner internett i dag, og vil forvandle samfunnet vårt. Vi kommer i fremtiden ikke til å ha tradisjonelle banker slik vi kjenner dem. Og sentralbankene og politikerne vil miste veldig mye av den makten de tidligere har hatt. Ved å ta en titt på hva som foregår i kryptoverdenen, vil man forstå det.

Trump Den Vitende

Bildet er laget av Gordon Johnson fra Pixabay

En jeg ikke lar tvilen komme til gode, er Trump. Han lyver.
Han deltok i dette scenarioet nettopp så han kunne lyve om at valget var blitt stjålet. I flere måneder i forveien har han fortalt velgerne at de burde stemme på valgdagen. Han har gitt uttrykk for at han er sterk motstander av poststemmer og at de ikke bør forekomme. Hans velgere etterkom naturligvis hans oppfordring og ønske.

Bildet er laget av AnnaliseArt fra Pixabay

Hans sterke meningsmotstandere derimot, valgte naturligvis å ikke høre på Trump. Demokratenes velgere gjorde nøyaktig det han anbefalte velgerne ikke å gjøre – nemlig å bli hjemme – og å forhåndsstemme med poststemmer.

Trump var selvsagt fult klar over at dersom han kom til å tape, så ville han tape på grunn av poststemmene, ellers hadde han ikke gått så hardt ut mot poststemmer i utgangspunktet.

Det er derfor han også tok seieren på forskudd når han så ut til å lede stort. Og det var derfor han tok tapet – også på forskudd, før det endelige resultatet – når poststemmene tikket inn og endret valgresultatet i favør av Biden.

Med en gang det ble veldig synlig at Demokratenes kandidat inntok ledelsen, konkludere han sporenstreks at han var blitt utsatt for valgjuks. Helve valget var svindel fra ende til annen. Han konkluderte som om det ikke kunne være noen som helst annen forklaring at han kom til å bli den tapende part, enn nettopp juks og bedrag. Helt uten beviser, naturligvis, og før alle stemmene var blitt talt opp, så trakk Trump konklusjonen om at det var blitt utsatt for juks og bedrag.

Dette har vært hans agenda i flere måneder, så det er helt unaturlig å forestille seg at han ble sjokkert over at dette ville være måten han kunne tape på.

Jeg har to eksempler på folk som forutså dette før valget. Den ene er norsk og kommer opprinnelig fra Toten, og den andre er amerikansk og kommer fra Vermont i USA.

22 minutter og 50 sekunder ut i dette klippet begynner Jan Arild Snoen så vidt å se konturene av hendelsesforløpet vi akkurat har blitt vitne til, og nøyaktig 24 minutter ut i klippet begynner han å beskrive poststemmene som om han skulle skrevet om det i etterkant av valget og ikke i en video som er blitt publisert på YouTube den 23 september 2020…

Og her beskriver sosialisten og demokraten Bernie Sanders nesten tilsvarende.

Jeg personlig var i tvil i forkant av valget, men når jeg ble vitne til at det materialiserte seg og ble virkelig, så var det ingen tvil lenger. Det er for meg krystallklart at Trump hadde en agenda med det hele, fra begynnelsen, og at han lyver.

Så for å konkludere. På grunn av at demokratene alltid av en eller annen grunn (og det gjelder ikke bare dette valget) alltid har stor overvekt av poststemmer, og fordi Trump er sterk motstander av poststemmer, så er dette grunnen til at de tidlige stemmene gikk i svært stor grad i favør av Biden og de stemmene som kom på valgdagen gikk i svært stor grad til Trump.

Den amerikanske avisen The New York Times beskrev også dette i god tid før valget.

Så Trump visste dette. Han hadde på forhånd også gitt uttrykk for at han kom til å erklære seier på valgdagen hvis han lå foran på målingene, før de tidlige stemmene hadde blitt talt – som da alltid blir talt opp etter at valgdagens stemmer blir talt opp i de fleste valgkretser.

Alt dette sagt, så er jeg vel ikke helt hundre prosent sikker selv på om poststemmer kombinert med at USA ikke har folkeregister er den beste løsningen for landet, men det er en annen diskusjon.

Gull og fritt bankvesen versus sentralbankvirksomhet

Artikkelforfatter: Richard M. Ebeling
Opprinnelig publisert på Aier.org 
Oversatt av Lars Jøran Nordberg og gjengitt med forfatterens tillatelse.

Originalartikkel her.

Enda det er offentlig erklært at Federal Reserve er «uavhengig» direkte politisk kontroll av både Kongressen og Det hvite hus, er USAs sentralbank likevel en gren av den amerikanske regjeringen. Den er ansvarlig for pengepolitikken i landet, fører tilsyn med en rekke bankreguleringer og påvirker markedsrenten.

Resultatet er at politikken alltid er tilstede når vi snakker om Federal Reserve. Det ble vi igjen vitne til ved nominasjonen av Judy Shelton da hun ble en del av sentralbankens styre.

Både som et resultat av at Donald Trump nominerte henne til å sitte i styret til Federal Reserve, og fordi hun lenge har vært en offentlig stemme for å returnere til en eller annen form for gullstandard, så er Shelton blitt en rød klut for en illsint opposisjon. Gullstandarden fungerer slik at den begrenser det skjønnsmessige styringsverktøyet til sentralbanken som et slags “anker”.

Et flertall av samfunnsøkonomer med interesse for politikk er tilsynelatende både sjokkert og redde for at hun faktisk kan forsøke å begrense den tilnærmet ubegrensede rekkevidden som sentralbanken i øyeblikket har til å trykke penger og bankkreditt i praktisk talt ubegrensede mengder, og i prosessen, påvirke nivået av rentene som bankene gjør tilgjengelige for utlån.

Det som helt klart er skremmende for så mange i hovedstrømmen innen økonomifaget, er forestillingen om en begrensing av makt og privilegier i systemet som utgjør USAs sentralplanlagte pengepolitikk. Uansett er selve poenget med et råvarebasert pengesystem, slik som gullstandard, nettopp å begrense misbruk av seddelpressen.

Muligheten til å politisk påvirke pengemengden og verdien på pengene i økonomien, vil bli minimert dersom det er etablert en vekslingsrate mellom pengesedler og innskuddskontoer mot en mengde gull som er deponert hos bankene.

Slik vil det være så lenge det er etablert en regel som gir rett til fritt å eksportere og importere gull fra ens eget land til resten av verden, og gitt at den politiske myndigheten som har ansvar for landets pengesystem ikke tukler med disse betingelsene og reglene.

Gullstandarden i praksis

I andre halvdel av 1800-tallet la alle de store landene til grunn et nasjonalt pengesystem som var basert på gull. At så mange land knyttet sine respektive valutaer til gull for en viss fast innløsningskurs på denne måten, sørget for at det oppstod en internasjonal gullstandard.

En person kunne gå inn i utallige etablerte og autoriserte banker i hvilket som helst av disse landene, og handle i en bestemt mengde sedler for en fastsatt sum gull. De kunne gjøre det i form av enten mynter eller barrer. Vedkommende kunne transportere den summen gull til hvilket som helst annet gullbasert land, og enkelt konvertere det til en fast vekslingskurs til den valutaen som fantes i det landet han reiste til.

Hvorfor anerkjente myndighetene (med noen få unntak) reglene for gullstandarden gjennom gjennom mesteparten av tiden i denne delen av 1800-tallet? Jo, nettopp fordi gullstandarden ble betraktet som en integrert del av datidens regjerende politiske filosofi, nemlig klassisk liberalisme.

Som den tyske frimarkedsøkonomen Wilhelm Röpke (1899-1966) forklarte i International Order and Economic Integration i 1959:

«Det internasjonale ‘åpne samfunnet’ på 1800-tallet var etableringen av den ‘liberale ånden’ i videste forstand. . . [ledet av] det liberale prinsippet om at økonomiske anliggender skal være fri fra politisk styring, prinsippet om et tydelig skille mellom stat og økonomi. . . Den økonomiske prosessen ble dermed fjernet fra (…) myndighetenes sfære til markedet, privatretten og eiendomsretten, kort sagt til samfunnets sfære». (s. 75)

På samme tid, sa Röpke,

«Dette [liberale] prinsippet løste også et ekstremt viktig spesialproblem med internasjonal integrasjon. . . dvs. problemet med et internasjonalt pengesystem. . . i form av en gullstandard. . . Det var et pengesystem som hvilte på den strukturelle likheten mellom de nasjonale systemene, og som gjorde valutaene gjensidig avhenngige av hverandre. Ikke på grunn av politiske beslutninger i nasjonale regjeringer og deres retning, men på grunn av objektive økonomiske lover, som ble gjort gjeldende med en gang en nasjonal valuta ble knyttet til gull . . . Men samtidig så var det et fenomen som hadde et moralsk fundament. . . Forpliktelsene (…) som en samvittighetsfull konformitet med pålagte gullstandarder overfor alle deltakerlandene; dannet samtidig som en del av dette systemet, skrevne og uskrevne normer som . . . omfattet den [internasjonale] liberale orden. » (pp. 75-76)

I stort sett mesteparten av tiden gjennom det nittende århundre hadde ‘frihet’ vært den dominerende ideen.

