Fremhevet

Nullsumspill

Made by Ron Mader
Made by Ron Mader


Karl Marx og folk som tenkte som han, støttet en hypotese kalt «nullsumspill». Dette innebar at det var en total mengde ressurser/verdier tilgjengelig – og at noens økte velstand innebar andres reduserte.

En handel/et bytte innebærer ifølge denne tanken at en tjener på det mens den andre taper. Dette er fremdeles basisen i svært mye retorikk og argumentasjon du daglig møter fra stortingspartier, politikere, fagforeninger og andre.

Ved en slik tankegang skaper man altså et sinne og hat hos de som føler de har lite opp mot de som har mye mer. De har jo blitt forklart at deres opplevde ulykke er et direkte resultat av andres opplevelse av hell.

Denne hypotesen er svært enkel å avvise men lever dessverre videre i beste velgående. Dere kan jo tenke dere selv om dette var reelt – hvor mye ville vi da i snitt hatt av verdier og ressurser som 7 milliarder mennesker kontra 1 milliard for 150 år siden?

Sannheten er selvsagt at verdier skapes, de er ingen konstant. Og denne stripen latterliggjør sosialistenes hypotese på glimrende vis.

Takk til: Statens Ovänner

Men det er ikke noen sammenheng mellom disse to tingene. Det er ikke slik at de andre fire milliardene fattigste, er fattige fordi 26 personer eier like mye som dem. Økonomien er ikke et Nullsumspill.


Hvem er disse 26 personene? Hva har de gjort? Som de resterende personene ikke har gjort? Og er dette noen unnskyldning for å innføre sosialisme, og på den måten rasere økonomien og gjøre alle like fattige, for likhetsidealets skyld?


La oss nå si at en tre milliarder mennesker på en annen planet, ikke eier nåla i veggen. De eier ikke et hus, ikke bil, ikke noe.. De er primitive huleboere som lever i MDGs naturtilstand, hvor de lever som samlere og jegere… Fra hånd til munn.


Så har du deg som nordmann, som eier veldig mye. Hus, bil, tv, radio, og så videre og så videre… La oss nå si at en avis hadde funnet ut at Gunnar Jørgen Furehaug eier like mye som det disse tre milliardene menneskene på den denne plantenten eide. Hva så? Er de fattige fordi du er rikere?

Jeg sa annen planet, men hadde det utgjort noen forskjell dersom det dreide seg om tre milliarder på denne kloden?

Bra Gunnar, her er du på sporet av noe!

Diskusjon: Liberalistisk og Amerikansk helsevesen


Det at det er dyrt, har ingen ting med at det er privat å gjøre. Et fritt marked innen helse er langt billigere enn det man har i Norge, og følgelig svært mye billigere enn i USA.

Det er svært mange grunner til at helsevesenet i USA er svært dyrt. For det første så er det reguleringer som henger igjen fra finanskrisen noe som har sørget for at folk har forsikringer gjennom jobben. Det er en utrolig forferdelig ordning.

Staten bestemte at arbeidsgivere ikke kunne konkurrere om lønn, og dermed tilbød arbeidsgiverne helseforsikringer i stedet.

Priskonkurransen er ødelagt på mange måter, men en av måtene er at du som amerikaner ikke kan kjøpe helseforsikring i en annen delstat enn den du bor i.

Noe beskrives i denne videoen på en svært god måte:

Jeg innbiller meg ikke så mye. Men jeg er liberalist, og har fordypet meg i dette temaet.

Det er direkte ulogisk at privat er dyrere enn offentlig, og derfor ønsket jeg å finne ut hvordan det kunne ha seg at USA har et dyrere helsevesen enn resten av verden. Det er ikke fordi det er privat.

Det er fordi staten er dypt involvert. Du har en korporatisme iblandet. Dvs. at staten går inn å gir noen få store helseaktører monopol og beskyttelse.

Når man gjør det så blir det forferdelig dyrt. Det er ikke noen fri konkurranse innen helsevesen der. Du har ingen priskonkurranse… Markedsmekanismene er ødelagt av staten.


Skatt ødelegger konkurransen. Noen aktører mottar penger uavhengig av hva de leverer.

Det er også forbrukerne som regulerer markedet gjennom de valg vi tar.
Vi velger bort de aktører som ikke leverer gode resultater, og velger de som har det. De vi er mest fornøyde med velger vi, samt de som priser sine tjenester mest fornuftig.

Sveits og Singapore har også private aktører. Det var bare det som var poenget. Så USA har det, og de har det, men alle er sterkt regulert… Men best helsevesen får man når det er 100% fritt, og du har en sterk konkurranse.

Det er ikke noe fritt marked i USA.
Fritt marked betyr at staten ikke subsidierer, regulerer.
Ikke har et eget helsevesen på siden av.

Priskonkurranse fungerer slik at mange ulike aktører konkurrerer på pris, og da blir prisene presset nedover, til et minimum. Alle andre deler av økonomien fungerer slik. Hvis ikke ville vi knapt ha hatt råd til å sette oss ned i en stol, da en stol ville ha kostet enorme summer penger.

Har ikke noe med et fritt marked å gjøre.
Man har langt billigere priser på privat helsevesen, blant annet i Sveits, Singapore, og andre steder.

Det er typ Sveits sitt system Liberalistene ser til i alle fall. Men verken USA eller sveits har en liberalistisk økonomi. Men ikke alt er tragisk med USA sitt helsevesen. De har ikke køer slik som her i Norge. Og det er stort sett USA alt av innovasjon innen helse kommer fra. Medisinsk utstyr blir utviklet og produsert der. Medisiner osv.

Hvis USA også hadde hatt et offentlig helsemonopol som Norge, så hadde vi ikke hatt noen utvikling innenfor helse.

Det Norge gjør er at vi kopierer praksisen (behandlingsmetodene etc) i de beste private sykehusene i bl.a. USA…

Så hadde det ikke vært for private aktører ville helse ha stagnert helt, og mange millionervis ville ha dødd av sykdommer som vi ikke kunne ha helbredet i det hele tatt…

USA har nok bedre helsevesen, men problemet er at det er for dyrt. Og det er dyrt av kun en grunn, og det er at staten har ødelagt markedet.

Jardar Sunde Olsen Private monopoler innen helse? Monopol betyr «enerett». I USA så har noen private fått en slik enerett, og dette er ikke bra. Men i et fritt marked, kan man ikke få enerett. Om man opparbeider seg «naturlig monopol», så betyr det at man har utkonkurrert absolutt alt og alle på både kvalitet og pris. Men slike monopoler i det private varer sjelden lenge. Men slike monopoler er sjukt bra, ikke det motsatte. Det betyr at ingen klarer å konkurrere på pris eller kvalitet, noe som betyr at det må være umåtelig bra.

Automatikk i at det er bra fordi det er privat?
Her er hva som er forskjellen på det private og det offentlige:

Privat = vi kan velge det vekk. Private er ikke garantert penger (om man ser vekk i fra USA).
Offentlig = Man kan ikke velge vekk. Offentlige er garantert våre penger uavhengig av pris, og kvaliteten som kommer ut i andre enden, samt uavhengig av vår brukertilfredshet, uavhengig av hvor godt tilpasset det er våre behov.

Se på Japan når det kommer til privatisering av jernbane. Det er ikke noe fritt marked innen dette i England.

Skatt ødelegger konkurransen. Noen aktører mottar penger uavhengig av hva de leverer.

Det er også forbrukerne som regulerer markedet gjennom de valg vi tar.
Vi velger bort de aktører som ikke leverer gode resultater, og velger de som har det. De vi er mest fornøyde med velger vi, samt de som priser sine tjenester mest fornuftig.

Sveits og Singapore har også private aktører. Det var bare det som var poenget. Så USA har det, og de har det, men alle er sterkt regulert… Men best helsevesen får man når det er 100% fritt, og du har en sterk konkurranse.



Å fokusere på profitt over alt annet, er nettopp det som gjør det private langt bedre enn det offentlige. Årsaken er at du kan ikke gå i profitt dersom du ikke leverer noe folk er villige til å betale for. Og når mange aktører ønsker profitt, så er det de beste av de beste både på pris og kvalitet, som vil ivareta interessene våre på sikt, mens de dårlige aktørene gradvis blir sortert vekk, gjennom våre frie valg.

Nei det er ikke tilfeldig lett undergravd. Det er slik det fungerer i alle andre sammenhenger ellers. Ingen kan selge deg en ny bil tilsvarende de du fikk kjøpt på syttitallet, for den samme prisen for eksempel. Utviklingen går fremover.

Men innen det offentlige er det full stopp. Alt annet derimot som ikke drives av det offentlige, er det ekstremt høy utvikling på alle fronter. Hva er nytt i norsk helsevesen de siste 40 årene? Nesten ingen ting. Lada er en bil som ble produsert av staten, og det var samme kvalitet, samme utseende all den tiden den ble laget av staten.

Sånt bør man selvsagt ikke se innen de aller viktigste og mest grunnleggende tjenestene i samfunnet. Årsaken til det er at færre vil bli behandlet, det vil være flere som dør i påvente av helsehjelp. Altså dør uten å få noe som helst hjelp, pga kø… og folk som dør av sykdommer som det ville vært behandling for dersom det var noen utvikling innen det offentlige helsevesenet.

Du klarer heller ikke peke på noen som helst «regulering», å si at «ja denne var god, denne gjør alt så mye bedre»… Du snakker generelt om «reguleringer», og du hevder at det er disse reguleringene som gjør Sveitsisk og nederlandsk helsevesen bra. Ja hva da? Pek gjerne på de fantastiske reguleringene de har som gjør tilbudet så utrolig mye bedre enn om det var fritt???

Overfladiske youtubevideoer? Da har du ikke sett dem, ellers er du en del av den eldre garden som da gjerne ikke kan engelsk. Det er helt greit.

Budskapet er ikke endret underveis. Her er hva som har skjedd:
USA har et svært dyrt privat helsevesen. Singapore, og Sveits har ikke så dyrt privat helsevesen…

Alle regulerer, men USA system er dyrt pga reguleringer som gjør det dyrt. Sveits har ikke samme reguleringer som USA. Men hva slags reguleringer har Sveits som er så fantastiske mener du???

Profitt kan kun sikres gjennom å tilfredsstille kundene. Det er de aktørene som tilfredsstiller kundene mest, som vil oppnå størst profitt, og som også vedvarer over tid.

Man får ingen spesiell service innen det offentlige, så den argumentasjonen går i dunken. Offentlige trenger ikke smile, de trenger faktisk ikke yte noen service ut over det jobben faktisk krever av dem, og som regel så er de, din sjef, ikke omvendt. I det offentilge er du ikke en kunde som skal tilfredsstilles, men en utgift, og lange ventelister/køer, er helt vanlig.

Jeg tørr å påstå at det er du som er naiv dersom du tror det offentlige er bedre enn det private. Du tror da at et monopol med enerett på å levere tjenester, er bedre i stand til å levere oss tjenester selv om de mottar garanterte midler, og ikke har noen konkurrenter som hele tiden kommer opp med nye løsninger for å tilfredstille kundene sine.

Nei, de kan presse prisene ned, men ikke ned til et nivå hvor våre interesser ikke blir ivaretatt på en god måte. Dersom tilbudet er billig, men for dårlig, så velger vi det også bort. Det er en balansegang der, som de hele tiden prøver ut. Resultatet over tid er selvsagt en million ganger bedre enn det offentlige.

Kan vise til tusenvis av eksempler. Fri konkurranse har man blant annet innen elektronikk. Der er private aktører i sterk konkurranse med hverandre, og det er knapt noen reguleringer, eller subsidier. Utviklingen innen teknologi har gått i en ekstremt høy fart, mens det har stått helt stille innen det offentlige.

Alt av produkter er jo som regel laget av det private, om man da ser bort i fra din rustne bil, Lada, som ble produsert av den russiske staten. Mener du virkelig at din rustne Lada fra 2002, er bedre enn min Toyota fra samme årstall? Føler du har en litt naiv tro på statens evne til å produsere biler som kan konkurrere med alle de private konkurrentene her…. De mottok jo penger uansett, og uavhengig av konkurranse…. Statsmonopol vet du…

Norsk helsevesen har knapt utviklet seg. Ja man har kjøpt noe nytt medisinsk utstyr som er utviklet av det private i USA, og man har utdannet folk på universiteter i USA, hvor de har lært om ulike behandlingsmetoder. Kjøpt medisiner fra USA, Israel etc. Men noen utvikling utover det? Ekstremt lite… Det er jo klart at man kan til en viss grad kopiere fra private andre steder. F.eks. byggninger måter å organisere på osv.

Vi får uansett kun lengre og lengre ventekøer. Noe som nesten ikke eksisterer i private.

Ja, Sveits har bedre helsevesen enn oss. Det er bare du som dro helt feil konklusjon om hvorfor det er bra. Du sa regulering er det som gjør det bra, men USA har også regulering. Her feiler du å besvare (du har ikke besvart) spørsmålet mitt om hva slags regulering som liksom skulle ha gjort underverker i Sveits, men som ikke er tilstede i USA….

Dogmatisk? Det er logisk i og med at vi har 100% valgfrihet. De som ikke tilfredsstiller kundene, vil få et dårlig rykte på seg. Folk vil klage seg i hjel over tilbudet, og så vil de velge andre aktører som har bedre tilbud. Altså de velger vekk det dårlige til fordel for det som er bra. På sikt, vil da de dårlige bli borte. De vil tape penger, og de vil jo stadig bli dårligere og dårligere, så lenge folk velger dem vekk, og de ikke har noe kapital å reinvestere med. Så dårlig blir borte av seg selv i et fritt marked. Kun det som er godt nok består.

Konsekvensen av å ikke betale skatt

Jeg har skrevet tilsvar til en masse påstander om hva som vil skje dersom vi ikke betaler skatt. Dette tilsvaret ble ganske langt, så jeg fant ut at det kan være bloggmateriale. Det er svar har jeg ønsker å lagre til senere bruk, og forhåpentligvis kan mine svar kanskje hjelpe andre liberalister i deres diskusjoner senere, når de får liknende konfrontasjoner.

Alle påstander for skatt, er merket med tykk skrift, og alle argumenter mot skatt er skrevet i vanlig tekst.

Tor Næss skrev: «Hva er konsekvensen av å ikke betale skatt?»

At man får bedre tjenester, og et rikere samfunn.

Tor Næss skrev: «-Du må ha sykeforsikring som dekker opphold på sykehus.»

– Nei det må man ikke ha.

Tor Næss skrev: «Denne forsikringen blir ikke akkurat rimelig og vil ha ulik dekningsgrad.»

Det er feil. Den vil ikke koste mer enn det du betaler til dette formålet i dag. I dag betaler hver gjennomsnittlige skattebetaler, litt over 75 000 kr, hvert år, og du vil få en langt billigere forsikring i et samfunn uten skatter, og få bedre dekning, bedre helsetjenester.

Tor Næss skrev: «En del vil ha for dårlig dekning hvis de blir alvorlig langtidssyke.»

Nei. Rikdommen vil øke som et resultat av økonomisk frihet, og folk vil danne blant annet noe som heter Fraternal Societies, som da med andre ord er ikke kommersielle forsikringsordninger, som da samfunn går inn i for å sikre seg selv, og de som måtte ha behov for hjelp.

Tor Næss skrev: «-Egenandeler på medisiner kan du glemme. Det vil bli svært dyrt for mange»

Se video under, som viser hvordan det vil fungere.


Professor Richard Ebeling går også inn på dette med Fraternal Societies ca 26 minutter ut i dette klippet:

Tor Næss skrev: «-Arbeidsledighetstrygd, arbeidsavklaringspenger og sosialstøtte og pensjoner blir kraftig redusert, noen av ordningene blir kort og godt borte.»

Antageligvis blir de langt bedre. Befolkningen har større interesse av dette, enn alt det tullet som politikerne sløser bort pengene deres på. Og befolkningens interesser vil bli godt ivaretatt av sivile aktører, eller av dem selv gjennom ulike organisasjoner osv, som da ivaretar deres interesser.

Tor Næss skrev: «-Du beholder mer av pengene selv, men alt du tar for gitt i dag vil koste mye mer penger.»

Du betaler i dag mellom 60-70% i skatt, avhengig av hvor mye du forbruker. 35% i inntektsskatt. 25% moms på det du kjøper. I tillegg har du fortolling, og dobbelte beskatninger. Du må betale eiendomsskatten til bedriftene som produserer varer og tjenester som du benytter, i og med at de legger den ekstra kostnaden som eiendomsskatt innebærer for dem, på prisen på sine varer og tjenester, slik at det er vi som i praksis betaler skatten deres… Du betaler i tillegg en svært dyr arbeidsgiveravgift, siden dette er en avgift som er pålagt arbeidsgiver, og som arbeidsgiver må trekke rett fra lønna di.

Offentlige tjenester er også mange ganger dyrere enn private tilbud på grunn av manglende prisfunksjon. I det offentlige (innen planøkonomien) så er det ikke noen mekanismer som forteller hvor mye noe koster, eller mekanismer som presser ned prisene. (vi må derfor betale stadig mer skatt, men få mindre og mindre. Det er ingen ting som regulerer slike ting som byråkrati, eller kvalitet osv, utover valg hvor vi knapt har påvirkning hvert fjerde år.

Tor Næss skrev: «-Lønninger vil dumpes ytterligere, da det vil bli mer kamp om de jobbene som er der. Det vil jo bedriftseiere profitere på og ta inn dem som forlanger minst.»

Det er ikke sant, fordi det ikke er slik at det kun finnes et bestemt antall jobber. Jobber skapes hele tiden, og i en fri økonomi vil du ha såpass sterk vekst at det raskt vil bli mangel på arbeidskraft, fordi det oppstår for mange arbeidsplasser, som et resultat av sterk vekst. Dette fører igjen til konkurranse om arbeidskraften, som igjen fører til høye lønninger. Det beskrives av økonomiprofessor Zwolinski her:

Tor Næss skrev: «Det er et stort hull i hvordan man skal finansiere en del samfunnsoppgaver hvis man fjerner skatt helt.»