Velstanden som landene hadde opparbeidet seg oppstod, slik de oppfattet det, som en direkte følge av individuell frihet i en samfunnsorden hvor man respekterte at produksjonsmidlene eksisterte i form av privat eiendom.

Det var en tro på at mellommenneskelige relasjoner skulle være basert på frivillig handel for gjensidig nytte. På samme måte som at det ikke var noe iboende fiendskap blant folk i et fritt marked i samme nasjon, var det ikke noe iboende fiendskap mellom folk i forskjellige nasjoner.

Den gjensidige nytten ved handelen kunne bli langt større gjennom å utvide prinsippet om arbeidsdeling til en global skala. Hvis folk skulle tjene noe på disse mulighetene, så måtte en stabil, ekte, og troverdig pengepolitisk orden bistå i internasjonaliseringen av handelen.

Opp gjennom tidene så er det gull som er blitt regnet for å være den råvaren som beviselig utførte denne jobben best. Og opprettholdelse av gullstandarden ble derfor gitt en fremtredende plass blant de begrensede pliktene som ble tilskrevet den klassisk-liberale staten i denne tidlige epoken.

Hovedsakelig var det også en langt større ydmykhet gjennom en god del av 1800-tallet blant de som utformet og innførte ulike typer økonomisk politikk.

Det var i overensstemmelse med Adam Smiths (1723-1790) observasjon i ‘The Wealth of Nations’ (1776) at statsmannen som skulle forsøke å veilede privatpersoner på en slik måte at de satte kapitalen sin i arbeid, ikke bare ville utsette seg selv for uønsket oppmerksomhet,  men kunne være trygg på og stole på, ikke bare på en person, heller ikke på et råd eller senat, og ingenting ville vært så farlig som i hendene på en mann som i sin dårskap antok at han ville være i stand til å utøve den.

Gullstandarden var et statsstyrt pengesystem.

De klassiske liberalistene var dypt mistenksomme til statlig misbruk av seddelpressen. De mente at et monetært system kun ville være sikret mot misbruk og devaluering av pengene dersom de bankutstedte pengesedlene, sjekkene, og andre innskuddskrav kunne innløses i gull på forespørsel, og at dette ville fungere som en tilstrekkelig beskyttelse mot misbruk og devaluering av pengene. Men selv når den klassiske liberalismen stod som sterkest i det 19. århundre, så mente praktisk talt alle tilhengerne av fritt marked og frihandel at penger var det eneste unntaket for prinsippet om privat næringsliv.

Den tidlige epokens internasjonale pengepolitiske orden, som Wilhelm Röpke omtalte med glødende iver, var uansett et resultat av en planleggingsmentalitet. Avgjørelsen om å  innføre gullstandarden i de større vestlige nasjonene var et spørsmål om statlig politikk. En sentralbankstruktur for ledelse og kontroll av gullstøttet valuta var etablert i hvert av landene av myndighetene. Enten ved å gi en privat bank monopol over kontrollen med gullreservene, samt utsteding av pengesedlene, eller ved å etablere en statlig institusjon som fikk oppgaven å administrere det monetære systemet innenfor nasjonenes grenser.

Av de store vestlige landene, var USA det siste landet som etablerte en sentralbank. Dette skjedde ikke før 1913. Sentralbankens myndigheter ble gitt makt og ansvar for å kunne administrere gullreservene til deres disposisjon, samt mengden av sedler og andre bank deposit claims for å opprettholde soliditeten i pengesystemet og for å motvirke ulike kortsiktige svingninger i den nasjonale valutaens valutakurs, betalingsbalansen og mengden finansiell kreditt tilgjengelig i landets økonomi. Deres politiske “verktøy” inkluderte manipulasjon av kortsiktige rentesatser, samt kjøp og salg av handels- og verdipapirer i privat sektor.

Selv om formålene med pengepolitikken kan ha vært ansett som beskjedne og begrenset i øynene til de klassiske liberalistene i det 19. århundre var det fortsatt et faktum at valutasystemet var gjenstand for den nasjonale regjeringspolitikken. I en tid med relativt ubegrenset og fri markedsøkonomi, var pengene og pengesystemet en “nasjonalisert industri”.

Så slik sett så argumenterte selv tilhengerne for økonomisk frihet for det som faktisk var monetær sosialisme og monetær sentralplanlegging. De feilet i å adressere og forsvare privatiseringen av den aller viktigste handelsvaren i markedsøkonomien, nemlig byttemiddelet.

Pengenes tapte uskyld, og pengepolitiske mål i forandring

Det de glemte, var at med en gang myndighetene fikk kontrollen og ansvaret for det monetære systemet, så var det lite igjen som myndighetene ikke hadde makt til å påvirke og manipulere.

Dette ble tydelig illustrert av en fremtredende tysk økonom, Gustav Stopler (1888-1947) i hans bok This Age of Fable (1942), som han hadde skrevet som flyktning i USA etter at han hadde flyktet fra et krigsherjet Europa under andre verdenskrig.

“Forkjemperne for fritt marked har knapt noen sinne innsett i hvor stor grad deres idealer ble pervertert på den tiden da staten tok kontroll over det monetære systemet. . . En “fri” markedsøkonomi der staten har ansvaret for pengene og kreditten har mistet sin uskyld. Fra og med dette tidspunktet, var det ikke lenger snakk om et prinsipp, men heller et spørsmål om hvor langt myndighetene var villige til å gå i den hensikt å blande seg inn i økonomien. Kontroll over pengene er det aller viktigste og mest omfattende av alt det staten har kontroll over (s. 59)

Derfra er ikke lenger prinsippet viktig, men hvor langt og effektivt man ønsker og tillater statlig innflytelse. Kontroll på pengebeholdingen er den viktigste og mest omfattende av alle statlige inngrep, med unntak av ekspropriasjon.

Etter at økonomisk kollektivisme, sosialisme og intervensjonisme ble populært, og fikk makten i tidligste tiårene i det 20. århundre, kom det sentrale planleggingsidealet seirende ut når det gjaldt pengene.

I mer enn hundre år hadde USA tatt det for gitt at staten burde ha enten direkte eller indirekte monopolkontroll over tilførselen av pengene i økonomien.

I litt over hundre år siden den første verdenskrigen, ble målene som ble tilskrevet monetær sentralplanlegging forandret, men verktøyet de anvendte forble det samme, nemlig sentralbanken som styrer pengemengden.

I 1920-årene hadde Federal Reserve et sterkt fokus på stabilisering av prisnivået; det førte til en rekke finansielle ubalanser mellom sparing og investering som i sin tur la til rette for den store depresjonen.

I begynnelsen av 1930-årene, under den Keynesianske økonomiens voksende popularitet og innflytelse, var målet å påvirke det samlede sysselsettingsnivået og produksjonen i økonomien

Etter den katastrofale erfaringen med «stagflasjonen» som ble skapt av keynesianismen på 70-tallet satte de pengepolitiske myndighetene seg som mål å hemme og kontrollere inflasjonen på 80- og 90-tallet.

På slutten av 1990-tallet, gikk Federal Reserve tilbake til en mer “aktivistisk” pengepolitikk som matet ut overskuddet til «high tech»-boblen som sprakk kort tid etter det nye århundreskiftet. Se min eBok Monetary Central Planning and the State [2016].

Deretter, altså i 2003 da de var redde for de hypotetiske deflasjonskreftene, så gikk Federal Reserve over til en pengepolitisk ekspansjon som skapte de penge- og kredittmidlene som  sørget for den forbruks-, investerings-, og boligbobla som dramatisk sprakk i 2008.

Den tok det over ti år å komme seg ut av. Spesielt i form av sysselsetting der hvor pengepolitisk ekspansjon fortsatte å gjenta seg under frasen «kvantitative lettelser» i de etterfølgende årene etter finanskrisen. (Se artikkelen min, “Ten Years On: Recession, Recovery, and the Regulatory State”.)

Nå i disse dager, i forbindelse med koronaviruset, har Federal Reserve gitt opp alle forestillinger om pengepolitiske begrensninger, og økt pengemengden gjennom flere måneder siden begynnelsen av 2020.

Dette har medført at en enorm mengde kapital er blitt gjort tilgjengelig: Ikke bare for å finansiere de mer enn to tusen milliardene dollar som føderale myndigheter har i ekstrautgifter, men for å gjøre klart, og tilgjengeliggjøre pengesedler til husholdninger, private virksomheter, finansmarkeder, samt statlige og lokale myndigheter.

Når sant skal sies, så økte Federal Reserve sin portefølje av verdipapirer og andre eiendeler fra 3900 milliarder til 6100 milliarder fra midten av mars til juni i 2020; noe som er nær 57 % økning på bare tre måneder.

På samme tid ble rentene presset ned til nærmest null gjennom politikken til Federal Reserve. Man har fullstendig glemt at rentene er ment å tjene samme funksjon som alle andre priser i en fungerende markedsøkonomi: Å fortelle folk forholdet mellom tilbud og etterspørsel.

Når rentene blir redusert til så og si til null av de pengepolitiske sentralplanleggerne, hvordan skal folk kunne forstå noe om de underliggende forhold? Hvordan kan låntakere i privat sektor foreta en rasjonell økonomisk beregning av hva som er en reell markedsbasert kostnad å låne i forhold til en potensiell lønnsomhet for en investering? (Se artikkelen min, “Interest Rates Need to Tell the Truth”)

Dette har blitt gjort mulig på grunn av det faktum at regjeringer – inkludert USAs regjering – gjennom det siste århundre, har løst opp de grensene som gull hadde lagt på sentralbankenes muligheter til å utvide pengemengden og manipulere mengden kreditt som ble opprettet og utstedt gjennom banksystemet for å lette endring av pengemessige og finanspolitiske mål. I flere tiår har nå regjeringer – inkludert USAs regjering – fullstendig eliminert dette «bruddet» når det gjelder deres skjønnsmessige pengepolitikk ved å avslutte enhver juridisk forbindelse mellom papirvalutaene de kontrollerer og gull.

Verdensøkonomien opererer i et økonomisk miljø av papirmengder under monopolkontroll av sentralbanker.

Dette er blitt gjort mulig gjennom det faktum at gjennom det siste århundre, så har myndighetene, inkludert USA, løsnet opp i begrensningene som gull hadde når det gjaldt mulighetene sentralbankene hadde til å øke pengemengden og manipulere mengden kreditt som ble skapt og utstedt gjennom banksystemet for å legge til rette for endring av pengemessige og finanspolitiske mål.

I flere tiår har myndighetene – inkludert amerikanske myndigheter – gjennomført et fullstendig brudd med sin skjønnsmessige pengepolitikk gjennom å avslutte enhver juridisk tilknytning mellom den papirvalutaen de kontrollerer og gull. Verdensøkonomien opererer i et økonomisk miljø der hvor papirpenger blir er styrt og kontrollert gjennom sentralbankenes monopolkontroll.

Sentralbankvirksomheten er en form for sentralplanlegging – med de samme defektene.

En av de aller største fordelene med økonomisk frihet er at det desentraliserer de negative effektene som kan oppstå som resultat av menneskelig svikt. Hver enkelt av oss foretar valg som vi tror vi vil like.

Til tross for dette, så er de faktiske resultatene av våre handlinger, ofte helt annerledes enn de intensjonene som motiverte oss til å foreta handlingene i utgangspunktet. En foretningsmann som missforstår markedstrendene i sin planlegging av selskapets produksjons- og markedsføringsstrategier, kan oppleve tap som krever at han må kutte ned på aktivitetsnivået. Dette vil igjen lede til at flere av hans ansatte miste jobben. Et annet resultat vil være at hans ressursforvaltere vil oppleve færre salg på grunn av at de tapslidende forretningsfolkene må redusere innkjøpene sine.

Men de negative ringvirkningene fra hans feilgrep som entreprenør vil kun berøre en knøttliten del av markedet i sin helhet. Andre sektorer i markedet må ikke nødvendigvis bli direkte straffet eller bli berørt av de uheldige effektene av hans sviktende vurdering.

Lønnsomme bedrifter kan fritt få ansette, produsere og deretter selge varene som de har hatt mer rett i at konsumerende offentligheten faktisk ønsker å kjøpe.

Under myndighetenes sentrale planlegging derimot, vil feil som blir begått av sentralplanleggerne ha en påvirkning på absolutt hele økonomien. Hver eneste sektor av økonomien er direkte knyttet i sammen innenfor den sentralplanlagte planen for tildeling av ressurser, og distribusjonen av det som skal gå til den konsumerende offentligheten.

Sentraliserte feil i ressursbruk eller produksjonsbestemmelser sørger for en langt mer direkte effekt på hver eneste sektor i økonomien, siden ingenting kan skje i noen av de statlig styrte industriene uavhengig av hvordan sentralplanleggerne forsøker å fikse sine feilgrep. Alle som direkte føler på konsekvensene av sentral-planleggerens feil, må vente på disse planleggerne skal utarbeide en revidert sentral plan for å rette opp problemet.

Sentralbankvirksomhetens feil og konsekvenser 

Pengepolitisk sentralplanlegging lider under den samme type svakheter. Forandring i pengemengden kommer fra en sentral kilde og er bestemt av de sentrale planleggeres oppfatninger av det som skal være optimalt, eller ønskede mengde penger som burde være tilgjengelig i økonomien. Deres sentrale avgjørelser påvirker mønsteret av renter (i alle fall på kort sikt) og markedsstrukturen av relative priser og uunngåelig skape forandringer i den generelle verdien, eller kjøpekraften hos pengeenheten.

De pengepolitiske sentralplanleggerenes politikk, arbeider seg gjennom hele økonomien, og skaper en runddans med inflasjons-genererte bobler etterfulgt av økonomisk nedgang eller til og med depresjon.

Det å holde igjen en inflasjon som skaper en boble som ikke er bærekraftig for økonomien, avhenger av de pengepolitiske sentralplanleggerens oppdagelse av at ting «kan ha gått for langt» samt at de faktisk foretar en beslutning om å endre pengepolitikken.

Mange, om ikke de fleste sektorer i markedet; vil da måtte endre og rette på investerings-, produksjons- og sysselsettelsesbeslutningene som ble foretatt under falske inflasjonsmessige prissignaler som sentralplanleggerens pengepolitikk skapte på en kunstig måte.

Kapital-, formues- og inntekts forbruksmønsteret i markedet, ville ha blitt feil dirigert og delvis gått til spille, som et resultat av feil som er blitt begått av de pengepolitiske sentralplanleggerne.

Motstandere av sentralbanken har hevdet at forekomsten av slike feil ville vært sjeldnere og oppdaget raskere under et alternativt system med fri og konkurransedyktig bankvirksomhet.

Enhver privat bank som «overutstedte» valutaen sin ville raskt oppdaget sine mangler ved tilbakemeldinger om tap av gull eller andre reserver gjennom “interbank clearing-prosessen” og uttak fra innskytere.

Banken ville innsett behovet for å snu valutakursen for å sikre at gull og andre reserveposisjoner ikke ble alvorlig truet og for å unngå risiko for å miste tilliten til egne kunder på grunn av store uttak fra innskyterne.

Videre ville effekten av en slik privat bank etter en «løs» og «enkel» pengepolitikk bli lokalisert av den enkle grunn at bare sedlene og sjekkpengene ville øke tilbudet på grunn av ekstrautgiftene til dem som banken hadde utvidet tilleggslån.

Det kunne verken tvinge en økonomi-bred monetær ekspansjon gjennom hele banksystemet eller skape en økonomi-bred pris-inflasjonseffekt. Eventuelle negative konsekvenser, selv om de er uheldige, vil være begrenset til en relativt smal arena for markedsavgjørelser og transaksjoner.

Fritt bankvesen og fordelene med markedskonkurransen

Ett av de sterkeste argumentene som har blitt til gjennom mer enn de siste 200 årene, og som sterkest argumenterer for det frie markedet, har vært å peke på fordelene med konkurranse samt vise hvor skadelig regjeringsstøttet monopol er.