Kun samfunnsoppgaver ingen vil ha, eller nesten ingen vil ha, og som koster veldig mye.
Eksempler på dette kan man jo finne på sløseriombudsmannens hjemmeside:

.

https://noenandrebetaler.no/

.
.


Tor Næss skrev: «Skal dette overlates fullstendig til private krefter?»

Ja, og ikke-kommersielle krefter. Laug, foreninger, you name it. Det overlates i stedet til ikke-statlige enheter. Det meste kan man ordne uten å bruke statsmakt og tvang.

Altså, tanken om at man må bruke tvang mot befolkningen for å tjene dens interesser, anser jeg for å være absurd. Jeg har ingen tro på dette.

Jeg er derfor for en sterk desentralisering og fordeling av makt.


Tor Næss skrev: «Vi ser jo hvordan det går ved å se til USA, hvor forskjellene er svært store mellom dem som har, ikke har.»

USA er ikke noe godt eksempel på et liberalistisk samfunn. Man har overføringer gjennom skatteseddelen fra fattig til rik. Det er et korporatisk system der selskaper har fått statsmakt.

Der selskaper blir beskyttet av staten gjennom monopoler, privilegier, subsidier, og andre ting. Side opp og side ned kunne vært skrevet om USA, men jeg stopper her. USA er ikke noe godt eksempel overhodet. Man har ikke fritt marked i USA. Faktisk argumenterer økonomene med at økonomien i Norge, og skandinavia for øvrig, er langt mer fri enn USA. Blant annet her ca. 1m og 20 sekunder ut i klippet:

I USA må du søke staten om lov kun for å sette opp en lemonade stand, og vente noen uker(?) på å få godkjennelse… Som vi alle vet så finnes et jo ekstremt mange absurde lover i USA, og det samme gjelder også reguleringer av næringslivet.

Tor Næss skrev: «Det rare er at de som har minst stemmer på partier som dundrer på med at all skatt må bort og alle må få bestemme absolutt alt selv»

Det er ikke så rart. Og det styrker vår argumentasjon ytterligere. Man forsøker å totalt ignorere argumentene til disse stakarene også, og bruker gjerne deres sosiale status mot dem. Man bør i stedet faktisk lytte til hva de har å si, ikke bruke statusen mot dem.

Det er jo kun et godt argument for Liberalistene, og politikken vår, at vi har personer som går på trygd som har en god begrunnelse for dette. Det kan være at de har blitt uføre som resultat av feilbehandling innen det offentlige. Det kan ha vært helsekøer som har sørget for at nære og kjære ikke har fått den hjelpen de trengte før det var for sent, og dødd i helsekø, som da er et direkte resultat av planøkonomien innen helsevesenet. Det kan være så mangt. Det er langt bedre å lytte til disse, og forsøke å adressere deres problemer. De partiene man selv støtter, har jo ikke svaret på hvordan man skal løse disse utfordringene som disse personene sliter med. I alle fall er ikke liberalisten overbevist nok. Og da er det kun seriøse argumenter som er gjeldende.


Tor Næss skrev: «mens man selv er avhengige av at samfunnet faktisk gir disse menneskene økonomisk handlefrihet slik at de har en noenlunde grei levestandard.»

Det at det ikke er noe sikkerhetsnett som vil fange disse, eller at liberalister ikke har løsninger, eller ser for seg noe på dette, er en vrangforestilling mange sosialister, sosialdemokrater har.

Vi har løsninger og svar på alle disse utfordringene. Det er ikke slik som meningsmotstanderne våre tror, at «dette har vi visst ikke tenkt noe på…»

Det er mange gode innvendinger, og da spesielt fra økonomiprofessorene som støtter liberalismen. Jeg har mange klipp jeg kan vise til om det er interssant, med mange forskjellige innvendinger.

En av dem er at dagens system på ingen måte er bærekraftig over tid, og vil kollapse og dette medfører en tragedie. Det er tilfellet med det sosiale sikkerhetsnettet i USA, og jeg vil tro at det samme gjelder vårt…

Tor Næss skrev: «Det er altså helt greit at store private virksomheter er dem som i stor grad legger premissene for hvordan samfunnet vårt skal se ut?»

Det er ikke mulig. Det er kundene som bestemmer. Dvs. befolkningen. Det som hovedsakelig skiller dagens status quo, fra et skattefritt samfunn, er at i det skattefrie samfunnet, så er det ingen aktører som er garantert å motta befolkningens penger. Befolkningen kan simpelt henn velge vekk de aktører de ikke liker.

Tor Næss skrev: «De samme private virksomhetene som kritiseres nord og ned av de samme menneskene som vil ha vekk all skatt og myndighetsinnblanding i hvordan samfunnet drives.»

Det stemmer. Det vil være mange DÅRLIGE private tilbydere, og de skal vi kritisere. Men vi kan velge disse vekk, og det er det som gjør at systemet er bedre enn om vi betaler til en monopolaktør, som da staten er, og denne kan ta seg til rette i lommebøkene våre.

Årsaken til at vi får bedre og bedre tjenester, er fordi vi er sterkt kritiske til det private, og fordi vi velger vekk de som ikke leverer den standarden vi krever.

Tor Næss skrev: «Som kaller dem eliter osv. Jeg tror en del av dem ikke tenker over hva deres tankegods vil bety for ens egen lommebok og samfunnet forøvrig. Det er en skrikende mangel på konsekvens her som er slående.»

Dette har liberalister tenkt grundig igjennom.

For å ta et ganske opplagt eksempel på dette, kan vi ta personen bak innlegget jeg har linket til i trådstart her: Hvem skal betale?. Han heter Bent Johan Mosfjell. Han er lærer, og har undervist i samfunnsvitenskap på universitetet. Sannsynligheten for at han ikke har tenkt på dette, er svært liten, og det samme gjelder også alle de andre svært høyt utdannede personer som ønsker et samfunn uten tvungne skatter.

Jeg kan konstatere følgende i alle fall: Det er lite vi ikke har tenkt på…
Dette til tross, så er jeg selvsagt fremdeles åpen for at muligheten for at vi ikke har tenkt på alt.
Men såpass grunnleggende ting, som alle er opptatt av, og som vi sjølsagt blir konfrontert med, støtt og stadig, har vi naturligvis reflektert nøye igjennom. Ikke dermed sagt at alle er like gode til å formidle løsningene da. Eller at alle liberalister har tenkt like grundig i gjennom det. Jeg lenker til professorer i økonomi, siden jeg synes de forklarer det best.

Tor Næss skrev: «Ingen snakker om statmakt og tvang, men en sunn kombinasjon mellom stat og marked funger godt.»

Stat er det samme som tvang og makt. Staten er i statsvitenskapen kalt voldsmonopolet i samfunnet. Det er det som skiller staten fra sivile aktører; at den kan bruke vold, tvang, makt mot individer, og befolkningen.

Hva er en sunn kombinasjon mellom stat og marked? Jo det er at staten ivaretar individets rettigheter, men blander seg ikke subjektivt inn i ulike deler av økonomien.

At den ikke kan gi privilegier til noen, monopoler, subsidier og liknende. At man har et skille mellom stat og økonomi, er det som er sundt og bra. At staten kun bryter inn dersom det er begått lovbrudd i form av tyveri, svindel, avtalebrudd, herverk, vold eller initiering av tvang, trusler eller oppfordring til å begå voldlige handlinger. Brudd på taushetsplikt.

Tor Næss skrev: «Dårlige tilbydere ja, vel, man får det når fokuset er; hvem kan gjøre denne jobben billigst mulig.»

Hvis det er dette folk vektlegger mest, så vil man også måtte kanskje gå ned på kvaliteten. Så det er ikke alltid at man velger det som er billigst.

Tor Næss skrev: «Jeg har lest mange anbud og det går stokk over stein en del ganger, hvor pris vektes 60 – 70%, mens kvalitet ikke vektlegges høyt nok.»

Anbud ja, det er jo et resultat av det du valgte å kalle «den sunne blandingen mellom stat og marked». Det blir gjerne slik når «noen andre betaler». Når «andre betaler for andre».

Politikerne, eller deres byråkrater, som disponerer pengene på våre vegne. Bryr de seg like mye om kvaliteten som oss? Og om de ikke er de som mottar tjenesten, kanskje pengebruken vil være annerledes?

Så absolutt. Ellers betyr det at befolkningen er mer enn nok fornøyd, da de frivillig velger lavere kvalitet fremfor høyere.

Anbudsrunder er ikke noe man har i en liberalistisk økonomi, fordi anbud er tett knyttet opp mot offentlige innkjøp. Men la oss nå si at en privat aktør skulle kjøpe seg tjenester. De skulle velge en aktør til å best ivareta deres interesser. Pengebruken ville da blitt langt mer fornuftig, i og med at de må tenke på kundenes tilfredshet.

Hvorfor? For at ikke kundene skal velge dem bort til fordel for deres konkurrenter i markedet. Dette problemet har ikke politikere, kommune og stat. De mottar garanterte skattepenger, og dersom kommunen får litt dårlig råd, så er det å velge det aller dårligste for dem en god ting, for da kan man samtidig bruke dette i retorikk senere, mot det private. Taktikkeri.

Men det fungerer jo ikke slik om det ikke var for at anbud alltid er knyttet opp mot stat, og denne herlige miksen du snakker om. Du snakker faktisk midt i mot ditt eget standpunkt, og det er veldig bra…

Tor Næss skrev: «Da får man dårlige tilbydere. Det er mange eksempler på det.»

Helt korrekt, og les forklaringen ovenfor. Når staten, kommunen mottar garanterte penger fra befolkningen, og de skal velge en privat tilbyder gjennom anbud, så får man alltid det dårligste av det dårligste. Byråkratene bruker de pengene som er igjen etter at politikerne i de ulike kommunene har gjennomgått «den store politiske sløsefesten» Jeg har skrevet om temaet i flere aviser.

https://debatt.h-a.no/2020/debatt/hva-er-riktig-bruk-av-fellesskapets-penger/

Tor Næss skrev: «Resultat – En del prosjekter blir grisedyre og det oppstår ekstra kostnader som man ikke kalkulerer inn som risiko i en del anbud, fordi ellers får man ikke jobben kort og godt.»

Du vet at du nå snakker om offentlige innkjøp? Søk på budsjettsprekk på sløseriombudsmannens hjemmeside. Eller søk på Google:

Dette bør du ha i bakhodet når du tenker på a «bestemor som skal ut på anbud». For i et fritt marked, så velger bestemor, og gjerne barna og eller barnebarna til bestemor et verdig tilbud til a bestemor. Det er ikke ansiktsløse byråkrater sittende i en kommune som skal spare penger fordi de har brukt så mye penger på alt mulig annet tull, som en bauta i hjembygda til ære for en bragd ordføreren har tatt æren for, til mange millionervis av kroner, som et hypotetisk eksempel. Eller et stygt kunstverk…

Tor Næss skrev: «Dem som ikke tjener så godt vil svi så tårene renner. Skulle man få kreft, eller annen langvarig sykdom – Har du ikke penger, synd det, adjø. Har du råd til omfattende sykeforsikring, så er det jo flotte greier»

Dette har jeg adressert tidligere. Det du sier her er feil. Alle vil få det de trenger, og bedre hjelp enn de får i dag.

Tor Næss skrev: «Nei, Libralistene har ikke tenkt grundig gjennom dette, rett og slett fordi statskassen vil bli så slunken at den ikke en gang vil dekke basisbehovene for dem som ikke klarer seg så godt.»

Det er du som har tenkt lite i gjennom hvordan et liberalistisk samfunn vil se ut.
Det er jo ganske naturlig også, i og med at det ikke er du som er liberalist.

Vi kan ta utgangspunkt i dine forestillinger.
Du er nødt til å tro at siden det ikke eksisterer noen statskasse som finansierer absolutt alle varer og tjenester i samfunnet, som tilfredstiller våre behov, så vil det ikke være tjenester vi kan benytte oss av. Og selv om vi får beholde alt vi tjener, og ikke bare litt under halvparten, så skal vi visstnok få dårligere råd. Dette er forestillinger som ikke er støttet opp av noen som helst økonomer overhodet. Heller ikke de økonomiprofessorer som finnes på venstresiden. Det er ikke slik økonomi fungerer.

I din retorikk, så virker det som om alt opphører å eksistere. Ingen får noen ting, da staten i din forestillingsverden er den eneste som kan levere tjenester.

Tor Næss skrev: «Alle blir sin egen lykke smed, men det meste vil koste mye penger.» Det meste vil koste penger?

Daniel Vrangsinn: her er nok et eksempel på en person som tror at han får gratis ting fra staten. Jf. mitt tidligere innlegg. Nei, Tor, det er ikke noe vi får gratis i dag, og dette ville ikke vært annerledes i et liberalistisk samfunn. Det som imidlertid er annerledes er valgfriheten. Vi betaler nå inn til et statsmonopol, som har en pakkeløsning, og når den innføres, så har vi ingen reel valgfrihet å skryte av. Forskjellen på status quo, og liberalistisk samfunn, er at befolkningen har ekstremt stor valgfrihet.

Så er det en gang slik at samfunnet blir nøyaktig slik befolkningen vil. Ikke slik DU vil, eller ser for deg. Hvis befolkningen i sin helhet ønsker at alle skal «være sin egen lykkes smed», så vil det bli det, men det eri kke dette som ligger i befolkningens interesse, ikke i dag, og ikke i et liberalistisk samfunn.

Vi overlever gjennom samarbeid, handel, frivillig arbeid, sosiale gode ordninger og så videre, men det å måtte bruke tvangsmakt for å tjene befolkningens interesser, er en absurd tanke… Man trenger ikke bruke tvang eller makt mot befolkningen for å tjene dens interesser…

Tor Næss skrev: «For dem som allerede sitter godt i det, vil dette være himmelrike.» Hvordan kan du tro det med bakgrunn i dine forestillinger?

Det er ikke mulig at noen kan ha det godt, dersom det ikke finnes tjenester i samfunnet. Eller man har en fattig befolkning. Vær litt kritisk til dine kilder nå. Hvor har du det fra at kun «de som allerede sitter godt i det, er de eneste som vil ha det bra i et liberalistisk samfunn?». Du baserer deg på det som at det er en absolutt sannhet. Men er det?

Vil ikke disse som sitter godt i det, på grunn av sine statlig gitte privilegier, og som i dag blir beskyttet mot konkurranse av staten, fått langt sterkere konkurranse? De som sitter godt i det nå, etablerte gjerne bedrifter i en tid hvor det var færre reguleringer, og enklere å starte opp. For de som potensielt sett kunne tatt opp konkurransen mot dem, vil det i dag i praksis være umulig, på grunn av at politikerne har sørget for å beskytte dem på mange måter.

De har gjerne subsidier, og mange andre statlige privilegier som de måtte oppgi med liberalistene. Det er en gang slik at store aktører, de som sitter godt i det, IKKE LIKER konkurranse. Alle aktører ville helst sett at de hadde m arkedet for seg selv. De lobbierer staten og får disse privilegiene, gjennom det du kaller «sunt forhold mellom stat og økonomi». Som da IKKE er sunt i det hele tatt. Disse får viljen sin, gir pengegaver til partiene, og får politikk tilbake som tjener deres særinteresser. Når man ikke gir staten mulighet til å velge seg ut vinnere og tapere i markedet, men skiller stat og økonomi, vil alle måtte spille etter de samme spillereglene.

Tor Næss skrev: «De kan høste gevinsten i enda større grad. For en god del andre vil det bli smalhans så det holder. »

Hvordan skal de kunne høste noen gevinst, når det ikke er noen velstand å høste? Tar man hver forestilling i det du sier, og setter de sammen til en helhet, så vil det ikke rime. Det vil ikke logisk kunne puttes sammen på den måten.

Tor Næss skrev: «Forøvig – denne overdrevne troen på at frivillige org skal fikse viktige samfunnsoppgaver vil uansett koste penger, som jeg som bruker fullt ut må betale med et libralistenes politikk»

Hvorfor er du så opptatt av at man må bruke overformynderi og statsmakt mot befolkningen for å kunne tjene dens interesser? Du skrev tidligere følgende: «Ingen snakker om statmakt og tvang, men(…)»

…Men, du er faktisk overbevist om at det er den eneste måten å tjene befolkningens interesser på.
Mener du virkelig det? Vi snakker ikke om «det frivillige», slik som Røde Kors osv. Vi snakker om at folk gjennom organiserer seg. At sivilsamfunnet overtar de tjenestene staten leverer i dag.

Private, kommersielle, og ikke-kommersielle aktører uten statsmakt, som ikke mottar folks garanterte penger, vil levere langt bedre tilbud til befolkningen, enn en monopolist som mottar pengene våre åkke som, uavhengig av kvaliteten på andre siden. Da vi ikke har noen valgfrihet. Vi har ikke noe valg, annet enn å betale for det den leverer.

Markedsøkonomi og planøkonomi

I denne artikkelen skal jeg presentere mine tanker om to økonomiske systemer.


Frihandel, fritt marked (laissez faire), markedsøkonomi; innebærer at privatpersoner (evt. frivillige sammenslutninger) benytter sin eiendom, som de selv kan disponere slik de ønsker, til å produsere varer/tjenester, og så tilby disse for salg.

Private bedrifter produserer det som de tror andre mennesker ønsker å kjøpe, og produserer dette for selv å tjene penger – intet salg, ingen fortjeneste. Prisdannelsen er fri, og tilbud og etterspørsel balanserer.

De som produserer det mange ønsker å kjøpe, tjener mye penger. De bedriftene som produserer det folk ikke ønsker å kjøpe må enten legge ned, eller endre seg slik at de møter befolkningens behov og ønsker. Det liberalistiske systemet er et samfunnssystem der hvor kun frivillig samspill mellom mennesker er tillatt, og dette systemet fører til økende velstand.