I et konkurransedyktig marked, er individene frie til å forandre de eksisterende produksjonsmønsterene samt konsumere på måter som de tror passer seg selv ut i fra hva de selv anser vil gjøre livene sine bedre, samt gjøre det billigere for seg selv og andre samfunnsmedlemmer som helhet.

Overalt hvor det finnes juridiske monopoler, er de privilegerte produsentene beskyttet mot potensielle konkurrenter som vil komme inn i deres del av markedet og tilby et alternativt produkt eller tjeneste til de forbrukerne som kanskje foretrekker det fremfor det som markedsføres av monopolisten.

Innovasjon og muligheter blir enten hindret eller utsatt fra å utvikle seg, i disse politisk beskyttede sektorene av økonomien. Produksjonsmetoder forblir uforandret eller de forandrer seg svært sakte. Produktforbedringer utvikles og introduseres svært sakte.

Det blir ikke lagt noe press på kostnadseffektivitet som sørger for at de nødvendige insentivene blir tatt, og når de benyttes, blir de ofte bare sendt sakte videre til forbrukerne i form av lavere salgspriser.

De som har en visjon, og som våger å tre inn i markedet, og som lykkes i å innovere og skape nyere eller bedre produkter enn de eksisterende tilbyderne tilbyr blir hindret eller blokkert fra å gjøre dette i de beskyttede sektorene av økonomien.

De er tvunget til å bruke sin gründerkraft på mindre lønnsomme virksomheter eller de gir opp på grunn av de politiske restriksjonene som gjør det vanskelig å i det hele tatt forsøke seg. Produktforbedringene som de ville ha tilbudt sine forbrukere ville forblitt kun “noe som kunne-ha-vært”, altså usynlig for samfunnet.

Det Friedrich A. Hayek (1899-1992) la spesielt vekt på, var at markedskonkurransen er den store oppdagelsesprosedyren som avdekker hvem som kan produsere de beste produktene med de sterkest ønskede egenskapene og kvalitetene, samt til den laveste mulige pris, til hvilket som helst tidspunkt.

Det er den fredelige markedsmetoden hvor hver eneste deltager i det sosiale systemet med  arbeidsdeling hvor man finner den mest verdifulle bruken vurdert ut i fra det relative mønsteret og styrken på forbrukernes etterspørsel for de ulike varene og tjenestene som blir tilbudt.

Konkurransens dynamiske kvalitet er at det er en prosess som aldri stopper. På utvekslingsarenaen så byr hver dag på muligheter og tillater gründere og innovatører å skape nye muligheter som de står fritt til å teste ut på markedet med tanke på en mulig lønnsomhet.

Ethvert politisk hinder eller barriere som stikker kjepper i hjulene for konkurransen, lukker derfor døren til potensielle kreativ-, risikotakende-, gründeroppdagelse som sørger for mer effektiv og rasjonell bruk av arbeidere, materialer og penger i de gjensidig avhengige og gjensidig fordelaktige forholdene som markedsspesialisering og samarbeid medfører.

Valget er alltid mellom markedsfrihet og politisk begrensning, mellom konkurranseprosessen og statlig skapt monopol.

Dette generelle argumentet som favoriserer markedeskonkurransen og i mot politisk gitt monopol, er ikke noe mindre gyldig når det kommer til pengearenaen og bankvirksomheten.

Deltakerne i et fritt pengemarked ville ha hatt friheten til å velge de pengene de finner mest fordelaktige å bruke; eller, i stedet, myndighetene kan påtvinge bruken av et byttemiddel på samfunnet og monopolisere kontroll over dets mengde og verdi. Fordelen med markedsvalgte penger som reflekterer preferanser og bruk av utvekslingsdeltakerne selv.

Deltakerne i markedsprosessen vil finne ut hvilke varer som tilbyr de kvaliteter og egenskaper som er de mest praktiske og nyttige som byttemiddel.

Som økonomer av den østerrikske skolen overbevisende har demonstrert: mens penger er en av de etablerte institusjonene oss mennesker imellom som er et resultat av menneskelige handlinger, men ikke av menneskelig design, forblir de likefullt også det spontane og sammensatte utfallet av et mangfold av individuelle valg fritt gjort gjennom kjøp og salg i markedet.

“Politiske penger” vs. markedsbaserte penger og bankvirksomhet

Alternativet er det den amerikanske økonomen Francis A. Walker (1840-1897) refererte til i sin bok  Political Economy (1887) som “politiske penger.” Politiske penger er det som staten har bestemt at skal bli brukt som penger, hvis forsyningen med penger “er laget slik at den avhenger av loven eller herskernes vilje”.

Han advarte mot at under de beste forutsetningene ville en vellykket administrasjon av en statskontrollert pengeenhet, være avhengig av en øvelse i aktsomhet, dyd og selvkontroll, utover det som man innenfor rimelighetens grenser kan forvente av helt vanlige folk, herskere og lovgivere. Myndighetene ville, i det lange løp, alltid bli fristet til å misbruke seddelpressen for ulike politiske grunner (pp. 352-353)

Men utover farene med politisk ugagn, så er det et faktum at myndighetenes pengepolitiske monopol forhindrer markedet i å oppdage om hvorvidt markedets deltagere ville finne det mer nyttig å bruke spesifikke råvarer, eller flere alternative råvarer som ulike typer byttemiddel for å tjene ulike typer formål, på sikt.

Den “optimale” pengemengden blir her en arbitrær beslutning tatt av den sentrale pengepolitiske myndigheten med monopol over byttemiddelet snarere enn det langt mer naturlige resultatet man får i det frie markedet, som da består av samhandlingen mellom etterspørrere, som ønsker å bruke penger til forskjellige formål, og tilbydere som leverer mengden av råvare-penger som gjenspeiler lønnsomheten i å utvinne forskjellige metaller og gjøre dem til mynter som fungerer som penger.

Historien har vist oss at råvare-penger har sine ulemper i daglig bruk. Det finnes fordeler med finansielle institusjoner som mellommenn av sikkerhetsgrunner, og fordi det sørger for lavere transaksjonskostnader. Men hva slags type finansielle- og bankinstitusjoner ville markedets deltagere finne mest nyttig – og ønsket – i et samfunn hvor man hadde penge- og bankfrihet?

Svaret er at vi på dette tidspunktet ikke kan vite dette, nettopp fordi myndighetene har monopolisert pengetilførselen.

Det tvinger gjennom ulike statlige (og føderale) reguleringer, hvilket fungerer som en institusjonell tvangstrøye som forhindrer oppdagelsen av det faktiske og hele spekteret av de preferansene og mulighetene som et fritt marked innenfor sektorene hvor monetære institusjoner ville fått mulighet til å tilby over tid.

De siste tiårene med økende globalisering av handel og finansiell tjenesteyting har tydelig illustrert at det er et langt større spekter av muligheter leverandører i markedet av disse tjenestene kunne ha tilbudt, og hvor det helt klart og tydelig finnes en lønnsom etterspørsel fra markedet enn det man tradisjonelt trodde for 20 eller 30 år siden.

Men selv i dette dynamiske globale markedet som i utgangspunktet er preget av fri konkurranse, er det fortsatt slik at de nye mulighetene som har vokst frem har måttet gjøre det innenfor rammene av restriktive reguleringer fra nasjonale myndigheter og internasjonalt avtaleverk. Det virker åpenbart at myndigheter verden over ønsker å knuse markedsbaserte kryptovalutaer i fødselen fordi disse i sitt vesen vil ligge utenfor deres kontroll.

De som satte inn penger i banken ville bestemt reservekrav under fritt bankvesen

Sett at vi hadde hatt frihet innen penge- og bankvesenet. Hva slags type banksystem ville da ha oppstått i markedet? Noen av de som er tilhengere av monetær frihet har insistert på at et system med fritt bankvesen burde være 100% råvarebasert pengereserve.

Andre mener et system med fritt bankvesen ville være basert på en form for fraksjonsreservebankvirksomhet, med konkurransen bankene mellom (for å bevare et godt navn og rykte og tillit til betalingsmiddelet bl.a) som garantist for nødvendig moderasjon for institusjoner som utsteder egne betalingsmidler uten full dekning.

Inntil den dagen du har et fritt penge- og bankvesen, så har vi ikke noen muligheter for å vite hvilke av de to alternativene som ville blitt foretrukket.

Dette kommer av den enkle grunnen at under det eksisterende system, med statsadministrert og statsplanlagt penge- og bankvesen, så får ikke markedskonkurransen lov til å demonstrere hvilke valgmuligheter tilbydere av finansielle tjenester kan finne det lønnsomt å tilby, og hvilke valgmuligheter brukerne av penger og finansielle tjenester ville valgt som mest passende for seg selv og sine behov.