Sosialismen og dens planøkonomi, er det motsatte system:
Her skjer produksjon etter statlig pålegg og diktat – det som produseres skjer etter statlig vedtatte planer, og det er politikere som bestemmer hva som skal produseres, ikke individer som velger mellom alternativer på et fritt marked.

Her er det statlig bestemte priser, noe som fører til overproduksjon (kjøttberg, melkehav) eller manglende tilbud, som igjen medfører køer og ventelister (som i vårt helsevesen i dag). Her er ingen mulighet for kreative mennesker til bare å starte opp bedrifter, de må stille seg i køer til det offentlige for å få konsesjoner, løyver og tillatelser.

Her må alle næringsdrivende fylle ut hundrevis av skjemaer hvert år. Her er ingen mulighet til å bli rik ved å tilfredsstille andres ønsker og behov – en eventuell fortjeneste går til statskassen f.eks. ved hjelp av en sterkt progressiv inntektsskatt. Dette er sosialisme, et system som demper all verdiskapning, og dette systemet har alltid ført til fattigdom, nød og elendighet. Se for eksempel på Venezuela, på Cuba, på Nord-Korea, på landene i Afrika, i India, hvor sosialismen står sterkt…

Venstresiden ønsker å styre og dirigere all økonomisk aktivitet, og dette må gjøres med tvang. Dette er hovedårsaken til at sosialisme fører til fattigdom (som vi så i Øst-Europa og som vi ser i Nord-Korea og på Cuba). Markedsøkonomien oppstår naturlig av seg selv når folk har frihet, og økonomisk frihet fører til velstand (som vi f.eks. så i Hong Kong, og Singapore, som jeg da har skrevet to egne artikler om her på Liberaleren).

Kapitalismen

Når det kommer til begrepet kapitalisme, så forsøker jeg å la være å bruke det.
Eksempelvis kunne overskriften i dette innlegget ha vært «kapitalisme og sosialisme».

Men etter min erfaring blir begrepet kapitalisme brukt om systemer som jeg på ingen måte støtter. Folk forbinder gjerne USA med kapitalisme. Ønsker liberalister flest «amerikanske tilstander»? Ønsker vi USAs form for kapitalisme? For eksempel amerikansk helsevesen? Nei det ønsker vi ikke!

Liberalister i USA kritiserer den amerikanske staten, økonomien, og politikerne på så og si helt identisk måte som det liberalister i Norge kritiserer den norske staten, økonomien og politikerne. Vi kan faktisk ta amerikanske liberalisters plakater, og oversette dem til norsk, og folk vil tro det handler om norske forhold, noe det også gjør.

Vi kan oversette amerikanske økonomiprofessorers artikler til norsk, og leserne vil tro det er kritikk av norske forhold.

Kapitalisme kan i realiteten være hva som helst, og alle systemer som klarer seg i dag er jo «kapitalistiske». Kommunistiske Kina har noe vi kaller statskapitalisme. Det det er ikke hva vi liberalister ønsker. Kapitalisme kan altså nærmest være hva som helst, og når vi liberalister bruker ordet kapitalisme, kan det få feil assosiasjoner. Vi ønsker liberalisme. Vi ønsker laissez faire. Vi ønsker en friest mulig markedsøkonomi! Vi ønsker individuell frihet.

For hva er egentlig kapitalisme? Er det en ideologi? Nei. Er det et økonomisk system? Nei ikke egentlig, men det er ofte assosiert med markedsøkonomi, og blir ofte brukt som synonymer. Men i stedet for å bruke kapitalisme, bør man bruke begrepet markedsøkonomi, fritt marked, laissez faire, liberalistisk økonomi, mener jeg, fordi det spesifiserer mye nærmere hva vi vil ha.

Når man tenker på kapitalisme, får man gjerne følgende bilde i hodet:

Det kapitalistiske systems pyramide
Av Ukjent/ International Pub. Co., Cleveland, Ohio.
Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Dette bildet representerer kommunistenes forståelse av kapitalistiske systemet. Men det kunne like gjerne vært slik at det representerer venstreorientert statskapitalisme. På denne måten: Pengene på toppen representerer statskassen, menneskene under representerer politikere/staten/adelen (gjerne kommunistlederne i Kina) som er de eneste som kan bestemme over disse pengene direkte; dernest byråkratene, og de politiske forkynnerne av politikernes/herskerklassens politiske budskap gjennom skolen, media og så videre.

Dernest: At alle disse er beskyttet av statens millitærmakt. Dernest: de som tjener på denne politikken: For eksempel rike industriledere som Peter Stordalen i form av privilegier som staten gir dem, som for eksempel proteksjonisme.

Proteksjonisme betyr at staten / politikerne beskytter selskaper mot konkurranse gjennom høye tollsatser, løyver konsesjoner, og tillatelser. Staten beskytter de store også mot nye aktørers potensielle konkurranse gjennom å innføre nye reguleringer som ikke fantes da dagens store aktører startet sine virksomheter, og som gjør det vanskeligere å starte opp og oppta konkurransen mot dem.

Slik blir dagens kapitalister beskyttet av sosialdemokrater og konservative mot konkurranse nedenfra og opp.

Bent Johan Mosfjell var inne på dette da han skrev om hvorfor bedrifter ikke liker konkurranse i sin artikkel: Når en åpen suksess lukkes! Han skrev, sitat: «Selskapene som driver med elsparkesykler reagerer på en måte som er svært lærerik. De har ingenting imot reguleringer. De vil bare ha en annen type reguleringer. Dette illustrerer at et fritt marked er til fordel for forbrukerne, ikke for selskapene. La meg forklare (…)» Så forklarer han og gir eksempler på hvordan dette fungerer i denne konteksten. Det er imidlertid helt vanlig, og det forekommer hele tiden.

Denne økonomiprofessoren forklarer hvordan dette fungerer i større detalj, og dette er noe som gjelder både USA og Norge:

Private aktører liker svært lite konkurranse, og med liberalisme vil de store aktørene i næringslivet som i dag blir beskyttet av staten, ikke få denne beskyttelsen av staten. Det kan også være en forklarende årsak til at det ikke slik at det renner over av donasjoner fra næringslivet til Liberalistene. Vi kommer ikke til å forskjellsbehandle ulike private selskaper og gi noen privilegier på bekostning av andre. Vi kommer ikke til å gi store subsidier til næringslivet, altså overføringer fra skattebetalerne til næringslivet. Vår politikk er for samfunnet som helhet, for forbrukerne. Ikke for velstående bedrifter og deres ledere!

Så om bildet ovenfor representerer «Kapitalismen», så er det ikke liberalistisk markedsøkonomi. Fordi det er ikke slik det vil fungere. På toppen her har du faktisk bilde av en konge, og adel. Disse beskattet befolkningen tungt, og brukte pengene i stor grad på seg selv. Dette er ikke liberalisme eller markedsøkonomi. Det minner mer om konservatisme og eller sosialdemokrati!

Til slutt en takk til Vegard Martinsen som har skrevet mesteparten av første delen av teksten ovenfor.
Jeg tok den til meg, og gjorde den til min egen! Denne teksten skrev han i en tid hvor Liberalistene ikke eksisterte, og hvor teksten avsluttes med at Det liberale folkepartiet er det eneste partiet for individuell frihet, men det er jo ikke tilfellet i dag. I dag er det Liberalistene som er det eneste partiet for individualisme og frihet! Og jeg trengte å lage et ny og oppdatert variant.

Liberalistene ikke med i OAs valgomat 2021

Oppland Arbeiderblad hadde med Liberalistene i sin valgomat sist gang, men denne gangen tok de oss ikke med dessverre. I 2015 fikk heller ikke partiet Rødt delta i NRKs valgomat. Kriteriet for å bli med er tilsynelatende at man må ha blitt svært kjent i befolkningen fra før av.

Så det er altså de partiene som folk er kjent med fra før av som de tar med, og således kan ikke valgomatene finne et parti som kanskje er enda nærmere dine politiske standpunkter enn de du allerede kjenner til og gjerne har tatt et standpunkt til. Kanskje du ikke kjenner til dem, på grunn av manglende pressedekning? At det er liten interesse for å formidle dine liberale standpunkter fra mindre liberale sosialdemokratiske journalister?

De fleste spørsmålene er også gjerne vridd slik at det høres negativt ut å mene det høyrepartiene mener. Se på spørsmålene. Det begynner allerede med spørsmål 2, som er omtrent sånn: «Er du i mot at barn får noe gratis?»…

Jeg synes i grunnen at de mediene som er finansiert med befolkningens penger over skatteseddelen bør være nøytrale under valgkampene og ikke kun favorisere de som har og har hatt makt. Dvs. stortingspartiene. Bergens tidene (med nyheter på alle sidene) hadde en svært god artikkel om dette. Overskriften i den gode artikkelen er: Valgomater truer demokratisk mangfold.

Hvorfor skal jeg bli tvunget til å finansiere medier som motarbeider mine politiske standpunkter, som forsøker å gjemme vekk mitt parti? Vi alle blir tvunget til å betale for klassekampen, en avis som har som vane å spre løgner om liberalisme og liberalister… Hvorfor kan de ikke finansiere sin egen propaganda?


Her er i alle fall mine svar på spørsmålene i valgomaten:

Dagens regjering tar Norge i riktig retning

HELT UENIG
Ser man på Liberalistenes svar her, så er vi enige med Sp, SV, Ap, R og MDG.
Men det er ikke fordi vi mener partiene på venstresiden vil ta Norge i riktig retning, da vi oppfatter høyre og venstresiden som nærmest identiske. De bruker så og si like mye penger, og man får skatteøkninger og frihetsbegrensninger med begge. Da Høyre tok over sist gang, så økte de offentlige utgifter mer enn det venstresiden gjorde (det betyr høyere skatter), og videreførte så og si alt av deres politikk.

I 2019 skrev jeg en artikkel om Små forskjeller på røde og blå regjeringer som jeg fikk publisert i OA.

I NRK var det faktisk en artikkel med overskriften: «Norges nye sosialist» – hvor det siktes til Erna Solberg.

I Aftenposten var det en artikkel med overskriften:
Høyre ligner stadig mer på et moderne sosialdemokratisk parti

Det som er riktig er at Høyre pr definisjon ER reelt sett et sosialdemokratisk parti som støtter seg til blandingsøkonomien IKKE markedsøkonomien, om man ser på partiprogrammet deres, og ikke hva de kaller seg selv, eller beskriver seg selv som.

Og de har 95% identisk politikk med AP og SV.. Det er bare meninger rundt hva man bør prioritere mest penger på som skiller dem. Høyre har aldri vært et privatiseringsparti. Det er kun i retorikken. De har ikke privatisert noe som helst, hvis begrep faktisk betyr å selge offentlige tilbud til private.

Man finner raskt eksempler på at Høyre har blitt kuppet av røde sosialdemokrater om man bruker Google: – Sandnes Høyre har aldri, aldri foreslått å privatisere kommunale tjenester!

Her ser man til og med en artikkel hvor høyre sjøl skryter av at de ønsker å bevare det statlige monopolet og tvangsfinansiering av tjenestene, og på den måten forhindre valgfrihet, en stadig forbedring av innhold og kvalitet på tjenestene. Det Sandnes Høyre sier her, er at de støtter planøkonomi (kommunistisk kommandoøkonomi) Når det gjelder velferdstjenestene. Innlegget kunne likegjerne blitt skrevet av en blodrød sosialist, enn å ha blitt skrevet av et medlem i Høyre…

Alle stortingspartiene som OA har valgt å ta med i sin valgomat er sosialdemokrater i ulike farger. Det er bare ulike fløyer i samme ideologiske, sosialdemokratiske landskap: Felleskapet skal styres ovenfra og ned gjennom enormt mye overformynderi, og de grunnleggende viktige tjenestene skal styres og finansieres av et offentlig monopol som mottar garanterte penger uavhengig av innhold, kvalitet, organisering, og brukertilfredshet.

Reel konkurranse og valgfrihet innen de aller viktigste tjenestene i samfunnet skal være forbudt. Høyrefløyen i stortingspartiene (som alle er sosialdemokrater), har kun en anelse mer liberal holdning til hvorvidt sivile/private aktører skal kunne få bidra litt ved å levere sine tjenester. Men de skal selvsagt være ekstremt kontrollert av staten og subsidiert av skattepengene. Vi liberalister mener at selv om noe er privat, er det ikke slik at det automatisk blir bra… Å subsidiere private bedrifter er idioti, og det ødelegger og forvrenger hele markedet.

Grunnen til at private over tid vil levere langt bedre velferdstjenester enn tvangsfinansierte statlige monopoler, er nettopp at folk har mulighet til å hele tiden kunne velge vekk dårlige tilbud. Når folk velger dem vekk, vil de tvinges til å forbedre seg, dvs. gjøre ting annerledes så tjenestene blir bedre, eller de legges ned. Over tid vil man da kun sitte igjen med kun de beste, altså de som folk har valgt fremfor alt annet. Profitt og tap er ufattelig viktig for samfunnet. Det sørger for at det ikke blir produsert for mye, og ikke for lite. Det sørger for at kvaliteten på tjenestene stadig blir bedre. Uten noe slikt, finnes det ingen mekanismer som hele tiden stimulerer til måtehold, kvalitet, innhold og best mulig organisering, minimalisering av byråkrati osv. Å tro at noen få politikere og deres byråkrater sitter med svaret på absolutt alt når det kommer til hvordan velferdstjenestene bør drives, er teit. Man bør la ekspertene prøve ut ulike ting, og la folk få bestemme hva som skal føres videre, og hva som ikke skal det.

Spørsmålet er egentlig om du tror på kommunistisk kommandoøkonomi; at planøkonomi er bedre enn markedsøkonomi. Og både Høyre, FrP, Venstre og KRF har faktisk en politikk som er svært positiv til planøkonomisk styring og offentlige monopoler og eierskap, altså har de mye sosialisme i sine programmer.



Fraværsgrensa i videregående skole er for streng og bør fjernes
HOPP OVER.

Liberalistene mener at politiske partier ikke skal bestemme innholdet i skolene. Verken liberalistene eller de andre partiene har noe fasitsvar på hva som gir oss den beste mulige skolen. Derfor ønsker vi et mangfold av ulike skoler, og valgfrihet, slik at det er mulig å velge skole ut i fra personlige preferanser. Hvorfor skal jeg eller Erna bestemme fraværsgrensa?

Og hvorfor skal det være en universell fraværsgrense på alle skolene i hele landet? Både høyrepartier og venstrepartier er enige i de ulike valgalternativene. Høyrepartiet Venstre (som i mange spørsmål er mer til høyre enn Høyre), mener den bør fjernes, og Venstrepartiet Rødt mener det samme. Det konservative Høyre synes det er allright å være streng, så de er uenige. Det ville jo ikke passet et tungt konservativt parti å ikke profilere seg med en streng gammeldagsholdning når det kommer til fravær i skolen…

Så det man ser her er egentlig at det er hipp som happ hva slags fraværsgrense man har. Det er argumenter på begge sider. Hvorfor ikke la Venstre og Rødt-velgere få velge skoler som er tilpasset venstrevelgere og rødtvelgere, og Høyrevelgere få velge skoler som er tilpasset preferansene til Høyrevelgere?

I et liberalistisk samfunn vil begge gruppene bli fornøyde.



Disse partiene ovenfor kan velge skoler hvor det er hipp som happ med fraværsgrensa, eller hvor fraværsgrensa selv er fraværende.


Disse partiene ovenfor kan velge skoler hvor fraværsgrensa ikke er like streng som i dag, men den er der.

Og disse da, som synes at den er litt for streng…

Og disse kunne valgt skole tilsvarende det man har i dag.

Det er fint mulig med tilbud som dekker alle prefferanser, men kanskje ikke når en stat har monopol og man ikke har noen som helst valgfrihet, utover å velge partier hver 4 år. Som om jeg eller du har noen som helst påvirkning på disse enkeltsakene overhodet likevel…

SFO bør bli gratis for de yngste barna
HOPP OVER

Hvorfor godtar man at begrepet gratis blir brukt i slike sammenhenger? Er det gratis om du blir tvunget til å betale for det gjennom skatten? Når det ikke lenger er noe valg? Hvis alle skal med, enten de vil det eller ikke, så er det ikke noe valg.

Gratis er et uttrykk som brukes av politikere antageligvis fordi korrekt ordbruk ikke ville hørt like attraktivt ut: «Staten bør ta litt mer av lønna di for å finansiere SFO», eller «Vi bør tvinge deg til å betale for SFO». Derimot vrenger man på det og er direkte uærlig og later som om skatt ikke finnes, ved å si gratis. Hvis vi får det gratis, tja hvorfor ikke, tenker folk…

Men det er slemme partier som ikke vil gi deg det gratis, og de er jo selvsagt de egoistiske jævlene på høyresiden må skjønne! Ja de tradisjonelle høyresidepartiene.

Liberalistene mener at det er feil å tvinge folk til å betale for slike tilbud over skatteseddelen, og vil overlate beslutningen direkte til den enkelte, men om Liberalistene var i regjering, så ville vi stemt sammen med Høyre og Venstre i denne saken: Nei vi vil ikke ha gratis. Det du får gratis er som regel noe dritt og det er gjerne dobbelt eller tre ganger så dyrt for deg, enn om du måte betale selv.

Nettavisen hadde en flott artikkel, hvor de skrev:
Trenger du SFO, er det i mange kommuner billigere å ha barna i en privatskole, enn i offentlig skole. Prisforskjellen kan være opptil 1000 kroner.

Privatskoler billigere enn offentlige

Bergens Tidene, med nyheter på alle sidene skrev følgende artikkel:
Vil ha flere SFO-tilbud i privat regi

Aftenposten:
Privat barneskole billigst

Men, hvordan kan man egentlig bli billigere enn gratis? Det er fordi gratis betyr tvangsfinansiert over skatteseddelen og tre ganger så dyrt!