Med tanke på variasjonen i folks smak og preferanser, de ulike gradene av risk som folk er villige til å bære for en lovet renteavkastning på pengene deres, og variasjonen til situasjoner som oppstår i markedet hvor forskjellige typer penge- og finansielle instrumenter kan være mest nyttige for bestemte innenlandske og internasjonale overføringer, det vil trolig være slik at et helt spekter av finansinstitusjoner ville oppstå side om side.

På slutten av dette spektrumet ville det muligens være 100 prosent reservebanker som garanterte en helhetlig og umiddelbar innløsning av alle råvarepengeavsetninger, selv om hver eneste innskyter skulle dukke opp i banken etter en svært liten stund.

Langs resten av spekteret, ville det være forskjellige fraksjonsbanker som tok lavere eller ingen gebyrer for å tjene som varehus-fasilitet for deponerte råvarepenger

Deres sparekontoer kunne muligens tilby forskjellige rentebetalinger som var avhengig av brøkreserveringsgrunnlaget hvor de ble utstedt, og om graden av risiko eller usikkerhet om bankenes mulighet til å innløse alle innskudd umiddelbart under eksepsjonelle omstendigheter.

Noen banker vil kanskje tilby begge deler: De vil muligens kunne utstede sedler og tilby sparekontoer hvor man fikk 100% garanti for at man kunne innløse pengene i varepenger.

Og de kunne muligens tilby andre pengesedler og innskuddskontoer som, under spesielle omstendigheter, ikke var 100% innløsbare på samme tid.

Og disse bankene ville muligens kunne tilby «klausuler» som bestemte at hvis noen av de bestemte pengene eller innskuddene i bankkontoene ikke ble innløst ved etterspørsel i en begrenset tidsperiode, ville sedlene og kontoens eier motta en kompenserende rente for den ulempen og de kostnadene dette måtte medføre.

Om de fleste bankene ville ha vært nærmere 100 prosent reserveenden av dette spekteret eller lenger fra det, er ikke – og kan ikke være – kjent før penge- og banksystemet er satt fri fra myndighetenes reguleringer, planlegging og kontroll.

Så lenge myndighetene forblir den pengepolitiske monopolisten, er det simpelthen ingen måte man kan ha noen som helst viten om de mulighetene som markedet kunne, eller ville ha skapt.

For alt vi vet, kunne faktisk markedet ha oppfunnet og utviklet et penge- og banksystem som er forskjellig fra det de mest fantasifulle tilhengerne for fritt bankvesen har har kunnet sett for seg..

Konkurransen blir motarbeidet av de statlige monopoliserte pengene, og de kreative mulighetene som kun fri konkurranse kan oppdage, forblir usynlige “kunne-kanskje-eksistert”. Hvordan kan da det eksisterende systemet bevege seg mot et regime hvor du har fritt penge og bankvesen?

For et system med fritt penge- og bankvesen

Det 20. århundres største tragedie har vært den arrogante og fåfengte troen på at man kan mestre, kontrollere og planlegge samfunnet. Man har funnet det vanskelig å akseptere at ens sinn er for begrenset til å vite nok til å organisere og veilede alle sine sosiale omgivelser i tråd med et overordnet design.

Den berømte amerikanske journalisten, Walter Lippmann (1889-1974), forklarte på en fantastisk god måte dette problemets natur i sin bok skrevet i 1937; ‘An Inquiry into the Principles of the Good Society: Tenkeren, mens han sitter og studerer sine planer for samfunnets retning, vil ikke tenke dersom frokosten hans ikke er blitt produsert for ham av en sosial prosess som er utenfor hans detaljerte forståelse.

Han vet at frokosten hans er avhengig av arbeiderne på kaffeplantasjene i Brasil, sitruslundene i Florida, sukkerrørplantasjene på Cuba, hvetegårdene i Dakota, meieriene i New York; at det har blitt pakket og fraktet med skip, jernbane, og lastebiler, og at det har blitt kokt med kull fra Pennsylvania i redskaper laget av aluminium, porselen, stål og glass.

Men kompleksiteten til en frokost, hvis hver eneste prosess som brakte det på bordet, skulle ha blitt bevisst planlagt, ville vært utenfor forståelsen til et hvilket som helst sinn.

Bare fordi han kan regne med at et uendelig komplekst system av arbeidsrutiner, kan tenkeren spise sin frokost, og deretter tenke på en ny sosial orden. De tingene han kan tenke på, er få i forhold til de han må kunne forutse . . .

Av det lille han har lært, kan han uansett på hvilket som helst tidspunkt bare kunne forstå en liten del, og den lille delen han kan kun ivareta en brøkdel av.

Den vesentlige begrensningen er derfor – for all statlig politikk – at det menneskelige sinn må innta et svært ufullstendig og forenklet syn på tilværelsen. Et helt hav av erfaring, kan ikke fylt på flaskene av hans intelligens…

Folk lurer seg selv når de ser for seg at de kan innta en posisjon hvor de kan styre den sosiale ordenen.  De kan aldri gjøre mer enn å bryte inn på et eller annet punkt og foreta en en skinnmanøver (s. 30-31)

Penger er en av de institusjonene som skylder sitt opphav og sin tidlige utvikling til sosiale prosesser utenfor det individuelle sinn fullt ut kunne ha forutsett eller forstått.

Men pengenes evolusjon er blitt konstant “avledet” fra det som kunne ha vært dets markedsbestemte kurs av myndigheter og politiske autoriteter som i sin kontroll så sitt snitt til å plyndre rikdommen til hele befolkningen.

Uthuling og verdireduksjon av utvekslingsmedier gjennom pengemanipulering har vært kjennetegnet for den nedskrevne historien. For å unngå slikt misbruk, og påfølgende skadelige effekter, så støtter frihetens forkjempere gullstandarden for å kunne impose an external check on monetary expansion.

Papirpenger skulle være «konvertible«, og innløses på forespørsel til gull av alle seddel- og kontoinnehavere med et fast innløsningsforhold.

Men selv denne begrensningen på myndighetsadministrerte penger ble fjernet i det 20. århundre av overmotet sentralplanleggingsmentaliteten brakte med seg, hvor også pengene skulle komme til å bli helt og holdent underlagt kontrollen til pengeenhetenes sentralplanleggerne som en del av visjonen om å designe og dirigere samfunnets økonomiske anliggender.

Det faktum at selv om pengepolitikk på en eller annen måte kunne blitt skjermet fra pressingen og dyttingen fra ideologiske og politiske særinteresser ville det ikke vært noen måte å sentralt administrere pengesystemet på en vellykket måte.

Myndighetene har ikke noen større mulighet for å legge en plan for “optimal” pengemengde eller “stabilisere” den skikkelig i en generell prisskala, enn den kan planlegge for optimal forsyning og priser på sko, sigarer, såpe eller sakser.

Den beste pengepolitikken er derfor ingen pengepolitikk i det hele tatt. Behovet for pengepolitikk ville vært eliminert gjennom å fjerne myndighetenes monopol, kontroll og reguleringer over pengene og banksystemet.

Som den østerrikske økonomen Hans Sennholz (1922.2007) engang uttrykkelig uttrykte det,
“Vi søker ingen reformlov, ingen restaureringslov, ingen konvertering eller paritet, ikke noe regjeringssamarbeid: bare frihet…. 

Hvis man fikk frihet kunne penge- og banknæringen skape skikkelige og ærlige valutaer, akkurat som andre frie næringer kan tilby effektive og pålitelige produkter. Pengefrihet og bankfrihet, er prinsippene som må lede våre skritt. ”

En Agenda for Monetær Frihet

Så hva slags skritt kan bli foretatt for å bevege den amerikanske økonomien i retning av å etablere et regime av monetær frihet? Som et minimum burde de inkludere følgende:

  1. Opphevelse av Federal Reserve Act fra 1913, og alle utfyllende og tilhørende lovgivning som gir den føderale regjeringen myndighet og kontroll over penge- og banksystemet.
  2. Opphevelse av legal-tender laws, som gir myndighetene makt til å spesifisere byttemiddelet som all gjeld og andre økonomiske forpliktsler innen offentlig og privat sektor kan foreta oppgjør med. Individers utenlandske og innenlandske overføringer, ville avgjort gjennom en kontraktsinngåelse hvilken betalingsløsning de fant mest tilfredsstillende for å gjennomføre alt ansvar og alle økonomiske forpliktelsene de har inngått.
  3. Opphev alle begrensninger og reguleringer på den frie inngangen til bankvirksomhet samt praksisen med flerstatlig bankvirksomhet.
  4. Opphev alle begrensninger for private bankers rett til å utstede egne sedler og til å åpne kontoer i utenlandsk valuta eller i vekt av gull og sølv.
  5. Opphevelse av alle føderale og statlige myndigheters regler, lover og forskrifter om reservekrav, renter og kapitalkrav.
  6. Opphevelse av Federal Deposit Insurance Corporation. Eventuelle innskuddsforsikringsordninger, avtaler mellom banker og deres kunder, samt mellom bankforeninger ville vært privat, frivillig og markedsbasert.