Fedrekvoten av foreldrepermisjonen bør..
HOPP OVER

Jeg mener at siden vi betaler 60-70% av inntekten vår i skatt, så er det ikke dumt å få tilbake noen av skattepengene. Og loven skal være lik for alle, så om mor får en bestemt sum penger, skal far også få den samme bestemte summen penger. Staten skal behandle alle 100% likt i følge en liberalistisk tanke. Den skal ikke behandle ulike inntektsgrupper, kjønn, seksuell legning, bosted og så videre ulikt. En nordmann som bor i utlandet, skal ikke få foreldrepermisjon, men må fremdeles skatte til Norge? Liberalistene ville ha lagt opp til at folk fikk bedre råd, gjennom å senke skattene.

Da ville de hatt penger til overs til å kunne ta seg fri når det måtte vært nødvendig å ta fri, som for eksempel foreldrepermisjon. Saken er at de som har hatt inntekt de siste 6 månedene, har betalt over halvparten av lønna si til staten, og kan nå få igjen litt av denne halvparten i form av foreldrepenger… Men pengene har gått igjennom mange byråkratiske ledd hele veien og for hvert ledd, har det blitt mindre og mindre av disse pengene, siden alle leddene skal ha en del av pengene dine. Det du da får igjen av det du har betalt er smuler. Hadde du beholdt alt i utgangspunktet, ville du kunnet ha langt mer å leve for i den tiden du tok foreldrepermisjon.

Du betaler over halvparten i av det du tjener i skatt, la meg forklare: ca 35% skatt for å få lov å arbeide, og resten betaler du i forbruk (moms, toll osv), så 60-70% avhengig av forbruk. Min mening er at man ikke skal røre slike sosiale ordninger i det hele tatt de fire neste årene. Man skal sørge for å kutte i pengesløsing, og da den formen for pengesløsing som sløseriombudsmannen dokumenterer først og fremst, og ikke sosiale ordninger, hvor penger går direkte tilbake til folk som betaler skatt, og de som er helt avhengige av dette for å greie seg. Og penger som man er avhengig av i det samfunnet man har i dag. I dag har man ofte ikke noen alternativer til det offentlige.

Kontantstøtten bør la foreldre velge bort barnehage
HELT UENIG

Liberalistene er motstandere av å innføre nye utgiftsområder selv om begrunnelsen er at det skal bidra til å gi enkeltindividet mer valgfrihet eller at det offentlige kan spare penger. Teorien fra de som introduserer slike ideer er ofte at tilbud som er rimeligere for det offentlige vil bli foretrukket og at det offentlige da vil spare penger.

Det meste kjente eksempelet er kontantstøtte. Her er teorien at kommunal kontantstøtte kan få flere foreldre til å velge å være lenger hjemme med sine barn og at det således er penger å spare på å kunne redusere antall barnehageplasser. En barnehageplass koster kommunen i størrelsesorden 60.000 kroner i året og det argumenteres med at alt under dette i årlig kontantstøtte vil gi en besparelse.

Liberalistene er av den formening at dette ikke stemmer da det er vanskelig å betegne om de som velger å bli hjemme med kontantstøtte hadde blitt hjemme likevel. Under dagens skatteregime er det en kjensgjerning at kommunen taper på at foreldre blir betalt for å være hjemme og ikke arbeide. Det kan muligens finnes sosial gevinst i at barnet blir hjemme i lengre periode, men dette er umulig å tallfeste i en kommunebudsjett.

Det kan finnes situasjoner der det er lønnsomt for kommunen å innføre kontantstøtte, for eksempel hvis kommunens barnehagekapasitet allerede er fullt utnyttet og at alternativet til å finansiere at barnet blir hjemme er å investere i nye og dyre bygninger. Liberalistene mener at det skal dokumenteres svært godt at det er situasjonen før støtte til kommunal kontantstøtte gis, og vil at vedtak om slik kontantstøtte kun kan gjelde for en tidsbegrenset periode med maksimal varighet, og at lengste varighet sørger for at alle nyvalgte kommunestyrer må vurdere støtten på ny.

FUNFACT, i dette spørsmålet er vi enig med disse partiene:

Barnetrygden bør økes
HELT UENIG

Vi er her enig med Arbeiderpartiet, og uenig med et parti på høyresiden som ønsker å øke skatten ytterligere i dette spørsmålet. Nå bør jo folk få så mye penger som overhodet mulig sant, men selv Arbeiderpartiet innser at det ikke finnes ubegrenset med penger å gi bort. Jeg tenker at vi ville ha beholdt dagens ordning, og fokusert på å f.eks. fjerne uhjelp som ender opp hos korrupte politikere, eller regnskogen. Det er en myte at regnskogen er verdens «lunger»! I alle fall i følge av en sterkt vitenskapelig orientert journalist jeg kjenner!

Lofoten, Vesterålen og Senja bør vernes fra oljeboring
HELT UENIG

For meg personlig må man bare forby det. Jeg har ingen ting i mot et forbud mot oljeboring. Olje er noe dritt, og bør byttes ut snarest med hamp, industrihamp… Og så bør vi ha kjernekraft som energikilde. Kutt ut all den andre dårskapen!!!

Av klimahensyn bør Norge si nei til alle nye olje- og gassfelt
HELT UENIG

Av klimahensyn bør Norge si JA til legalisering av hamp/cannabis, og ja til atomkraft! Føkk de som hevder at det er farlig, for er man så kunnskapsløs så bør man ikke bestemme en dritt politisk….

Jeg personlig TROR på menneskeskapte klimaforandringer, men vil verden gå under om vi ikke sier nei til alle nye olje og gassfelt? Nei… Og om man legaliserer fuckings industrihamp, så blir behovet for olje borte over tid, siden hamp kan erstatte olje. Dvs. man kan lage det samme av hamp som man kan av olje…. Og folk ønsker miljøvennlig, og vil kunne velge vekk olje…

Det bør bli vanskeligere å bygge vindkraftanlegg på land
HELT UENIG

Ingen tvil om at det ødelegger norsk natur, og er total idioti. Men bygg et kjernekraftverk, og stopp subsidieringen av vindkraft (her kan man kutte drastisk i stedet for sosiale ordninger vi er helt avhengige av i dagens samfunn). Da vil vindkraftindustrien gå på snørra av seg selv… Det er ulønnsom idioti, i utgangspunktet. Både politisk (det hjelper ikke på klimaet), og det hjelper ikke på lommebøkene til fattige strømkunder, og det ødelegger naturen.

Moms- og avgiftsfordeler for dyrere elbiler bør reduseres
HELT UENIG

I utgangspunktet så er det bare de rikeste som har råd til å kjøpe dyrere elbiler, sånn at det er rimelig urettferdig overfor de fattigste. Nå ville jo bilparken ha blitt byttet ut raskere med LIB fordi folk hadde fått langt mer penger mellom hendene dvs. de ville beholdt mye mer av egen inntekt, ikke bare ca 30-40 prosent av det de tjener slik som i dag. Og nyere biler forurenser mindre enn gamle.
Vi går uansett ikke inn for å øke skattene, det ville vært litt tåpelig av et liberalistisk parti. Nå er jo dette ikke likhet for loven, man forskjellsbehandler folk ut i fra hva slags bil de kjører, og da også ut i fra hva slags lommebok folk har. Vår løsning er å gi samme moms og avgiftsfordeler til fattige diesel og bensinbil eiere. Igjen: Jeg tror på menneskeskapte klimaendringer, men man må kunne dokumentere at slike diskriminerende tiltak faktisk kan redde den norske befolkning mot katastrofe… Vitenskapen sier ikke at dersom vi ikke skattlegger bilbruk dyrt, så vil verden gå til helvete…

Hvordan bør vi begrense oljeproduksjonen før 2040 sammenliknet med dagens nivå?
INGEN BEGRENSNING


Ved å legalisere industrihamp, og kjernekraftverk. Da vil det bli mindre behov for olje… Kjernekraftverk slipper ikke ut CO2, og Hampen trekker til seg CO2 og man kan fange CO2 i bygningsmasse laget av hamp. Fire ganger mer enn det trær gjør. Og man kan lage alt det man kan lage av olje, av hamp, pluss mye mye mer enn olje.

Kan du forøvrig bevise overfor oss at det vil skje noe forferdelig dersom vi ikke begrenser oljeproduksjoen før 2040? Kan du bevise at det foreligger et behov? Kan du bevise at tiltakene reelt sett vil påvirke klimaet i noen grad av betydning?

Hva angår svaralternativene, så er vi mest enig med Senterpartiet…

Abortloven har blitt for streng og bør endres
HELT UENIG

Hva angår abortloven så er den bra slik den er. Liberalister er sterkt delt i spørsmålet, og liberalismen som ideologi kan ikke gi helt svaret på hva som er prinsipielt riktig. Dette går utelukkende på følerier, og man kommer ikke unna det. Ayn Rand ville ironisk nok ha vært mest enig med Sosialistisk Venstreparti i denne sammenhengen, men ikke jeg. Jeg synes at det å ta abort helt frem til fødsel føles feil for da er det et ferdig utviklet barn i magen på mor…

Formuesskatten bør fjernes
HELT ENIG

Her er selvsagt AP, R, MDG og SV uenige, fordi det å betale skatt på det du allerede har betalt skatt på noen ganger tidligere vil finansiere alt det disse partiene lyver om at de skal gi deg gratis.

Veibygging bør betales av staten og ikke med bompenger eller veiprising
HELT UENIG

Jeg mener de som bruker veiene skal betale for veiene, ikke alle andre. Jeg bruker veien og kan betale for den. I midlertid så betaler vi blodpris for veien fordi stort sett ingen ting går jo faktisk til vei av det du betaler i bompenger… Så reduser bompengene til kun og utelukkende finansiere veien, og bruk overskuddet til vedlikehold og bygging av nye veier.

Her merket jeg meg forøvrig at man ikke brukte begrepet gratis. Veibygging bør være gratis. bør det ikke? Bør ikke folk slippe å betale for vei? Tvinge oss til å betale blodpris for det i skatt i stedet?

Offentlig eierskap av infrastruktur, naturressurser og selskaper må reduseres
HELT ENIG

Salg av Norge? Huff noe så grusomt…

Det er ingen grunn til å forvente at politikere er bedre til å ta vare på infrastruktur, ressursutvinning eller å produsere varer. Politikere har 4 års perspektiver, frem til neste valg. Dette er uheldig. Ellers er den måten å styre økonomien den desidert dårligste måten å bruke penger på. En politiker bruker andres penger på andre. Som liberale vil vi at det er de som kan omsorg som skal styre, ikke politikere med valgløfter. Vi vil også at det er pasienten, barnet eller kunden som skal kunne si nei om noe ikke er bra, og så bare bytte leverandør. Dette får du ikke med en sentralisert offentlig løsning. Når det kommunale pleiehjemmet dårlig er det 40 ledd med med rapportering før en politiker en gang får høre om problemet, mens om det er privat bytter den gamle bare pleiehjem og de dårlige tilbyderne taper penger og de gode blomstrer.

Norge må melde seg ut av EØS og heller framforhandle en handelsavtale med EU
HELT ENIG


Her er jeg enig med Rødt, SP og SV, og uenig med de andre partiene…

Vi har ikke noe i EU eller EØS å gjøre, imidlertid vil vi ha frihandel.

Forsvarsbudsjettet må økes i tråd med forpliktelsene Norge har gitt til NATO
HELT ENIG

Forpliktelser er forpliktelser, eller?

Staten bør arbeide aktivt for å opprettholde bosetting i hele landet
HELT UENIG

Hva er vitsen med å bruke tvang her? Staten er det man innenfor samfunnsvitenskapen kaller et voldsmonopol. Kun staten kan bruke makt mot mennesker. For eksempel kan ikke jeg ta din eiendom, eller penger mot ditt samtykke. Men staten står over loven og kan ta pengene dine med makt uten at folk oppfatter det som tyveri. Hva betyr det at staten skal arbeide aktivt for å opprettholde bosetning over hele landet? Det betyr vel basically å tvinge til seg enda mer penger fra folk som har valgt å bosette seg i byene for å finansiere de som har valgt å bo lenger unna. Hvorfor er dette en statlig oppgave? Hvorfor legitimerer det bruk av statlig maktbruk?

Det bør bli mulig å oppløse sammenslåtte fylker eller kommuner hvis sammenslåingen mangler lokal støtte
HELT ENIG

Er man er temmelig autoritær og udemokratisk om man sier nei til dette?

Vi må ta imot flere kvoteflyktninger
HOPP OVER

Liberalistene har ingen politikk som omhandler kvoteflykninger.
Vi mener at de som ønsker å komme til Norge skal få komme til Norge.
Vi er svært positive til innvandring, men med lukket statskasse. Er du sterk motstander av innvandring så gjerne les boken Open av Johan Norberg.

Norge bør ha en streng innvandringspolitikk
HELT UENIG

Norge HAR streng innvandringspolitikk. Vi har utrolig streng innvandringspolitikk.
Les gjerne: Nei, det er ikke en liberal innvandringspolitikk på liberaleren.no

Men snakker man om velferdsinnvandring dvs. innvandring som skal finansieres av skattebetalere, eller snakkes det om innvandring? At folk kommer hit, bosetter seg og finansierer seg selv? Folk som er i mot innvandring forstår som regel ikke økonomi, og forstår ikke hvorfor innvandring er et gode for oss alle. Det fører til et rikere samfunn på alle måter. Økonomisk gjør det oss rikere (så fremt man ikke setter alle som kommer hit på varige trygdeordninger og låser dem inne på asylmottak i hundre år, etc), og det blir flere arbeidsplasser (det skapes langt flere), flere innovasjoner, og mer utvikling. Nye ideer dannes fordi ulike tenkemåter møtes, osv. Man tar med seg mye mer enn det man ser over grensa, ideer og kompetanse og så videre….

Det er for lett for bedrifter å ansette folk i midlertidige stillinger og bør bli vanskeligere
HELT UENIG

Det er for vanskelig å få jobb fordi arbeidsgiverne ikke tør å ansette deg om de ikke er tilnærmet 100% sikre på deg for å tørre å ansette deg, siden de blir låst fast til deg hvis de tar feil… Dette gjør det skikkelig vanskelig å bli ansatt, og det utgjør en langt større risk for arbeidsgiver… Midlertidige stillinger er ikke så trygge, men du utgjør en langt mindre risiko ovenfor arbeidsgiver, og det er langt større sannsynlighet for at du får prøve deg i jobben, dvs. at du får jobb. Dessuten er det vel litt autoritært å bestemme hva en person skal betale for, og bestemme vilkårene i avtaler folk frivillig inngår med hverandre?

Besittelse av narkotiske stoffer til eget bruk bør avkriminaliseres.
HELT ENIG

Det bør ikke avkriminaliseres, men bør legaliseres. Men svarer man helt UENIG her, så vil dette tolkes som støtte til forbudslinja, og det blir helt riv ruskende feil. Det er ingen ting moralsk ved å støtte dagens narkotikapolitikk. På ingen måte. Tilhengerne av forbudet har ingen gode argumenter. De ignorerer resultatene i land som har avkriminalisert, og de ignorerer konsekvensene av dagens narkotikapolitikk. De ignorerer det politiprofessorer sier om saken og så videre.

Jeg har skrevet en artikkel her hvor jeg argumenterer for legalisering.

Konverteringsterapi for homofile bør forbys
HELT UENIG

Det er ikke statens oppgave å forby alt det jeg ikke liker. Det er heller ikke dens oppgave å beskytte folk mot uønskede følelser, eller mot meningene til andre. Men det er mulig at konverteringsterapi kunne vært ulovlig i et liberalistisk samfunn, i og med at muligens kan gå under svindel/bedrag.

Man kan ikke kurrere noe som ikke er en sykdom, men en del av personligheten til en person. Homofili eksisterer hos alle arter på jorda, unntatt de som har sex med seg selv og får avkom på den måten, samt aseksuelle: Finnes jo arter på jorda som kun består av kvinner hadde jeg hørt… Men utover det, så vil det blant alle dyr på planeten finnes det homofile og bifile individer.

At religiøs trangsynthet forsvinner om vi innfører en lov, det tror jeg ikke. Jeg synes for øvrig det er bra å få en offentlig samtale på dette, og gjøre folk bevisste på hvor totalt meningsløst og idiotisk konverteringsterapi er.

Liberalistene er for 100% tros og livssynsfrihet. Det innebærer at uansett hvor idiotisk religiøst syn du har, skal du få lov til å tro på, og praktisere det, så lenge du ikke initierer tvang mot andre.

Det bør være lov å skyte flere ulver enn i dag.
HELT ENIG

Ja, Føkk ulven… Selv om Kommunistkongen Mao utryddet spurven, og fikk et kjempeproblem, er det ikke dermed sagt at nordmenn sulter i hjel om bønder skyter ulv som hele tiden mishandler sauen deres.



Den kristne kulturarven bør påvirke de politiske vedtakene vi gjør.
HELT UENIG

Hva er kristen kulturarv når det kommer til politiske vedtak?
Jeg forstår ikke spørsmålet. Dessuten er det vel ikke noen enighet hva angår tolkning av skriftene heller?

Liberalistene er blant annet i mot omskjæring av gutte og jentebarn. Det er kristen og jødisk tradisjon å skjære i tissen til barn, men ikke alle kristne er enige i et slikt syn. Noen vekter f.eks. Paulus, som da synes at forhud på tissen er helt greit. Jødeparagrafen var vel en del av vår kristne kulturarv, i og med at Luther ikke var så glad i jøder…

Men heller ikke alle kristne ser det slik. Det er rett og slett ingen enhetlig «kristen kulturarv»… De verdiene som er gode, og som ikke er ekskuderende, slik som å vise omsorg for andre etc, tilhører ikke noen spesiell religion. Gode verdier utledes ikke fra religion, men av sunn fornuft og konsekvenstenkning. De eksisterer naturlig i oppegående og smarte mennesker, som forstår at ved å være gode mot hverandre, får man et godt samfunn, og det igjen gjør det mulig å ha det bra selv.

Flere private bedrifter bør få drive barnehager, skole og sykehjem.
HELT ENIG

Selvsagt. Men de bør ikke få noe som helst subsidier av staten, og bør heller ikke reguleres av staten. Vi tror ikke at monopolordninger som mottar penger uavhengig av innhold, kvalitet og organisering, helt uavhengig av rykte osv, vil føre til bedre eller billigere tilbud enn aktører som er helt avhengige av at vi velger dem frivillig. Ved å få valgfrihet, vil vi kunne velge vekk dårlige tilbud slik at de forsvinner over tid, og ettervært stå igjen med de beste av de beste. vi vil oppleve utvikling og innovasjon innen de viktigste områdene i samfunnet, og ikke stillstand.

De grunnleggende tjenestene er ALT FOR VIKTIGE til å være styrt av politikere, og staten. Det sagt bør vi ha et sosialt sikkerhetsnett som betaler regningen til de som har behov for nødvendig behandling. Det private vil bedre ivareta flertallets interesser om et sterkt og solid sikkerhetsnett enn staten.

Vi  må legge bedre til rette for at vi kan bo og jobbe i distriktene
HELT UENIG

Er ikke dette samme spørsmålet som tidligere? Staten bør arbeide aktivt for å opprettholde bosetting i hele landet?

Spørsmålet er egentlig ikke hva staten skal gjøre her, men VI må legge bedre til rette. Men siden det er et spørsmål som må settes i kontekst med politikk, og hva staten skal gjøre, så blir svaret helt uenig. Vi kan selvsagt legge bedre til rette for at vi kan bo og jobbe i distriktene… Staten trenger ikke det. Det vil både væremulig å bo og jobbe i distriktene uten å skattlegge hele befolkningen hardere…

Det må bli full stans i hyttebygging utenfor eksisterende hyttefelt
HELT UENIG

Hvorfor i alle dager må det? Forstår ikke hvorfor Rødt er delvis enig i det. Strider hyttebygging utenfor eksisterende hyttefelt med Karl Marx sitt kommunistiske manifest eller noe?

Det er et mål å få ned det norske kjøttforbruket kraftig
HELT UENIG

Det er ikke statens oppgave å begrense befolkningens valgfrihet når det kommer til mat.
Om noen år så ser jeg for meg at liberalistene går inn for legalisering av kjøtt, og fjerne begrensningene de andre kjøtthodene har innført som hindrer folk i å nyte så mye kjøtt de selv måtte ønske. Ja til legalisering av kjøtt og heroin, kommer bannerne våre til å lyde da kanskje…

Mitt resultat ble Høyre

Mitt resultat ble Høyre, et parti jeg forveksler med arbeiderpartiet mange ganger. Jeg har en venn i Høyre, og når jeg diskuterer med ham, så er det som å diskutere med en fra SV, eller hvilket som helst annet sosialdemokratisk parti…. Synd at Oppland Arbeiderblad ikke lar meg som liberalist få vite at det er Liberalistene som står meg nærmest, og at det er Liberalistene som vil tjene mine interesser i valget, og at dette er noe jeg selv må vite selv uavhengig av testen som liksom skal hjelpe meg å finne det partiet som stiller til valg, som jeg står nærmest…

For noen år siden så fikk jeg en hyggelig mail fra en allright fyr fra OA, og da svarte jeg ikke så langt og utfyllende som jeg gjorde nå. Jeg sendte kun svarene til liberalistene. Det var imidlertid vanskelig å svare da også, siden vi ikke har en sånn sort hvitt tilnærming til alle spørsmålene, men ønsker valgfrihet og mangfold, variasjon og sterk desentralisering av makt. En liberalist som får spørsmålet om hvorvidt skolen skal ha rød eller blå farge, kan gjerne ikke svare på spørsmålet. Valgmulighetene er sterkt begrenset. I en slik valgautomat kan man ikke svare som Ole Brum: Ja takk begge deler. Eller svare lilla…

Vi mener at samfunnet bør organiseres mindre sentralt, og mer desentralisert, så desentralisert som overhodet mulig, ved å flytte makten helt ned til individnivå. I utgangspunktet er vi skeptiske til statlig maktbruk, og maktkonsentrasjon. Sivile organisasjoner bør ivareta befolkningens interesser så godt det lar seg gjøre og befolkningen full valgfrihet.

Vi ønsker at mest mulig skal foregå gjennom at det er frivillighet. Ikke nødvendigvis slik det vanligvis blir forstått i dag, «frivilligheten», men at menneskelige interaksjoner ikke basert på tvang og overformynderi.

Vi ønsker et mest mulig liberalt samfunn for alle, og da må man redusere statsmakten. Man kan ikke bruke statsmakten til alt. Vi synes argumentene for å bruke statsmakt for å øke frihet er dårlige.

Når politikerne skal bestemme noe, så skal det være en bestemt løsning som skal gjelde over alt for alle…


I følge dette bildet, så er jeg langt mer autoritær enn venstre, noe som er helt riv ruskende feil. Jeg er mer økonomisk liberal, men jeg er også mer sosialt liberal enn Venstre. Jeg er dessuten mer autoritær enn MdG i følge OA. SP er på hitlernivå. Ekstremt autoritært. SV er mer venstreorientert enn Rødt, dvs. Økonomisk politikk. Rødt er altså mer høyrevridd enn SV i økonomiske spørsmål. FRP er plassert mer økonomisk liberalistisk enn meg selv, jeg som er for laissez fair økonomi, og FRP som praktisk talt har sosialdemokrati på programmet sitt. Nei FRP er intet «ultraliberalistisk» parti. Det er et autoritært, nasjonalistisk sosialdemokratisk parti, om man som liberalist tar en kikk på programmet deres. Høyre skal også være mer økonomisk høyrevridde enn meg.


Dette er nok mer korrekt… Høyre og venstre er en økonomisk akse, mens opp og ned er en autoritær/liberal akse. Jo lenger opp du er, jo mer makt mener man at staten skal ha over borgernes liv, jo mer skal styres ovenfra og ned. Jo lengre ned du er, jo mindre makt mener du staten skal ha til å styre livet ditt. Helt nederst er jo anarkismen som ikke ønsker noen stat.

Stalin og Hitler er på motsatt side av meg, fordi de er totalitære, og dermed helt øverst på den autoritærliberale aksen. Hitler er til høyre for Stalin, men Hitler var langt i fra noen tilhenger av fritt marked. Han var tilhenger av sterk statlig styring av økonomien slik kommunistene, ble imidlertid positiv til blandingsøkonomi/korporatisme. Alle østblokklandene var var ekstremt venstrevridde i økonomiske spørsmål, og det samme gjaldt også høyrepartiene på den tiden.

Arbeiderpartiet er mer høyrevridd enn det De nasjonalistiske sosialistene var… Det betyr i denne sammenheng at rasisme ikke plasserer en person på økonomisk høyreside. Rasistiske oppfatninger kan man nok ha uavhengig om du ønsker blandingsøkonmomi, markedsøkonomi eller planøkonomi…

Økonomisk frihet, er også liberalt… Altså markedsøkonomi er liberalt, mens planøkonomi der staten tar alle pengene dine, og tar alle valgene på dine vegne, er autoritært, så venstresiden er egentlig i utgangspunktet autoritær. Planøkonomi er i all hovedsak det motsatte av privat eiendomsrett, og muligheten for privatpersoner å kjøpe eiendom, og starte bedrifter, etc. Staten skal kontrollere og styre hele økonomien. Dirigere alt ovenfra og ned.

En klage til Det Store Norske Leksikon

Fikk lyst til å klage på Store Norske leksikon… Et hjertesukk…Dette er det SNL skriver om oss:«Liberalistene vil blant annet bygge ned de offentlige velferdsordningene over tid, med fokus på å bygge ned og fjerne offentlige monopoler, redusere byråkrati og deler av offentlige tjenester som kan tilbys fra bedrifter.»

Det er jo egentlig ikke det «vi vil»…
Selvsagt er det noe som må gjøres for å kunne få det vi vil ha, men det er ikke målet.

SNL, når de beskriver andre partier, som f.eks. høyre, beskriver ikke hvordan høyre skal utføre politikken sin i praksis, men de legger fokus på hva de vil oppnå. F.eks. skriver de om Høyre at de ønsker mindre reguleringer (selv om dette kanskje ikke alltid blir særlig godt praktisert i virkeligheten?)

Ville det ikke vært bedre å skrive at Liberalistene ønsker bytte ut dagens offentlige monopolistiske system, med et privat og fritt system som tilbyr konkurransedyktige gode tjenester? At vi mener at konkurransedyktige tjenester vil kunne redde langt flere mennesker og tilby en langt bedre kvalitet på tjenestene enn det et offentlig monopol har mulighet til å gjøre?

Jeg føler at SNL snakker ned partiet. De fleste som leser der er vel sosialdemokrater, og da står det vel ikke noe der de ikke antar fra før av? For hva kan man lære om Liberalistene ved å gå inn der, annet enn å få bekreftet sine fordommer? 🙂

Et annet forslag fra meg er mer nøytralt:
«Ønsker å bytte ut velferdsstaten med velferdssamfunnet.»

Men kanskje det er viktig for skribenten i SNL å påpeke at vi ønsker å «bygg ned noe», at vårt eneste ønske er å bygge ned og bli kvitt velferd.

Ikke skrive noe om hva vi faktisk ønsker å erstatte det med? Hva vi faktisk ønsker?Vi ønsker jo egentlig ikke å bygge ned noe, men oppheve monopolet og la profesjonelle aktører få konkurrere fritt om å levere de beste mulige velferdstjenestene til befolkningen.

Nedbyggingen er kun en strategi for å nå det vi faktisk ønsker, ikke målet i seg selv… Dette kommer ikke frem i artikkelen. Etter min mening bør vi sende inn en klage, og klage på at de ikke fremstiller oss korrekt i en artikkel som da skal bestå av fakta om partiet vårt…

BI professor tar feil om Bitcoin

BI professor tar feil om Bitcoin og trekker frem den meget irrasjonelle økonomen John M. Keynes i sin analyse av kryptovalutaen. John M. Keynes økonomiske teorier kan for øvrig sammenliknes med hans mindre kjente teorier illustrert i dette humoristiske memet:

Om statlig sløsing av penger, og stor statlig gjeld påstod han at det ikke var så nøye, siden vi uansett er døde i det lange løp. Å gi totalt blaffen i senere generasjoner er altså noe vi bør gjøre i følge Keynes?

Jeg tenkte å ta en gjennomgang av påstandene i denne artikkelen på BIs nettsider. Artikkelen er skrevet av Professor Dagfinn Rime som jeg mener kommer med påstander og argumenter som er feilaktige, misvisende og irrelevante.

Bitcoin for dyrt?

«For ett år siden var en Bitcoin verdt ca. 8.000 kroner. Mot slutten av 2017 passerte prisen 20.000 dollar, mer enn 165.000 kroner. Er det mye? Det er ALTFOR mye!»

Nei det var veldig lite. I skrivende stund er prisen på bitcoin 51,471 dollar, altså 442,075.67 kr. Så om man kjøpte 1 BTC til 165,000 kr i slutten av 2017, og bevart dem frem til i dag, så ville man kunne kjøpe tilbake 277,075.67 kroner med det man betalte kun 165,000 kroner for!

Det er en prosentøkning på 167.92%! Hadde du kjøpt BTC for 10,000 kr julen 2017 da BTC hadde sin all time high, ville du i dag hatt 26792 kr!

Verdi er subjektivt i seg selv, men prisen er objektivt sett mye høyere nå, enn på sin ATH 2017, derfor var det, og er det, helt feil av professoren å påstå at det var for mye den gangen.

Man kunne ikke på noe tidspunkt før jul ha kjøpt bitcoin og tapt penger om man hadde bevart dem frem til i dag.

Grunnen til at han ikke kan uttale seg om dette så bastant som han gjør, er at han ikke kjenner til hva folk vil ønske å kjøpe i fremtiden. Han vet like lite om fremtiden som meg og deg. Og bitcoin har han sterkt begrensede kunnskaper om. Det han har greie på er tradisjonelle finansielle instrumenter.

Er prisen på bitcoin en klassisk finansboble?

Prisen på Bitcoin reflekterer etterspørselen. Hvor mange som kjøper og selger BTC til en hver tid. Jo flere som kjøper BTC, jo mer vil prisen øke. Dette er fordi Bitcoin er en begrenset resurs. Faktisk den mest begrensede resursen som noen sinne har eksistert.

Hvor attraktiv Bitcoin vil bli i fremtiden, altså hvor mange som ønsker å kjøpe bitcoin og hvor mange som mister interessen og selger det for aldri å kjøpe noe igjen, kan ikke professoren uttale seg noe om med en slik skråsikkerhet han viser i sin artikkel.

Verdi er helt subjektivt, og dersom noen har sett nytte i noe, og ønsker seg å benytte seg av noe fordi de ser på det som svært nyttig – noe mange gjør når det kommer til bitcoin – så vil den bare stige i verdi.

Man kan ikke verdivurdere BTC på samme måte som med bedrifter eller eiendom, derfor er hans sammenlikninger dårlige. Det er måten så mange mennesker kommer til å benytte seg av BTC på, og årsaken til bruken, som vil få BTC til å stige til nivåer som er helt utenkelige for denne professoren.

Det som gjør BTC så utrolig mye verd, beskrives på en elegant måte av Michael J. Saylor i videoen under her. Michael Saylor er en av grunnleggerne til MicroStrategy.

MicroStrategy er blant de selskapene i verden som har kjøpt mest Bitcoin. Vi snakker om en sum på over tusen millioner dollar. I dag skal hans selskap ha 90 000 Bitcoins. Du kan bruke denne kalkulatoren for å finne ut hvor mye det er i norske kroner… Trettiseks milliarder femhundre og tjue millioner norske kroner! Da skal du ha en utrolig god grunn for å kjøpe det!

Det som gir Bitcoin reel verdi

Det som reelt sett gir Bitcoin verdi, er en knapphet på 100%, og at man derfor kan bruke den til å konservere monetær energi. BTC kommer til å suge til seg den monetære energien fra alle fiatvalutaer som blir utsatt for inflasjon, og vil derfor alltid kunne bli mer verd enn fiatvaluta. Fiatvaluta er jo ikke begrenset, men tilføres stadig nye penger. Det er sentralbanken som da styres av staten som vanner ut verdien av pengene våre.

Dersom man veksler noe som har et garantert tap i verdi hvert år, slik som den norske kronen, i BTC som da er en begrenset resurs, så kan man på den måten konservere selve verdien kronene har i øyeblikket. Siden mange bruker BTC på denne måten, vil Bitcoin nettopp på grunn av at den er begrenset, stadig kun øke i verdi.

Det som kreves for at professoren skal ha rett i sine påstander, er at disse ideene om hvordan man kan benytte BTC som «store of value» forsvinner fra hodene til alle de som har dem, og at de slutter å kjøpe BTC. Det er i mitt hode helt utenkelig. Han må gjerne skrive en artikkel til hvor han beskriver hvordan han ser for seg at dette skal skje, og hvorfor han mener det er sannsynlig.

Andre ting som gir Bitcoin verdi er jo at det er en desentralisert pengeenhet som ingen kan manipulere. Ingen styrer den. Den har ikke et sentralt punkt som kan feile. Man kan ikke kan bruke mer enn det man har (f.eks. kan man ikke kopiere det man har og f.eks. sende den bitcoinen man har til to forskjellige addresser. Det som kalles Double-spend på engelsk), man kan ikke forfalske BTC.

At den ikke er styrt av noen sentralbank jo svært viktig for politisk motiverte liberalister. For å forstå dette, bør du lese artikkelen jeg oversatte som er skrevet av økonomiprofessoren Richard Ebeling, og som jeg publiserte for en liten stund siden her på liberaleren:

Gull og fritt bankvesen versus sentralbank

Professoren ignorerer også det samfunnet som er bygget rundt BTC. Han ignorerer stort sett alle de reelle/faktiske argumentene for å kjøpe BTC, utover anonymitet hvor BTC da ikke er særlig sterk i forhold til for eksempel Monero (XMR), Tornado Cash (TORN), Phala Network (PHA) og andre anonymitetsvalutaer i krypto.

Professoren er ingen ekspert på blokkjedeteknologi og bitcoin, og da bør man være forsiktig med å gjøre en verdivurdering på det, spesielt på BI sine nettsider.

Vi bør jo forvente at når professorer uttaler seg, så er det basert på reel kunnskap om det de uttaler seg om.

Å spare i norske kroner, gir deg et garantert tap

En annen ting professoren unngår å nevne er jo at våre norske kroner har et garantert tap hvert år. Staten har laget en kalkulator som viser hvor mye du taper hvert år på å oppbevare pengene dine i norske kroner:

https://www.norges-bank.no/tema/Statistikk/Priskalkulator/

Prisvekst beskriver at man stadig må ha flere kroner for å få kjøpt noe.
Det som kun kostet 1000 kr i 1983 da jeg ble født, koster 2854,66 kr i dag. Dersom du hadde spart disse 1000 kr i banken din og hatt dem der hele tiden frem til nå, ville verdien på dem tapt seg -64.97% i verdi. Altså hadde du ved å ved å spare i Norske kroner mistet over halvparten av verdien!

En krones is, kostet bare en krone. Norske kronen har tapt seg like mange ganger som det kronesisen koster i dag. Bitcoin er en helt ny oppfinnelse, som lar oss beskytte inntekten vår mot den statlige inflasjonen. HVis ingen benytter seg av denne muligheten, stadig flere og flere begynner å ignorere denne muligheten i stedet for å hoppe på toget, så vil den tape seg i verdi. Men dette er sterkt usannsynlig. For meg er det like usannsynlig som at jorda er flat og har fire hjørner. Ja da det er de som tror det også!

Bitcoin som knapp resurs

Professor Dagfinn Rime fortsetter: «Det er mulig å betale med bitcoin, men bitcoin er likevel mer å betrakte som et verdipapir. Og må dermed også vurderes etter de samme prinsipper som andre verdipapirer.»