Ved mangel på myndighetsreguleringer og monopolkontroll, ville det være et fritt penge- og bankvesen; det ville ikke vært noe behov for å opprette, designes eller å bli støttet.

Et markedsbasert system ville naturlig ha oppstått, tatt form og utviklet seg fra det eksisterende systemet med pengepolitisk sentralplanlegging.

Hvordan ville dets form og struktur sett ut over tid? Hvilke nyvinninger og variasjon av  tjenester vil et nettverk av frie private banker tilbudt offentligheten med tiden? Hva slags sett med markedsbestemte råvarer kunne blitt valgt som det mest praktiske og nyttige byttemiddelet?

Hva slags typer pengeerstatninger ville blitt tilbudt og etterspurt i en fri markedsverden av handel og finans? Ville mange eller de fleste bankene ha operert på basis av brøkdeler eller 100 prosent reserver?

Det er ingen absolutte svar på disse spørsmålene, og det kan det heller ikke være. Det er villedende å tro, som Walter Lippmann forklarte, at vi kunne forstå og forutse alle resultatene som vil oppstå fra alle markedsinteraksjonene og oppdaget de mulighetene som de komplekse prosessene i det frie samfunn ville gitt.

Dette er årsaken til at frihet er så viktig. Det åpner opp for alle de mulighetene som bare har mulighet til å dukke opp når friheten får råde. Det er også grunnen til at monetær frihet må være på agendaen for økonomisk frihet i det 21. århundre.

Svar til Øyvind Myhre Del 2

I mitt forrige innlegg besvarte jeg kun del 1. Del 2 handler om klima, utrydningstruede arter i naturen og forurensning. Dette er utfordringer han mener kun staten har tilstrekkelige løsninger på.

Et lite problem med artikkelen til Øyvind Myhre, er imidlertid at det er mange stråmannsargumenter der. Det betyr at han argumenter mot meninger og standpunkter vi ikke har gitt uttrykk for.

Han forveksler også et hypotetisk scenario han kan forestille seg i et anarkistisk samfunn (kanskje inspirert av Robert Nozick?), med den politiske plattformen til Liberalistene.

Siden Myhre kommer med mange påstander som av oss oppfattes som stråmenn, må jeg konvertere dem til min forståelse av hva han selv mener er løsningen, og så beskrive våre løsninger.

Min tolkning av Øyvind Myhres påstander:

  1. Kapitlet om «Forurensning og eiendomsrett» gir ikke noe direkte svar på om lufta, grunnvatnet og elvene også skal være privat eiendom og derfor velger jeg å anta hva Liberalistene mener om det, og baserer svært mange av mine konklusjoner på disse antagelsene.
  2. Utrydningstruede arter kan best beskyttes av staten.
  3. Problemer med plast i havet kan kun staten ta seg av.
  4. Bare staten kan beskytte sjeldne arter i naturen som Tasmansk tiger.
  5. «Liberalistene» altså ikke snøring på hva frihet betyr, bare de som tenker stat med en gang kompliserte spørsmål dukker opp, vet hva frihet betyr.
  6. Bare staten kan redde «Miljøet» som da omfatter elvene, havet, atmosfæren, biosfæren.
  7. Tror ikke at det vil finnes regler mot giftstoffer i brødet om Liberalistene har makten, eller at det er lover mot svindel, som f.eks. at det står feil pris på varen, etc.
  8. Alt dette er sosial infrastruktur. Den utgjør vårt felleseie og kan ikke privatiseres. 
  9. Du har heller ingen rett til å tømme alt du vil av forurensninger ut i atmosfæren, havet, grunnvatnet eller almenningen forøvrig. Da stjeler du fra oss andre og praktiserer din egen «frihet» på bekostning av oss. Og står du rett foran meg i en fullpakket trikk, mens du pruster og peser og insisterer på din «frihet» til å gå uten munnbind, pandemi eller ikke, så utgjør du en trussel. Bli ikke forbauset om du får deg en på trynet til slutt: Det heter sjølforsvar.
  10. Hvis din bank opererer med sine egne penger, mens min bank bruker helt andre penger, må vi i hvert fall være enige om den relative verdien av de respektive pengesystemene.
  11. Din skole kan gjerne bruke andre lærebøker enn min skole, men gangetabellen og det periodiske system må være de samme i begge skolene. Du kan ikke finne opp din egen “vitenskap”, undervise i den og kalle det skole. Du kan ikke åpne praksis som hobbykirurg heller.
  12. Frie samfunn fører til større ulikheter (Søk ‘enorme ulikheter mellom folk’ i teksten). Eksempler på dette har jeg funnet i sterkt ufrie land som  Saudi-Arabia, Venezuela, Nord-Korea, og jeg mener dette er en relevant argument mot Liberalistene som vil ha et fritt samfunn.
  13. Hvis Liberalistene fikk makt hadde befolkningens interesser forandret seg fra å bry seg om de svakeste, til å slutte å bry seg. Kun politikere i staten tenker på dem, og er de eneste som kan gjøre noe som fungerer.
  14. Som libertarianer mener jeg at staten er løsningen for å begrense/forhindre at politikere og rike mennesker forsyner seg grådig. Jeg mener at et fritt samfunn etter Liberalistenes modell ikke vil løse problemet på tilfredsstillende måte.
  15. Det ligger i maktens natur at den alltid prøver å ese ut og fylle flere områder der den ikke har noe å gjøre.
  16. I dagens partiflora er det i hvert fall ikke «Liberalistene» som ivaretar friheten på den beste måten. 
  17. Etter valgprogrammet sitt burde de heller ha kalt seg «Økonomistene». 
  18. Og av de liberalister og libertarianere som jeg har sneiet innom i denne gjennomgåelsen, er det Thomas Paine jeg heier mest på – liberalisten som fant opp formueskatt, arveavgift, folketrygd og borgerlønn. Heia Tom!

Kommentarer

1) Opparbeidet eiendomsrett. En har dermed ikke rett på all luft eller jord over/under egen eiendom. Det er et argument som ikke har noen relevans til hvordan Liberalistene definerer privat eiendomsrett.

Luft er flyktig. Du har ikke produsert oksygenet, dermed kan du heller ikke si at oksygenet i lufta på din eiendom er din private eiendom, med mindre lufta er inne i en hermetisk lukket bygning hvor lufta er prosessert og filtrert. Men da har du nok allerede betalt inngangspenger for å komme inn eller bidratt til verdiøkning på en annen måte.

2) Utrydningstruede dyrearter blir best ivaretatt av private grunneiere, og for å unngå mye tekst, så har jeg lagt ved videoer som beskriver noen av påstandene til Myhre. Så er det åpenbart helt utenkelig at folk kan gå til anskaffelse av eiendom for å bevare naturen og det biologiske mangfoldet på denne eiendommen.

Staten skal hindre eksternaliteter. Det innebærer det er legitimt å ha avgifter på utslipp dersom det er beste måten å hindre skade på andre. Pengene fra avgiften skal derimot uavkortet gå til erstattning til den lidende, eller der dette ikke er mulig: forebyggende tiltak. De skal ikke brukes til nytt ordførerkjede, svømmehall eller nav

Trickle-down economics

Noen arver, men dersom de ikke er flinke til å fortsette å drifte bra, så vil pengene forsvinne raskt. De har investert pengene sine i bedrifter etc. De begynte som vanlige arbeidere, og så har de spart pengene sine, og investert pengene sine i verdiskapning. For eksempel butikker og annet.

De har altså risikert pengene sine, ved å investere for å senere kunne tjene på investeringen. Om de har jobbet hardt eller ikke er jo vanskelig å si. Dette er individuelt. Men dette er også irrelevant tenker jeg.