Bitcoin bør betraktes som en knapp resurs som som har svært nyttige funksjoner. I dag har BTC noen tekniske egenskaper som har en svært stor etterspørsel. Det er teknologi med et enormt potensiale. En av disse funksjonene er naturligvis betalingsfunksjonen. Muligheten til å overføre pengeverdier fra en person til en annen, men det er så mye mer!

Det er kanskje bedre å sammenlikne Bitcoin med edle metaller, som gull og sølv. Bitcoin har i midlertid en langt større bruksverdi enn gull og sølv som en metode å beskytte pengene mot inflasjon. Folk investerer i gull hovedsakelig for å beskytte pengene sine mot inflasjonen i Norske krona og dollaren, gull og sølv inflateres også noe.

Både gull og sølv kan man i teorien utvinne i det uendelige. La oss nå si man kommer over en astroide med enorme mengder med gull og begynner å utvinne dette, da vil prisen på gull og sølv falle meget sterkt. Til glede for Keynesianske økonomer. Det kan ikke komme noen asteroide med mer bitcoin. Den er 100% begrenset.

Professoren bruker en del tid med å sammenlikne bitcoin med andre ting man kan investere i slik som bedrifter, og eiendom. Han siterer så sin økonomiske helt John Maynard Keynes i forbindelse med det han kaller spekulasjon:

«Den kjente britiske økonomen John M. Keynes kalte dette en spekulasjon for å treffe «the even greater fool». Forskjellen mellom pris og rettferdig verdi kalles en boble.»

Rettferdig verdi er et oxymoron.

Det finnes ikke noe «rettferdig verdi». Sånt finnes bare i fantasien. Verdi er subjektivt, og handler om hvor mye noen er villige til å gi for noe. Så handler det om hvor mange som har lyst på det samme. Hvis mange mennesker ønsker samme eiendommen, eller ha eierskap i samme bedriften, så øker den i verdi. Det er ikke noen «rettferdig verdi» utover hva folk er villige til å gi.

Bitcoin gir deg ikke særlig mye anonymitet

Professoren påstår at bitcoin gir deg anonymitet, men slik er det nødvendigvis ikke. Det er ikke anonymiteten som gir BTC verdi.

Professoren skriver:
«Tilbake til bitcoin. Hvilke «tjenester» får en ved å ha bitcoin?»

Mitt svar: Beskyttelse mot inflasjon i dollaren, og i norske kroner.
Man kan ikke bli sensurert av en sentral aktør. Dvs. man vil uansett kunne sende penger til Wikileaks uavhengig av om PayPal, Visa eller sentrale aktører blokkerer alle betalingene til dem. Man har fult ut eierskap til dem. Det er utrolig vanskelig, om ikke umulig for noen å konfiskere dem eller stjele dem. Det var en tid da myndighetene under Franklin D. Roosevelt konfiskerte gullet til folk.

Bitcoin uegnet som betalingsmiddel?

Videre skriver professoren på BI følgende:
«Bitcoin har så langt vist seg uegnet som betalingsmiddel.»

Det er også feil. Som betalingsmiddel fungerer det utmerket, men professoren skriver følgende:

«Du kjøper ikke en pizza med noe som har doblet seg i verdi over de siste ukene.»

Det er ikke slik at pizzaen dobler seg i verdi om BTC dobler seg i verdi. Hvis man tar for mye for pizzaen er det ingen som kjøper den, eller svært få. Selve prissettingen kan skje i en stabil valuta slik som norske kroner. Det er mange butikker i dag som aksepterer bitcoin. Vi har kryptovaluta som tjener rollen som stablecoin. USDT, BUSD, USDC, DAI etc, er alle kryptovalutaer som følger prisen på dollaren, og som backes opp 1:1 med dollaren.

Min Ledger Nano X, kostet £109.00, når jeg skulle betale fikk jeg prisen oppgitt i BTC som da tilsvarer disse £109.00 pundene. Bitcoinprisen for Nano Ledger har endret seg siden den gang, men Ledgeren koster fremdeles £109.00. Så det er altså prisingen som er relevant i hans eksempel. En pizza dobler seg ikke i verdi om BTC dobler seg i verdi.


I dag er det flere muligheter for å betale med bitcoin også. I dag kan man f.eks. bruke Metamask til å kjøpe ledgeren med (en chrome extension lommebok man kan installere i alle chrome-baserte nettlesere, som for eksempel Brave som er omtalt i flere artikler her på liberaleren).

Professoren: «Penger er verdipapirer som har visse egenskaper, som å bli brukt som regnskapsenhet, betalingsmiddel, og for å måle verdier. Bitcoin har ikke disse egenskapene (annet enn i underutviklede økonomier uten et velfungerende pengevesen).»

Så han påstår at bitcoin ikke er penger? Er det konklusjonen av resonnementet? Bitcoin blir i dag brukt som regnskapsenhet, som betalingsmiddel og for å måle verdier.

Regnskapsenhet: De store kryptobankene må holde regnskap med all kryptovalutaen sin, kjøp og salg av valutaen. Det blir brukt som betalingsmiddel i og med at man kan kjøpe produkter på internett med bitcoin. Snart kan man kjøpe en Tesla med bitcoin hos en av Teslas forhandlere.

Alle andre kryptovalutaer måles i verdi opp mot bitcoin, man trader gjerne i mot bitcoin med andre kryptovalutaer for å få mer bitcoin.


Professoren skrev:
«Det bitcoin har er anonymitet. Du kan holde verdier i bitcoin uten at myndigheter vet om det, likevel er det trygt i den forstand at andre ikke kan bestride at verdiene er dine. Dette muliggjøres ved den såkalte blokkjedeteknologien, som er den virkelige innovasjonen ved bitcoin.»

Som beskrevet lenger opp er ikke BTC særlig anonym, så det er ikke det som gir den så stor verdi. Jeg har referert til langt bedre coins ovenfor.

Så lenge det finnes folk i verden som hele tiden investerer mer og mer av sine penger i BTC for å beskytte seg mot inflasjon i fiat-pengene, så vil den hele tiden øke i verdi. Flere og flere begynner å se den virkelige verdien og det revolusjonerende med BTC. BTC og teknologien bak, vil revolusjonere hele samfunnet. Hvordan alt er bygget opp.

Det er mye mer revolusjonerende teknologi enn internett slik vi kjenner internett i dag, og vil forvandle samfunnet vårt. Vi kommer i fremtiden ikke til å ha tradisjonelle banker slik vi kjenner dem. Og sentralbankene og politikerne vil miste veldig mye av den makten de tidligere har hatt. Ved å ta en titt på hva som foregår i kryptoverdenen, vil man forstå det.

Trump Den Vitende

Bildet er laget av Gordon Johnson fra Pixabay

En jeg ikke lar tvilen komme til gode, er Trump. Han lyver.
Han deltok i dette scenarioet nettopp så han kunne lyve om at valget var blitt stjålet. I flere måneder i forveien har han fortalt velgerne at de burde stemme på valgdagen. Han har gitt uttrykk for at han er sterk motstander av poststemmer og at de ikke bør forekomme. Hans velgere etterkom naturligvis hans oppfordring og ønske.

Bildet er laget av AnnaliseArt fra Pixabay

Hans sterke meningsmotstandere derimot, valgte naturligvis å ikke høre på Trump. Demokratenes velgere gjorde nøyaktig det han anbefalte velgerne ikke å gjøre – nemlig å bli hjemme – og å forhåndsstemme med poststemmer.

Trump var selvsagt fult klar over at dersom han kom til å tape, så ville han tape på grunn av poststemmene, ellers hadde han ikke gått så hardt ut mot poststemmer i utgangspunktet.

Det er derfor han også tok seieren på forskudd når han så ut til å lede stort. Og det var derfor han tok tapet – også på forskudd, før det endelige resultatet – når poststemmene tikket inn og endret valgresultatet i favør av Biden.

Med en gang det ble veldig synlig at Demokratenes kandidat inntok ledelsen, konkludere han sporenstreks at han var blitt utsatt for valgjuks. Helve valget var svindel fra ende til annen. Han konkluderte som om det ikke kunne være noen som helst annen forklaring at han kom til å bli den tapende part, enn nettopp juks og bedrag. Helt uten beviser, naturligvis, og før alle stemmene var blitt talt opp, så trakk Trump konklusjonen om at det var blitt utsatt for juks og bedrag.

Dette har vært hans agenda i flere måneder, så det er helt unaturlig å forestille seg at han ble sjokkert over at dette ville være måten han kunne tape på.

Jeg har to eksempler på folk som forutså dette før valget. Den ene er norsk og kommer opprinnelig fra Toten, og den andre er amerikansk og kommer fra Vermont i USA.

22 minutter og 50 sekunder ut i dette klippet begynner Jan Arild Snoen så vidt å se konturene av hendelsesforløpet vi akkurat har blitt vitne til, og nøyaktig 24 minutter ut i klippet begynner han å beskrive poststemmene som om han skulle skrevet om det i etterkant av valget og ikke i en video som er blitt publisert på YouTube den 23 september 2020…

Og her beskriver sosialisten og demokraten Bernie Sanders nesten tilsvarende.

Jeg personlig var i tvil i forkant av valget, men når jeg ble vitne til at det materialiserte seg og ble virkelig, så var det ingen tvil lenger. Det er for meg krystallklart at Trump hadde en agenda med det hele, fra begynnelsen, og at han lyver.

Så for å konkludere. På grunn av at demokratene alltid av en eller annen grunn (og det gjelder ikke bare dette valget) alltid har stor overvekt av poststemmer, og fordi Trump er sterk motstander av poststemmer, så er dette grunnen til at de tidlige stemmene gikk i svært stor grad i favør av Biden og de stemmene som kom på valgdagen gikk i svært stor grad til Trump.

Den amerikanske avisen The New York Times beskrev også dette i god tid før valget.

Så Trump visste dette. Han hadde på forhånd også gitt uttrykk for at han kom til å erklære seier på valgdagen hvis han lå foran på målingene, før de tidlige stemmene hadde blitt talt – som da alltid blir talt opp etter at valgdagens stemmer blir talt opp i de fleste valgkretser.

Alt dette sagt, så er jeg vel ikke helt hundre prosent sikker selv på om poststemmer kombinert med at USA ikke har folkeregister er den beste løsningen for landet, men det er en annen diskusjon.

Gull og fritt bankvesen versus sentralbankvirksomhet

Artikkelforfatter: Richard M. Ebeling
Opprinnelig publisert på Aier.org 
Oversatt av Lars Jøran Nordberg og gjengitt med forfatterens tillatelse.

Originalartikkel her.

Enda det er offentlig erklært at Federal Reserve er «uavhengig» direkte politisk kontroll av både Kongressen og Det hvite hus, er USAs sentralbank likevel en gren av den amerikanske regjeringen. Den er ansvarlig for pengepolitikken i landet, fører tilsyn med en rekke bankreguleringer og påvirker markedsrenten.

Resultatet er at politikken alltid er tilstede når vi snakker om Federal Reserve. Det ble vi igjen vitne til ved nominasjonen av Judy Shelton da hun ble en del av sentralbankens styre.

Både som et resultat av at Donald Trump nominerte henne til å sitte i styret til Federal Reserve, og fordi hun lenge har vært en offentlig stemme for å returnere til en eller annen form for gullstandard, så er Shelton blitt en rød klut for en illsint opposisjon. Gullstandarden fungerer slik at den begrenser det skjønnsmessige styringsverktøyet til sentralbanken som et slags “anker”.

Et flertall av samfunnsøkonomer med interesse for politikk er tilsynelatende både sjokkert og redde for at hun faktisk kan forsøke å begrense den tilnærmet ubegrensede rekkevidden som sentralbanken i øyeblikket har til å trykke penger og bankkreditt i praktisk talt ubegrensede mengder, og i prosessen, påvirke nivået av rentene som bankene gjør tilgjengelige for utlån.

Det som helt klart er skremmende for så mange i hovedstrømmen innen økonomifaget, er forestillingen om en begrensing av makt og privilegier i systemet som utgjør USAs sentralplanlagte pengepolitikk. Uansett er selve poenget med et råvarebasert pengesystem, slik som gullstandard, nettopp å begrense misbruk av seddelpressen.

Muligheten til å politisk påvirke pengemengden og verdien på pengene i økonomien, vil bli minimert dersom det er etablert en vekslingsrate mellom pengesedler og innskuddskontoer mot en mengde gull som er deponert hos bankene.

Slik vil det være så lenge det er etablert en regel som gir rett til fritt å eksportere og importere gull fra ens eget land til resten av verden, og gitt at den politiske myndigheten som har ansvar for landets pengesystem ikke tukler med disse betingelsene og reglene.

Gullstandarden i praksis

I andre halvdel av 1800-tallet la alle de store landene til grunn et nasjonalt pengesystem som var basert på gull. At så mange land knyttet sine respektive valutaer til gull for en viss fast innløsningskurs på denne måten, sørget for at det oppstod en internasjonal gullstandard.

En person kunne gå inn i utallige etablerte og autoriserte banker i hvilket som helst av disse landene, og handle i en bestemt mengde sedler for en fastsatt sum gull. De kunne gjøre det i form av enten mynter eller barrer. Vedkommende kunne transportere den summen gull til hvilket som helst annet gullbasert land, og enkelt konvertere det til en fast vekslingskurs til den valutaen som fantes i det landet han reiste til.

Hvorfor anerkjente myndighetene (med noen få unntak) reglene for gullstandarden gjennom gjennom mesteparten av tiden i denne delen av 1800-tallet? Jo, nettopp fordi gullstandarden ble betraktet som en integrert del av datidens regjerende politiske filosofi, nemlig klassisk liberalisme.

Som den tyske frimarkedsøkonomen Wilhelm Röpke (1899-1966) forklarte i International Order and Economic Integration i 1959:

«Det internasjonale ‘åpne samfunnet’ på 1800-tallet var etableringen av den ‘liberale ånden’ i videste forstand. . . [ledet av] det liberale prinsippet om at økonomiske anliggender skal være fri fra politisk styring, prinsippet om et tydelig skille mellom stat og økonomi. . . Den økonomiske prosessen ble dermed fjernet fra (…) myndighetenes sfære til markedet, privatretten og eiendomsretten, kort sagt til samfunnets sfære». (s. 75)

På samme tid, sa Röpke,

«Dette [liberale] prinsippet løste også et ekstremt viktig spesialproblem med internasjonal integrasjon. . . dvs. problemet med et internasjonalt pengesystem. . . i form av en gullstandard. . . Det var et pengesystem som hvilte på den strukturelle likheten mellom de nasjonale systemene, og som gjorde valutaene gjensidig avhenngige av hverandre. Ikke på grunn av politiske beslutninger i nasjonale regjeringer og deres retning, men på grunn av objektive økonomiske lover, som ble gjort gjeldende med en gang en nasjonal valuta ble knyttet til gull . . . Men samtidig så var det et fenomen som hadde et moralsk fundament. . . Forpliktelsene (…) som en samvittighetsfull konformitet med pålagte gullstandarder overfor alle deltakerlandene; dannet samtidig som en del av dette systemet, skrevne og uskrevne normer som . . . omfattet den [internasjonale] liberale orden. » (pp. 75-76)

I stort sett mesteparten av tiden gjennom det nittende århundre hadde ‘frihet’ vært den dominerende ideen.

Velstanden som landene hadde opparbeidet seg oppstod, slik de oppfattet det, som en direkte følge av individuell frihet i en samfunnsorden hvor man respekterte at produksjonsmidlene eksisterte i form av privat eiendom.

Det var en tro på at mellommenneskelige relasjoner skulle være basert på frivillig handel for gjensidig nytte. På samme måte som at det ikke var noe iboende fiendskap blant folk i et fritt marked i samme nasjon, var det ikke noe iboende fiendskap mellom folk i forskjellige nasjoner.

Den gjensidige nytten ved handelen kunne bli langt større gjennom å utvide prinsippet om arbeidsdeling til en global skala. Hvis folk skulle tjene noe på disse mulighetene, så måtte en stabil, ekte, og troverdig pengepolitisk orden bistå i internasjonaliseringen av handelen.

Opp gjennom tidene så er det gull som er blitt regnet for å være den råvaren som beviselig utførte denne jobben best. Og opprettholdelse av gullstandarden ble derfor gitt en fremtredende plass blant de begrensede pliktene som ble tilskrevet den klassisk-liberale staten i denne tidlige epoken.

Hovedsakelig var det også en langt større ydmykhet gjennom en god del av 1800-tallet blant de som utformet og innførte ulike typer økonomisk politikk.

Det var i overensstemmelse med Adam Smiths (1723-1790) observasjon i ‘The Wealth of Nations’ (1776) at statsmannen som skulle forsøke å veilede privatpersoner på en slik måte at de satte kapitalen sin i arbeid, ikke bare ville utsette seg selv for uønsket oppmerksomhet,  men kunne være trygg på og stole på, ikke bare på en person, heller ikke på et råd eller senat, og ingenting ville vært så farlig som i hendene på en mann som i sin dårskap antok at han ville være i stand til å utøve den.

Gullstandarden var et statsstyrt pengesystem.

De klassiske liberalistene var dypt mistenksomme til statlig misbruk av seddelpressen. De mente at et monetært system kun ville være sikret mot misbruk og devaluering av pengene dersom de bankutstedte pengesedlene, sjekkene, og andre innskuddskrav kunne innløses i gull på forespørsel, og at dette ville fungere som en tilstrekkelig beskyttelse mot misbruk og devaluering av pengene. Men selv når den klassiske liberalismen stod som sterkest i det 19. århundre, så mente praktisk talt alle tilhengerne av fritt marked og frihandel at penger var det eneste unntaket for prinsippet om privat næringsliv.

Den tidlige epokens internasjonale pengepolitiske orden, som Wilhelm Röpke omtalte med glødende iver, var uansett et resultat av en planleggingsmentalitet. Avgjørelsen om å  innføre gullstandarden i de større vestlige nasjonene var et spørsmål om statlig politikk. En sentralbankstruktur for ledelse og kontroll av gullstøttet valuta var etablert i hvert av landene av myndighetene. Enten ved å gi en privat bank monopol over kontrollen med gullreservene, samt utsteding av pengesedlene, eller ved å etablere en statlig institusjon som fikk oppgaven å administrere det monetære systemet innenfor nasjonenes grenser.

Av de store vestlige landene, var USA det siste landet som etablerte en sentralbank. Dette skjedde ikke før 1913. Sentralbankens myndigheter ble gitt makt og ansvar for å kunne administrere gullreservene til deres disposisjon, samt mengden av sedler og andre bank deposit claims for å opprettholde soliditeten i pengesystemet og for å motvirke ulike kortsiktige svingninger i den nasjonale valutaens valutakurs, betalingsbalansen og mengden finansiell kreditt tilgjengelig i landets økonomi. Deres politiske “verktøy” inkluderte manipulasjon av kortsiktige rentesatser, samt kjøp og salg av handels- og verdipapirer i privat sektor.

Selv om formålene med pengepolitikken kan ha vært ansett som beskjedne og begrenset i øynene til de klassiske liberalistene i det 19. århundre var det fortsatt et faktum at valutasystemet var gjenstand for den nasjonale regjeringspolitikken. I en tid med relativt ubegrenset og fri markedsøkonomi, var pengene og pengesystemet en “nasjonalisert industri”.

Så slik sett så argumenterte selv tilhengerne for økonomisk frihet for det som faktisk var monetær sosialisme og monetær sentralplanlegging. De feilet i å adressere og forsvare privatiseringen av den aller viktigste handelsvaren i markedsøkonomien, nemlig byttemiddelet.

Pengenes tapte uskyld, og pengepolitiske mål i forandring

Det de glemte, var at med en gang myndighetene fikk kontrollen og ansvaret for det monetære systemet, så var det lite igjen som myndighetene ikke hadde makt til å påvirke og manipulere.

Dette ble tydelig illustrert av en fremtredende tysk økonom, Gustav Stopler (1888-1947) i hans bok This Age of Fable (1942), som han hadde skrevet som flyktning i USA etter at han hadde flyktet fra et krigsherjet Europa under andre verdenskrig.

“Forkjemperne for fritt marked har knapt noen sinne innsett i hvor stor grad deres idealer ble pervertert på den tiden da staten tok kontroll over det monetære systemet. . . En “fri” markedsøkonomi der staten har ansvaret for pengene og kreditten har mistet sin uskyld. Fra og med dette tidspunktet, var det ikke lenger snakk om et prinsipp, men heller et spørsmål om hvor langt myndighetene var villige til å gå i den hensikt å blande seg inn i økonomien. Kontroll over pengene er det aller viktigste og mest omfattende av alt det staten har kontroll over (s. 59)

Derfra er ikke lenger prinsippet viktig, men hvor langt og effektivt man ønsker og tillater statlig innflytelse. Kontroll på pengebeholdingen er den viktigste og mest omfattende av alle statlige inngrep, med unntak av ekspropriasjon.

Etter at økonomisk kollektivisme, sosialisme og intervensjonisme ble populært, og fikk makten i tidligste tiårene i det 20. århundre, kom det sentrale planleggingsidealet seirende ut når det gjaldt pengene.

I mer enn hundre år hadde USA tatt det for gitt at staten burde ha enten direkte eller indirekte monopolkontroll over tilførselen av pengene i økonomien.

I litt over hundre år siden den første verdenskrigen, ble målene som ble tilskrevet monetær sentralplanlegging forandret, men verktøyet de anvendte forble det samme, nemlig sentralbanken som styrer pengemengden.

I 1920-årene hadde Federal Reserve et sterkt fokus på stabilisering av prisnivået; det førte til en rekke finansielle ubalanser mellom sparing og investering som i sin tur la til rette for den store depresjonen.

I begynnelsen av 1930-årene, under den Keynesianske økonomiens voksende popularitet og innflytelse, var målet å påvirke det samlede sysselsettingsnivået og produksjonen i økonomien

Etter den katastrofale erfaringen med «stagflasjonen» som ble skapt av keynesianismen på 70-tallet satte de pengepolitiske myndighetene seg som mål å hemme og kontrollere inflasjonen på 80- og 90-tallet.

På slutten av 1990-tallet, gikk Federal Reserve tilbake til en mer “aktivistisk” pengepolitikk som matet ut overskuddet til «high tech»-boblen som sprakk kort tid etter det nye århundreskiftet. Se min eBok Monetary Central Planning and the State [2016].

Deretter, altså i 2003 da de var redde for de hypotetiske deflasjonskreftene, så gikk Federal Reserve over til en pengepolitisk ekspansjon som skapte de penge- og kredittmidlene som  sørget for den forbruks-, investerings-, og boligbobla som dramatisk sprakk i 2008.

Den tok det over ti år å komme seg ut av. Spesielt i form av sysselsetting der hvor pengepolitisk ekspansjon fortsatte å gjenta seg under frasen «kvantitative lettelser» i de etterfølgende årene etter finanskrisen. (Se artikkelen min, “Ten Years On: Recession, Recovery, and the Regulatory State”.)

Nå i disse dager, i forbindelse med koronaviruset, har Federal Reserve gitt opp alle forestillinger om pengepolitiske begrensninger, og økt pengemengden gjennom flere måneder siden begynnelsen av 2020.

Dette har medført at en enorm mengde kapital er blitt gjort tilgjengelig: Ikke bare for å finansiere de mer enn to tusen milliardene dollar som føderale myndigheter har i ekstrautgifter, men for å gjøre klart, og tilgjengeliggjøre pengesedler til husholdninger, private virksomheter, finansmarkeder, samt statlige og lokale myndigheter.

Når sant skal sies, så økte Federal Reserve sin portefølje av verdipapirer og andre eiendeler fra 3900 milliarder til 6100 milliarder fra midten av mars til juni i 2020; noe som er nær 57 % økning på bare tre måneder.

På samme tid ble rentene presset ned til nærmest null gjennom politikken til Federal Reserve. Man har fullstendig glemt at rentene er ment å tjene samme funksjon som alle andre priser i en fungerende markedsøkonomi: Å fortelle folk forholdet mellom tilbud og etterspørsel.

Når rentene blir redusert til så og si til null av de pengepolitiske sentralplanleggerne, hvordan skal folk kunne forstå noe om de underliggende forhold? Hvordan kan låntakere i privat sektor foreta en rasjonell økonomisk beregning av hva som er en reell markedsbasert kostnad å låne i forhold til en potensiell lønnsomhet for en investering? (Se artikkelen min, “Interest Rates Need to Tell the Truth”)

Dette har blitt gjort mulig på grunn av det faktum at regjeringer – inkludert USAs regjering – gjennom det siste århundre, har løst opp de grensene som gull hadde lagt på sentralbankenes muligheter til å utvide pengemengden og manipulere mengden kreditt som ble opprettet og utstedt gjennom banksystemet for å lette endring av pengemessige og finanspolitiske mål. I flere tiår har nå regjeringer – inkludert USAs regjering – fullstendig eliminert dette «bruddet» når det gjelder deres skjønnsmessige pengepolitikk ved å avslutte enhver juridisk forbindelse mellom papirvalutaene de kontrollerer og gull.

Verdensøkonomien opererer i et økonomisk miljø av papirmengder under monopolkontroll av sentralbanker.

Dette er blitt gjort mulig gjennom det faktum at gjennom det siste århundre, så har myndighetene, inkludert USA, løsnet opp i begrensningene som gull hadde når det gjaldt mulighetene sentralbankene hadde til å øke pengemengden og manipulere mengden kreditt som ble skapt og utstedt gjennom banksystemet for å legge til rette for endring av pengemessige og finanspolitiske mål.

I flere tiår har myndighetene – inkludert amerikanske myndigheter – gjennomført et fullstendig brudd med sin skjønnsmessige pengepolitikk gjennom å avslutte enhver juridisk tilknytning mellom den papirvalutaen de kontrollerer og gull. Verdensøkonomien opererer i et økonomisk miljø der hvor papirpenger blir er styrt og kontrollert gjennom sentralbankenes monopolkontroll.

Sentralbankvirksomheten er en form for sentralplanlegging – med de samme defektene.

En av de aller største fordelene med økonomisk frihet er at det desentraliserer de negative effektene som kan oppstå som resultat av menneskelig svikt. Hver enkelt av oss foretar valg som vi tror vi vil like.

Til tross for dette, så er de faktiske resultatene av våre handlinger, ofte helt annerledes enn de intensjonene som motiverte oss til å foreta handlingene i utgangspunktet. En foretningsmann som missforstår markedstrendene i sin planlegging av selskapets produksjons- og markedsføringsstrategier, kan oppleve tap som krever at han må kutte ned på aktivitetsnivået. Dette vil igjen lede til at flere av hans ansatte miste jobben. Et annet resultat vil være at hans ressursforvaltere vil oppleve færre salg på grunn av at de tapslidende forretningsfolkene må redusere innkjøpene sine.

Men de negative ringvirkningene fra hans feilgrep som entreprenør vil kun berøre en knøttliten del av markedet i sin helhet. Andre sektorer i markedet må ikke nødvendigvis bli direkte straffet eller bli berørt av de uheldige effektene av hans sviktende vurdering.

Lønnsomme bedrifter kan fritt få ansette, produsere og deretter selge varene som de har hatt mer rett i at konsumerende offentligheten faktisk ønsker å kjøpe.

Under myndighetenes sentrale planlegging derimot, vil feil som blir begått av sentralplanleggerne ha en påvirkning på absolutt hele økonomien. Hver eneste sektor av økonomien er direkte knyttet i sammen innenfor den sentralplanlagte planen for tildeling av ressurser, og distribusjonen av det som skal gå til den konsumerende offentligheten.

Sentraliserte feil i ressursbruk eller produksjonsbestemmelser sørger for en langt mer direkte effekt på hver eneste sektor i økonomien, siden ingenting kan skje i noen av de statlig styrte industriene uavhengig av hvordan sentralplanleggerne forsøker å fikse sine feilgrep. Alle som direkte føler på konsekvensene av sentral-planleggerens feil, må vente på disse planleggerne skal utarbeide en revidert sentral plan for å rette opp problemet.

Sentralbankvirksomhetens feil og konsekvenser 

Pengepolitisk sentralplanlegging lider under den samme type svakheter. Forandring i pengemengden kommer fra en sentral kilde og er bestemt av de sentrale planleggeres oppfatninger av det som skal være optimalt, eller ønskede mengde penger som burde være tilgjengelig i økonomien. Deres sentrale avgjørelser påvirker mønsteret av renter (i alle fall på kort sikt) og markedsstrukturen av relative priser og uunngåelig skape forandringer i den generelle verdien, eller kjøpekraften hos pengeenheten.

De pengepolitiske sentralplanleggerenes politikk, arbeider seg gjennom hele økonomien, og skaper en runddans med inflasjons-genererte bobler etterfulgt av økonomisk nedgang eller til og med depresjon.

Det å holde igjen en inflasjon som skaper en boble som ikke er bærekraftig for økonomien, avhenger av de pengepolitiske sentralplanleggerens oppdagelse av at ting «kan ha gått for langt» samt at de faktisk foretar en beslutning om å endre pengepolitikken.

Mange, om ikke de fleste sektorer i markedet; vil da måtte endre og rette på investerings-, produksjons- og sysselsettelsesbeslutningene som ble foretatt under falske inflasjonsmessige prissignaler som sentralplanleggerens pengepolitikk skapte på en kunstig måte.

Kapital-, formues- og inntekts forbruksmønsteret i markedet, ville ha blitt feil dirigert og delvis gått til spille, som et resultat av feil som er blitt begått av de pengepolitiske sentralplanleggerne.

Motstandere av sentralbanken har hevdet at forekomsten av slike feil ville vært sjeldnere og oppdaget raskere under et alternativt system med fri og konkurransedyktig bankvirksomhet.

Enhver privat bank som «overutstedte» valutaen sin ville raskt oppdaget sine mangler ved tilbakemeldinger om tap av gull eller andre reserver gjennom “interbank clearing-prosessen” og uttak fra innskytere.

Banken ville innsett behovet for å snu valutakursen for å sikre at gull og andre reserveposisjoner ikke ble alvorlig truet og for å unngå risiko for å miste tilliten til egne kunder på grunn av store uttak fra innskyterne.

Videre ville effekten av en slik privat bank etter en «løs» og «enkel» pengepolitikk bli lokalisert av den enkle grunn at bare sedlene og sjekkpengene ville øke tilbudet på grunn av ekstrautgiftene til dem som banken hadde utvidet tilleggslån.

Det kunne verken tvinge en økonomi-bred monetær ekspansjon gjennom hele banksystemet eller skape en økonomi-bred pris-inflasjonseffekt. Eventuelle negative konsekvenser, selv om de er uheldige, vil være begrenset til en relativt smal arena for markedsavgjørelser og transaksjoner.

Fritt bankvesen og fordelene med markedskonkurransen

Ett av de sterkeste argumentene som har blitt til gjennom mer enn de siste 200 årene, og som sterkest argumenterer for det frie markedet, har vært å peke på fordelene med konkurranse samt vise hvor skadelig regjeringsstøttet monopol er.

I et konkurransedyktig marked, er individene frie til å forandre de eksisterende produksjonsmønsterene samt konsumere på måter som de tror passer seg selv ut i fra hva de selv anser vil gjøre livene sine bedre, samt gjøre det billigere for seg selv og andre samfunnsmedlemmer som helhet.

Overalt hvor det finnes juridiske monopoler, er de privilegerte produsentene beskyttet mot potensielle konkurrenter som vil komme inn i deres del av markedet og tilby et alternativt produkt eller tjeneste til de forbrukerne som kanskje foretrekker det fremfor det som markedsføres av monopolisten.

Innovasjon og muligheter blir enten hindret eller utsatt fra å utvikle seg, i disse politisk beskyttede sektorene av økonomien. Produksjonsmetoder forblir uforandret eller de forandrer seg svært sakte. Produktforbedringer utvikles og introduseres svært sakte.

Det blir ikke lagt noe press på kostnadseffektivitet som sørger for at de nødvendige insentivene blir tatt, og når de benyttes, blir de ofte bare sendt sakte videre til forbrukerne i form av lavere salgspriser.

De som har en visjon, og som våger å tre inn i markedet, og som lykkes i å innovere og skape nyere eller bedre produkter enn de eksisterende tilbyderne tilbyr blir hindret eller blokkert fra å gjøre dette i de beskyttede sektorene av økonomien.

De er tvunget til å bruke sin gründerkraft på mindre lønnsomme virksomheter eller de gir opp på grunn av de politiske restriksjonene som gjør det vanskelig å i det hele tatt forsøke seg. Produktforbedringene som de ville ha tilbudt sine forbrukere ville forblitt kun “noe som kunne-ha-vært”, altså usynlig for samfunnet.

Det Friedrich A. Hayek (1899-1992) la spesielt vekt på, var at markedskonkurransen er den store oppdagelsesprosedyren som avdekker hvem som kan produsere de beste produktene med de sterkest ønskede egenskapene og kvalitetene, samt til den laveste mulige pris, til hvilket som helst tidspunkt.

Det er den fredelige markedsmetoden hvor hver eneste deltager i det sosiale systemet med  arbeidsdeling hvor man finner den mest verdifulle bruken vurdert ut i fra det relative mønsteret og styrken på forbrukernes etterspørsel for de ulike varene og tjenestene som blir tilbudt.

Konkurransens dynamiske kvalitet er at det er en prosess som aldri stopper. På utvekslingsarenaen så byr hver dag på muligheter og tillater gründere og innovatører å skape nye muligheter som de står fritt til å teste ut på markedet med tanke på en mulig lønnsomhet.

Ethvert politisk hinder eller barriere som stikker kjepper i hjulene for konkurransen, lukker derfor døren til potensielle kreativ-, risikotakende-, gründeroppdagelse som sørger for mer effektiv og rasjonell bruk av arbeidere, materialer og penger i de gjensidig avhengige og gjensidig fordelaktige forholdene som markedsspesialisering og samarbeid medfører.

Valget er alltid mellom markedsfrihet og politisk begrensning, mellom konkurranseprosessen og statlig skapt monopol.

Dette generelle argumentet som favoriserer markedeskonkurransen og i mot politisk gitt monopol, er ikke noe mindre gyldig når det kommer til pengearenaen og bankvirksomheten.

Deltakerne i et fritt pengemarked ville ha hatt friheten til å velge de pengene de finner mest fordelaktige å bruke; eller, i stedet, myndighetene kan påtvinge bruken av et byttemiddel på samfunnet og monopolisere kontroll over dets mengde og verdi. Fordelen med markedsvalgte penger som reflekterer preferanser og bruk av utvekslingsdeltakerne selv.

Deltakerne i markedsprosessen vil finne ut hvilke varer som tilbyr de kvaliteter og egenskaper som er de mest praktiske og nyttige som byttemiddel.

Som økonomer av den østerrikske skolen overbevisende har demonstrert: mens penger er en av de etablerte institusjonene oss mennesker imellom som er et resultat av menneskelige handlinger, men ikke av menneskelig design, forblir de likefullt også det spontane og sammensatte utfallet av et mangfold av individuelle valg fritt gjort gjennom kjøp og salg i markedet.

“Politiske penger” vs. markedsbaserte penger og bankvirksomhet

Alternativet er det den amerikanske økonomen Francis A. Walker (1840-1897) refererte til i sin bok  Political Economy (1887) som “politiske penger.” Politiske penger er det som staten har bestemt at skal bli brukt som penger, hvis forsyningen med penger “er laget slik at den avhenger av loven eller herskernes vilje”.

Han advarte mot at under de beste forutsetningene ville en vellykket administrasjon av en statskontrollert pengeenhet, være avhengig av en øvelse i aktsomhet, dyd og selvkontroll, utover det som man innenfor rimelighetens grenser kan forvente av helt vanlige folk, herskere og lovgivere. Myndighetene ville, i det lange løp, alltid bli fristet til å misbruke seddelpressen for ulike politiske grunner (pp. 352-353)

Men utover farene med politisk ugagn, så er det et faktum at myndighetenes pengepolitiske monopol forhindrer markedet i å oppdage om hvorvidt markedets deltagere ville finne det mer nyttig å bruke spesifikke råvarer, eller flere alternative råvarer som ulike typer byttemiddel for å tjene ulike typer formål, på sikt.