De kan ha jobbet hardt for det, så kan andre mene at selv om man har jobbet hardt for noe, og tjent penger på lovlig vis, så har man likevel ikke rett på alt det man har tjent på arbeidet. De som ikke har risikert alle pengene sine på investeringer, har også rett på gevinsen vil noen mene. De samme vil mene at de har ikke rett på å ta tapet dersom investorene taper pengene, men de bør ha rett på å ta av gevinsten deres.

Selv om det de har gjort, som investorer har skapt arbeidsplasser, gir inntekter til tusenvis av personer, og har gjort noe alle som har drevet handel med dem har tjent på. Kommet bedre ut av enn de ville gjort ellers.

Millionærene i Norge og andre steder, beholder bare en bitteliten del av de verdiene de har skapt og bidratt med i forhold til hva de har bidratt til i samfunnet. For å tjene penger så må du tjene andres interesser. Du må løse et problem folk har osv. Så er det jo slik ja, at barna deres har mulighet til å arve, og drive foretningen videre. Jeg har ikke noe i mot dette.

Lars Thomas Bekink skrev:
«(og som konger er det noen som har kjempet seg til det) Folk maser om at alle kan oppnå det samme, noe som er en like stor illusjon som at disse bøndene skal bli konger.»

Ikke alle kan bli konger. Konge er en maktposisjon, hvor man har stor makt over andre.

Lars Thomas Bekink skrev:
Trickle down fungerer ikke, akkurat som at en rikere konge ikke gir ut gullet til bøndene.»

Trickle down finnes ikke som noen økonomisk teori. Trickle down er noe venstreorienterte har funnet på. Det er i bunn og grunn en stråmann. Ingen på høyresiden tror på trickle down. 🙂

På høyresiden mener man at privat eiendomsrett og markedsøkonomien er best egnet til å skape velstand. Man tror at private er bedre i stand til å ivareta befolkningens interesser enn staten, siden de må konkurrere om å ivareta interessene, mens staten og det offentlige mottar garanterte penger uavhengig av tilbudets kvalitet, effektivitet, pris, osv… At man i det offentlige mangler prisfunksjon, profitt og andre ting som forteller noe om markedet, og som kan allokere resursene riktig, føre til høy kvalitet, osv…

Alle tjener på markedsøkonomien og privat eiendomsrett på lang sikt. Det er ikke slik at det «renner ned», men alle tjener på handel. Økonomien er ikke et nullsumspill.

Det er stråmanns-argumentasjon skapt av venstresiden.
Det er ikke dette som er argumentet for skattelette. En trussel om å slutte å diskutere med meg hvis jeg ikke godtar påstanden og er uenig, lar jeg meg ikke påvirke av. For argumentet for skattelette er ikke «tricke down».

Argumentet for skattelette er at man ønsker mindre stat. Man ønsker mindre statlige utgifter. Altså at staten skal ta på seg færre oppgaver, og at folk skal få bestemme over mer over egne penger, og få større valgfrihet. At de kan bruke pengene på private konkurransedyktige tjenester i motsetning til å bli tvunget til å betale for tjenestene gjennom skatteseddelen.

Når det kommer til de rikeste så er argumentet ofte at de bruker pengene sine på å investere, og at flere penger vil bli brukt til å investere i næringslivet, i verdiskapning, som igjen fører til arbeidsplasser om de får beholde mer. Altså argumentet er at man øker verdiskapningen ved å gjøre det.

«De bruker ikke det uttrykket, men tanken er den samme.»

Tanken er ikke trickle down. Du kan høre denne av en høyrevridd professor i finans:

Det hjelper ikke på argumentasjonen.
Alle blir over tid rikere med et markedsøkonomisk system og frihet, enn det motsatte.

Slik er realitetene: De rikere blir rikere, og de fattige blir rikere.

Dessuten:


Generational Wealth: Why do 70% of Families Lose Their Wealth in the 2nd Generation?

Andre liberalisters kommentarer på dette:

 «Trickle down» er en stråmann. Når de bruker ordene «trickle down» for å beskrive supply side-økonomi kan du regne med at den personen ikke er interessert i en redelig samtale.

Det andre poenget er at føydalsamfunnet var innen den private eiendomsretten og frie markeder var respektert, husk at Robin Hood myten er en liberalistisk folkehelt som gjorde alt for å ydmyke føydalherrene. «De rike» i middelalderen var nærmest utelukkende rike på bekostning av befolkningen ved skattefinansiering, noe liberalere er imot, renessansen var en av de første periodene i verdenshistorien der handelsmenn fikk muligheten til å bli rike gjennom frivillig handel.

Årsaken til at det gir mening for en sosialist er at de ikke har noe begrep om forskjellen på å være rik fra utpressing og vold, og det å tjene seg rik på finans- eller handelsvirksomhet.

Les mer her
https://media.hoover.org/sites/default/files/documents/Sowell_TrickleDown_FINAL.pdf

Trump prater mye tull han… Blant annet så tror han handel er vinn-tap-relasjon. Han tror at USA taper i handel med andre land. Da forstår han virkelig lite. Han er en proteksjonist.

Han har økt statens utgifter ekstremt mye (les også: USAs underskudd eksploderer). Og det er statens utgifter som gjenspeiler faktiske skatter og avgifter. Så da henter man det inn på andre områder. Altså man jukser.

Trump og alle de andre politikerne i USA, og også Norge, fører en dårlig økonomisk politikk.

Men årsaken til at høyresiden vil gi skattelette, er fordi de vil slanke staten. De er ikke tilhengere av like stor velferdsstat som det venstresiden er. De ønsker flere private tjenester. For at folk skal ha råd til å kjøpe private tjenester, så kan ikke staten ta like mye penger fra dem.

Hvis man fjerner skatten helt, slik jeg vil, så vil folk få beholde 100% av det de tjener og bruke det akkurat som de vil, på de private tjenestene de selv ønsker å bruke det på.

«Det at du personlig ikke snakker om trickle down betyr ikke at ingen gjør det.»

Venstresiden snakker om det. Det er ikke noe argument som høyresidepolitikere bruker. Det bør jo også helst komme fra en eller annen økonom, sant.. En eller annen høyreorientert økonom som folk på høyresiden lytter til. Men det har ikke sitt opphav på høyresiden. Selve begrepet er konstruert av noen på venstresiden. Selvsagt kan det være at noen på høyresiden har blitt konfrontert med «trickle down», trodd at det er en høyreside ting, og så forsøkt å forsvare det. Men uttrykket har ikke opphav på høyresiden. 🙂

«»la de rike beholde mer av pengene så blir det mer på oss andre» påstår du virkelig at det ikke er et argument som blir brukt?»

Det argumentet som blir brukt, som kan likne på dette, men som på ingen måte er det samme, er at om de rike får beholde mer av pengene sine, vil de bruke mer av pengene sine på investeringer. La oss nå si at jeg får skattekutt på fem millioner kroner. Da kan jeg bruke disse på å starte en ny rema 1000 butikk, og med det opprette mange arbeidsplasser. Når noen da får jobb hos meg i min butikk, så vil de altså få penger hver måned, som arbeidstaker. Denne muligheten var der jo ikke før.

Man kan altså skape økonomisk vekst ved å la verdiskapere beholde mer av det de tjener i profitt. Mener du det er usannsynlig at de som til stadighet investerer i næringslivet, fortsetter å gjøre det om de får beholde mer av det de tjener?

Skattelette betyr at man lar være å ta like mye som man ellers ville tatt fra dem. Det er ikke et utbytte. Skatt er i bunn og grunn at staten tvinger til seg andres eiendom, da i form av deres penger, som da er lovlig opptjente midler.

Utbytte er noe du får når du selger verdipapirer. Jeg har kjøpt aksjer, og det bør alle egentlig gjøre. Kjøpe aksjer og spare i aksjer. Man kan kjøpe aksjer for kun 10 kroner om man vil, så man trenger ikke være millionær, slik enkelte tror. La oss nå si at jeg kjøper aksjer i Amazon for 20 000 kr. Så venter jeg i tre år, og så er aksjene verd 30 000 kr. Når jeg selger aksjene, og fører pengene over på min bankkonto, så er dette utbytte. Av dette skal staten ha 25 prosent av gevinsten. Dersom aksjen går ned til å bli verd kun 15 000 kr, og jeg selger aksjene, og tar det ut, da får ikke staten noen ting. Så om jeg taper penger, så går dette på meg, dersom jeg klarer å oppnå noe ved investeringen, så tar staten gjerne i mot gevinsten.

Og her er det aldri noe skattekutt. Og om det er så betyr ikke det at millionærer som har investert i aksjer for 20 millioner dollar, får utbytte av staten. De får bare beholde mer av deres avkastning. Som da er deres faktisk, og som ikke tilhører noen andre. Sånn i bunn og grunn.

Lars Thomas Bekink skrev:
«Uansett, det du beskriver er det de fleste jeg har diskutert med mener er trickle down.»

Men det er ikke noe som heter Trickle Down. Jeg synes at man bør kalle en spade en spade. I utgangspunktet så er det et uttrykk som venstreorienterte ha konstruert, som en stråmann. Stråmenn blir laget for at meningsmotstanderen skal bli enklere å argumentere mot. Men det repressenterer ikke hens faktiske meninger. Det å si at fleste mener at det er det, gjør det ikke til at det er det. Det er ikke noen økonomisk teori. Det er ingen ting annet enn en misrepresentasjon av høyresidens påstander.

Du kan gjerne kritisere våre argumenter, men gjerne kritiser de reele argumentene. 🙂 Tricke down gir ikke noen mening.

Lars Thomas Bekink skrev:
«Du har en ide om at de som har alt de trenger og mer til kommer til å invitere ekstra penger i noe som kommer samfunnet til nytte.»

Hvis investorene som har hatt suksess i sin investorkariære, får beholde mer av pengene de tjener, vil de bruke mer på investeringer. Dette vil øke velstanden ja. Dette er ikke trickle down. Dette er god gammeldags verdiskapning.

For å snu på det: Jo mer penger politikerne tar fra investorene, jo mindre penger har de å investere med. Det gir mening sant?
Enten har du fem millioner å investere med, eller du har kun 2 millioner.

Lars Thomas Bekink skrev:
«Kan du forklare USA da? (hvis du er i tvil så henviser jeg til alle de megafirmaene som fikk masse penger, men det ble ikke skapt arbeidsplasser av dem 🤔)»

Nei, pengene kan bli brukt til å betale ned gjeld. Det kan brukes til å sikre bedriftene over tid. Kan brukes på markedsføring. Det er mye penger kan brukes til. De skattelettelsene som blir gitt i dag er også så små og ubetydelige at de knapt hjelper. Det gjelder jo også i USA. For megafirmaer så er ikke disse skattelettelsene særlig store.

Men la oss nå snu på det igjen: Dersom staten og politikerne stadig tar mer og mer penger fra folk, fra firmaene, så vil det bli mindre og mindre penger til å investere med. Det er logisk sant?
Så er det gjerne ikke slik at man kan se resultater med en gang man har foretatt seg noe.

La oss nå si at du ønsker å starte en butikk. Hvor lang tid går det fra du får denne ideen, og til du du har virkeliggjort drømmen? Til du har fått ansatt de du skal ansette, og startet driften av den??? Det tar tid. 🙂

De rikeste betaler minst skatt

https://forskning.no/okonomi/ssb-forskere-det-er-de-aller-rikeste-som-betaler-minst-skatt-i-norge/1747382

De har ikke kuttet noe i skattene. Grunnen er at utgiftene til staten har økt. Det er utgiftene som gjenspeiler de faktiske forhold. Det de har gjort er å kutte litt på enkelte steder, men så har de tatt det igjen på andre steder. De har altså jukset.

Forøvrig kommer det jo ikke som en bombe at det er de som betaler minst skatt. Det er fordi de ikke tjener penger slik vanlige folk gjør. Med vanlige folk mener jeg vanlige lønnsmottakere. De investerer pengene sine.

La oss nå si at du investerer pengene dine i en nærbutikk. Dersom du får økt skatt, så vil du måtte se på dette som en ekstra kostnad, som må finansieres. Det du gjør er naturligvis å øke prisen på varene i butikken din, slik at du skal få betalt den ekstra kostnaden som staten pålegger deg. Er det da du som betaler skatten, eller er det kundene som betaler den i form av økte priser i butikken din?

Vi kan ta hele næringslivet som helhet for den sakens skyld. Staten pålegger hele næringslivet økt skatt. De svarer da med økte priser på sine varer og tjenester. Betaler de da skatten? Nei, det er meg og deg, vanlige borgere som faktisk tar denne kostnaden, på toppen av momsen, samt at vi blir tvunget til å betale dyrt for å arbeide.

Eivind Trædal – Ordet er fritt – Ordet er ditt

Eivind Trædal forstår ikke økonomi, men han er jo ikke alene om det.
Han er bare en kjent person som viser frem sin kunnskapsløshet offentlig. Synd man ikke har flere kunnskapsrike personer som uttaler seg. Vi kan faktisk ende opp med idiocracy.

Arnt Lauritz Grav skrev: «Det er så forferdelig synd på de rike.»

Det er det ingen som mener. Det bør bli sagt her.

Arnt Lauritz Grav skrev:
«De må få skattelettelser slik at de har penger når felleseiet privatiseres (med statsstøtte).»

Det er det heller ingen som hevder.
Rart å være på et forum hvor så mange liker tøvete og irrasjonelle påstander…

Arnt Lauritz Grav skrev:
«Så kan f.eks pensjonister til gjengjeld få gradvis mindre. Noen synes en slik politikker råflott.»

Heller ingen som mener. Gratulerer, med så mange likes for å pressentere 3 stråmenn…

Det er sterkt irrasjonelt å være i mot at noen lykkes, og får til ting.
Ulikheter som sådan er ikke noe problem. Fattigdom er et problem, men ikke at det finnes ulikheter. Og ulikheter vil det være uansett hva slags samfunn man lever i. Alltid.

For at du skal kunne dra opp alle ut av fattigdommen, så krever det at noen blir svært rike først. Selv sosialisten Erik Solheim forstod dette.

Skal man da tenker realistisk og ikke virkelighetsfjernt da.

Det at du stopper noen fra å bli milliardærer, gjør ikke noe med fattigdomsproblemet. Det er irrasjonelt å hevde slikt.

Noen er villige, andre ikke. Og selvsagt slipper de rikeste helt unna helt skal man tro Tone Bergsnes.

De som er villige får betale, de som ikke vil det slipper unna. Det er bare et spørsmål om å ta et valg, virker det som om hun mener. Det skal visstnok også være en stor vilje til å betale for krisepakker til næringslivet. Ja, og dette er sosialdemokratisk politikk. Tanken er at en stor bedrift med mange ansatte, er for stor til å feile. (Eng. Too Big to Fail)

Det betyr at dersom den faktisk feiler vil svært mange mennesker miste jobbene sine. Jeg som liberalist og Tone Bergsnes som sosialist, er helt enige i at private næringslivet ikke skal få slike krisepakker, og at det er mye bedre at bedrifter som er styrt dårlig bør gå konkurs og på sikt bli erstattet, selv om hundre og kanskje tusenvis, eller hundre tusenvis av mennesker midlertidig mister jobbene sine og må gå arbeidsledige en stund.

Når det gjelder Korona, så er det slik at staten har stengt ned hele næringslivet i større perioder, og dette fører til at selv store bedrifter med mange ansatte sliter med å få endene til å møtes. Dersom de ikke får støtte, vil svært mange av disse gå over ende, og mange kastes ut i arbeidsløshet, og vil heller ikke komme inn igjen i arbeidslivet etter at krisen er over. I alle fall ikke med en gang. Jeg er helt enig i at vi skattebetalere ikke skal tvinges til å betale for at private selskaper ikke skal gå over ende. Men at hun som sosialist mener det, under jeg meg litt over, siden disse bedriftene vil bety skatteinntekter etter at krisen er over… Men det virker jo som om hun mener det er valgfritt å betale skatt, så jeg vet ikke…

Jeg er også helt enig i at ingen privat bedrift skal beskyttes mot konkurranse, verken innenfra eller utenfra.

Det er ikke slik at man forstår noe dersom man hevder at tvunget spleiselag er til felleskapets gode. Det er en feilslutning at dersom man tvinger alle til å finansiere tilbudene, slik at de mottar garanterte penger uavhengig av kvaliteten, effektiviteten, prisen og liknende vil føre til et konkurransedyktig, godt tilbud. Uenighetene dreier seg om hvorvidt man ønsker et monopol på tjenestene som mottar penger uansett, eller om man vil la folk velge selv hva de ønsker å bruke pengene på.

Ganske spesielt at hun ser ut til å være ganske alene om å formidle et budskap basert på rasjonell tenkning i denne tråden.

Lag nettstedet ditt med WordPress.com
Sett i gang