Den “optimale” pengemengden blir her en arbitrær beslutning tatt av den sentrale pengepolitiske myndigheten med monopol over byttemiddelet snarere enn det langt mer naturlige resultatet man får i det frie markedet, som da består av samhandlingen mellom etterspørrere, som ønsker å bruke penger til forskjellige formål, og tilbydere som leverer mengden av råvare-penger som gjenspeiler lønnsomheten i å utvinne forskjellige metaller og gjøre dem til mynter som fungerer som penger.

Historien har vist oss at råvare-penger har sine ulemper i daglig bruk. Det finnes fordeler med finansielle institusjoner som mellommenn av sikkerhetsgrunner, og fordi det sørger for lavere transaksjonskostnader. Men hva slags type finansielle- og bankinstitusjoner ville markedets deltagere finne mest nyttig – og ønsket – i et samfunn hvor man hadde penge- og bankfrihet?

Svaret er at vi på dette tidspunktet ikke kan vite dette, nettopp fordi myndighetene har monopolisert pengetilførselen.

Det tvinger gjennom ulike statlige (og føderale) reguleringer, hvilket fungerer som en institusjonell tvangstrøye som forhindrer oppdagelsen av det faktiske og hele spekteret av de preferansene og mulighetene som et fritt marked innenfor sektorene hvor monetære institusjoner ville fått mulighet til å tilby over tid.

De siste tiårene med økende globalisering av handel og finansiell tjenesteyting har tydelig illustrert at det er et langt større spekter av muligheter leverandører i markedet av disse tjenestene kunne ha tilbudt, og hvor det helt klart og tydelig finnes en lønnsom etterspørsel fra markedet enn det man tradisjonelt trodde for 20 eller 30 år siden.

Men selv i dette dynamiske globale markedet som i utgangspunktet er preget av fri konkurranse, er det fortsatt slik at de nye mulighetene som har vokst frem har måttet gjøre det innenfor rammene av restriktive reguleringer fra nasjonale myndigheter og internasjonalt avtaleverk. Det virker åpenbart at myndigheter verden over ønsker å knuse markedsbaserte kryptovalutaer i fødselen fordi disse i sitt vesen vil ligge utenfor deres kontroll.

De som satte inn penger i banken ville bestemt reservekrav under fritt bankvesen

Sett at vi hadde hatt frihet innen penge- og bankvesenet. Hva slags type banksystem ville da ha oppstått i markedet? Noen av de som er tilhengere av monetær frihet har insistert på at et system med fritt bankvesen burde være 100% råvarebasert pengereserve.

Andre mener et system med fritt bankvesen ville være basert på en form for fraksjonsreservebankvirksomhet, med konkurransen bankene mellom (for å bevare et godt navn og rykte og tillit til betalingsmiddelet bl.a) som garantist for nødvendig moderasjon for institusjoner som utsteder egne betalingsmidler uten full dekning.

Inntil den dagen du har et fritt penge- og bankvesen, så har vi ikke noen muligheter for å vite hvilke av de to alternativene som ville blitt foretrukket.

Dette kommer av den enkle grunnen at under det eksisterende system, med statsadministrert og statsplanlagt penge- og bankvesen, så får ikke markedskonkurransen lov til å demonstrere hvilke valgmuligheter tilbydere av finansielle tjenester kan finne det lønnsomt å tilby, og hvilke valgmuligheter brukerne av penger og finansielle tjenester ville valgt som mest passende for seg selv og sine behov.

Med tanke på variasjonen i folks smak og preferanser, de ulike gradene av risk som folk er villige til å bære for en lovet renteavkastning på pengene deres, og variasjonen til situasjoner som oppstår i markedet hvor forskjellige typer penge- og finansielle instrumenter kan være mest nyttige for bestemte innenlandske og internasjonale overføringer, det vil trolig være slik at et helt spekter av finansinstitusjoner ville oppstå side om side.

På slutten av dette spektrumet ville det muligens være 100 prosent reservebanker som garanterte en helhetlig og umiddelbar innløsning av alle råvarepengeavsetninger, selv om hver eneste innskyter skulle dukke opp i banken etter en svært liten stund.

Langs resten av spekteret, ville det være forskjellige fraksjonsbanker som tok lavere eller ingen gebyrer for å tjene som varehus-fasilitet for deponerte råvarepenger

Deres sparekontoer kunne muligens tilby forskjellige rentebetalinger som var avhengig av brøkreserveringsgrunnlaget hvor de ble utstedt, og om graden av risiko eller usikkerhet om bankenes mulighet til å innløse alle innskudd umiddelbart under eksepsjonelle omstendigheter.

Noen banker vil kanskje tilby begge deler: De vil muligens kunne utstede sedler og tilby sparekontoer hvor man fikk 100% garanti for at man kunne innløse pengene i varepenger.

Og de kunne muligens tilby andre pengesedler og innskuddskontoer som, under spesielle omstendigheter, ikke var 100% innløsbare på samme tid.

Og disse bankene ville muligens kunne tilby «klausuler» som bestemte at hvis noen av de bestemte pengene eller innskuddene i bankkontoene ikke ble innløst ved etterspørsel i en begrenset tidsperiode, ville sedlene og kontoens eier motta en kompenserende rente for den ulempen og de kostnadene dette måtte medføre.

Om de fleste bankene ville ha vært nærmere 100 prosent reserveenden av dette spekteret eller lenger fra det, er ikke – og kan ikke være – kjent før penge- og banksystemet er satt fri fra myndighetenes reguleringer, planlegging og kontroll.

Så lenge myndighetene forblir den pengepolitiske monopolisten, er det simpelthen ingen måte man kan ha noen som helst viten om de mulighetene som markedet kunne, eller ville ha skapt.

For alt vi vet, kunne faktisk markedet ha oppfunnet og utviklet et penge- og banksystem som er forskjellig fra det de mest fantasifulle tilhengerne for fritt bankvesen har har kunnet sett for seg..

Konkurransen blir motarbeidet av de statlige monopoliserte pengene, og de kreative mulighetene som kun fri konkurranse kan oppdage, forblir usynlige “kunne-kanskje-eksistert”. Hvordan kan da det eksisterende systemet bevege seg mot et regime hvor du har fritt penge og bankvesen?

For et system med fritt penge- og bankvesen

Det 20. århundres største tragedie har vært den arrogante og fåfengte troen på at man kan mestre, kontrollere og planlegge samfunnet. Man har funnet det vanskelig å akseptere at ens sinn er for begrenset til å vite nok til å organisere og veilede alle sine sosiale omgivelser i tråd med et overordnet design.

Den berømte amerikanske journalisten, Walter Lippmann (1889-1974), forklarte på en fantastisk god måte dette problemets natur i sin bok skrevet i 1937; ‘An Inquiry into the Principles of the Good Society: Tenkeren, mens han sitter og studerer sine planer for samfunnets retning, vil ikke tenke dersom frokosten hans ikke er blitt produsert for ham av en sosial prosess som er utenfor hans detaljerte forståelse.

Han vet at frokosten hans er avhengig av arbeiderne på kaffeplantasjene i Brasil, sitruslundene i Florida, sukkerrørplantasjene på Cuba, hvetegårdene i Dakota, meieriene i New York; at det har blitt pakket og fraktet med skip, jernbane, og lastebiler, og at det har blitt kokt med kull fra Pennsylvania i redskaper laget av aluminium, porselen, stål og glass.

Men kompleksiteten til en frokost, hvis hver eneste prosess som brakte det på bordet, skulle ha blitt bevisst planlagt, ville vært utenfor forståelsen til et hvilket som helst sinn.

Bare fordi han kan regne med at et uendelig komplekst system av arbeidsrutiner, kan tenkeren spise sin frokost, og deretter tenke på en ny sosial orden. De tingene han kan tenke på, er få i forhold til de han må kunne forutse . . .

Av det lille han har lært, kan han uansett på hvilket som helst tidspunkt bare kunne forstå en liten del, og den lille delen han kan kun ivareta en brøkdel av.

Den vesentlige begrensningen er derfor – for all statlig politikk – at det menneskelige sinn må innta et svært ufullstendig og forenklet syn på tilværelsen. Et helt hav av erfaring, kan ikke fylt på flaskene av hans intelligens…

Folk lurer seg selv når de ser for seg at de kan innta en posisjon hvor de kan styre den sosiale ordenen.  De kan aldri gjøre mer enn å bryte inn på et eller annet punkt og foreta en en skinnmanøver (s. 30-31)

Penger er en av de institusjonene som skylder sitt opphav og sin tidlige utvikling til sosiale prosesser utenfor det individuelle sinn fullt ut kunne ha forutsett eller forstått.

Men pengenes evolusjon er blitt konstant “avledet” fra det som kunne ha vært dets markedsbestemte kurs av myndigheter og politiske autoriteter som i sin kontroll så sitt snitt til å plyndre rikdommen til hele befolkningen.

Uthuling og verdireduksjon av utvekslingsmedier gjennom pengemanipulering har vært kjennetegnet for den nedskrevne historien. For å unngå slikt misbruk, og påfølgende skadelige effekter, så støtter frihetens forkjempere gullstandarden for å kunne impose an external check on monetary expansion.

Papirpenger skulle være «konvertible«, og innløses på forespørsel til gull av alle seddel- og kontoinnehavere med et fast innløsningsforhold.

Men selv denne begrensningen på myndighetsadministrerte penger ble fjernet i det 20. århundre av overmotet sentralplanleggingsmentaliteten brakte med seg, hvor også pengene skulle komme til å bli helt og holdent underlagt kontrollen til pengeenhetenes sentralplanleggerne som en del av visjonen om å designe og dirigere samfunnets økonomiske anliggender.

Det faktum at selv om pengepolitikk på en eller annen måte kunne blitt skjermet fra pressingen og dyttingen fra ideologiske og politiske særinteresser ville det ikke vært noen måte å sentralt administrere pengesystemet på en vellykket måte.

Myndighetene har ikke noen større mulighet for å legge en plan for “optimal” pengemengde eller “stabilisere” den skikkelig i en generell prisskala, enn den kan planlegge for optimal forsyning og priser på sko, sigarer, såpe eller sakser.

Den beste pengepolitikken er derfor ingen pengepolitikk i det hele tatt. Behovet for pengepolitikk ville vært eliminert gjennom å fjerne myndighetenes monopol, kontroll og reguleringer over pengene og banksystemet.

Som den østerrikske økonomen Hans Sennholz (1922.2007) engang uttrykkelig uttrykte det,
“Vi søker ingen reformlov, ingen restaureringslov, ingen konvertering eller paritet, ikke noe regjeringssamarbeid: bare frihet…. 

Hvis man fikk frihet kunne penge- og banknæringen skape skikkelige og ærlige valutaer, akkurat som andre frie næringer kan tilby effektive og pålitelige produkter. Pengefrihet og bankfrihet, er prinsippene som må lede våre skritt. ”

En Agenda for Monetær Frihet

Så hva slags skritt kan bli foretatt for å bevege den amerikanske økonomien i retning av å etablere et regime av monetær frihet? Som et minimum burde de inkludere følgende:

  1. Opphevelse av Federal Reserve Act fra 1913, og alle utfyllende og tilhørende lovgivning som gir den føderale regjeringen myndighet og kontroll over penge- og banksystemet.
  2. Opphevelse av legal-tender laws, som gir myndighetene makt til å spesifisere byttemiddelet som all gjeld og andre økonomiske forpliktsler innen offentlig og privat sektor kan foreta oppgjør med. Individers utenlandske og innenlandske overføringer, ville avgjort gjennom en kontraktsinngåelse hvilken betalingsløsning de fant mest tilfredsstillende for å gjennomføre alt ansvar og alle økonomiske forpliktelsene de har inngått.
  3. Opphev alle begrensninger og reguleringer på den frie inngangen til bankvirksomhet samt praksisen med flerstatlig bankvirksomhet.
  4. Opphev alle begrensninger for private bankers rett til å utstede egne sedler og til å åpne kontoer i utenlandsk valuta eller i vekt av gull og sølv.
  5. Opphevelse av alle føderale og statlige myndigheters regler, lover og forskrifter om reservekrav, renter og kapitalkrav.
  6. Opphevelse av Federal Deposit Insurance Corporation. Eventuelle innskuddsforsikringsordninger, avtaler mellom banker og deres kunder, samt mellom bankforeninger ville vært privat, frivillig og markedsbasert.

Ved mangel på myndighetsreguleringer og monopolkontroll, ville det være et fritt penge- og bankvesen; det ville ikke vært noe behov for å opprette, designes eller å bli støttet.

Et markedsbasert system ville naturlig ha oppstått, tatt form og utviklet seg fra det eksisterende systemet med pengepolitisk sentralplanlegging.

Hvordan ville dets form og struktur sett ut over tid? Hvilke nyvinninger og variasjon av  tjenester vil et nettverk av frie private banker tilbudt offentligheten med tiden? Hva slags sett med markedsbestemte råvarer kunne blitt valgt som det mest praktiske og nyttige byttemiddelet?

Hva slags typer pengeerstatninger ville blitt tilbudt og etterspurt i en fri markedsverden av handel og finans? Ville mange eller de fleste bankene ha operert på basis av brøkdeler eller 100 prosent reserver?

Det er ingen absolutte svar på disse spørsmålene, og det kan det heller ikke være. Det er villedende å tro, som Walter Lippmann forklarte, at vi kunne forstå og forutse alle resultatene som vil oppstå fra alle markedsinteraksjonene og oppdaget de mulighetene som de komplekse prosessene i det frie samfunn ville gitt.

Dette er årsaken til at frihet er så viktig. Det åpner opp for alle de mulighetene som bare har mulighet til å dukke opp når friheten får råde. Det er også grunnen til at monetær frihet må være på agendaen for økonomisk frihet i det 21. århundre.

Svar til Øyvind Myhre Del 2

I mitt forrige innlegg besvarte jeg kun del 1. Del 2 handler om klima, utrydningstruede arter i naturen og forurensning. Dette er utfordringer han mener kun staten har tilstrekkelige løsninger på.

Et lite problem med artikkelen til Øyvind Myhre, er imidlertid at det er mange stråmannsargumenter der. Det betyr at han argumenter mot meninger og standpunkter vi ikke har gitt uttrykk for.

Han forveksler også et hypotetisk scenario han kan forestille seg i et anarkistisk samfunn (kanskje inspirert av Robert Nozick?), med den politiske plattformen til Liberalistene.

Siden Myhre kommer med mange påstander som av oss oppfattes som stråmenn, må jeg konvertere dem til min forståelse av hva han selv mener er løsningen, og så beskrive våre løsninger.

Min tolkning av Øyvind Myhres påstander:

  1. Kapitlet om «Forurensning og eiendomsrett» gir ikke noe direkte svar på om lufta, grunnvatnet og elvene også skal være privat eiendom og derfor velger jeg å anta hva Liberalistene mener om det, og baserer svært mange av mine konklusjoner på disse antagelsene.
  2. Utrydningstruede arter kan best beskyttes av staten.
  3. Problemer med plast i havet kan kun staten ta seg av.
  4. Bare staten kan beskytte sjeldne arter i naturen som Tasmansk tiger.
  5. «Liberalistene» altså ikke snøring på hva frihet betyr, bare de som tenker stat med en gang kompliserte spørsmål dukker opp, vet hva frihet betyr.
  6. Bare staten kan redde «Miljøet» som da omfatter elvene, havet, atmosfæren, biosfæren.
  7. Tror ikke at det vil finnes regler mot giftstoffer i brødet om Liberalistene har makten, eller at det er lover mot svindel, som f.eks. at det står feil pris på varen, etc.
  8. Alt dette er sosial infrastruktur. Den utgjør vårt felleseie og kan ikke privatiseres. 
  9. Du har heller ingen rett til å tømme alt du vil av forurensninger ut i atmosfæren, havet, grunnvatnet eller almenningen forøvrig. Da stjeler du fra oss andre og praktiserer din egen «frihet» på bekostning av oss. Og står du rett foran meg i en fullpakket trikk, mens du pruster og peser og insisterer på din «frihet» til å gå uten munnbind, pandemi eller ikke, så utgjør du en trussel. Bli ikke forbauset om du får deg en på trynet til slutt: Det heter sjølforsvar.
  10. Hvis din bank opererer med sine egne penger, mens min bank bruker helt andre penger, må vi i hvert fall være enige om den relative verdien av de respektive pengesystemene.
  11. Din skole kan gjerne bruke andre lærebøker enn min skole, men gangetabellen og det periodiske system må være de samme i begge skolene. Du kan ikke finne opp din egen “vitenskap”, undervise i den og kalle det skole. Du kan ikke åpne praksis som hobbykirurg heller.
  12. Frie samfunn fører til større ulikheter (Søk ‘enorme ulikheter mellom folk’ i teksten). Eksempler på dette har jeg funnet i sterkt ufrie land som  Saudi-Arabia, Venezuela, Nord-Korea, og jeg mener dette er en relevant argument mot Liberalistene som vil ha et fritt samfunn.
  13. Hvis Liberalistene fikk makt hadde befolkningens interesser forandret seg fra å bry seg om de svakeste, til å slutte å bry seg. Kun politikere i staten tenker på dem, og er de eneste som kan gjøre noe som fungerer.
  14. Som libertarianer mener jeg at staten er løsningen for å begrense/forhindre at politikere og rike mennesker forsyner seg grådig. Jeg mener at et fritt samfunn etter Liberalistenes modell ikke vil løse problemet på tilfredsstillende måte.
  15. Det ligger i maktens natur at den alltid prøver å ese ut og fylle flere områder der den ikke har noe å gjøre.
  16. I dagens partiflora er det i hvert fall ikke «Liberalistene» som ivaretar friheten på den beste måten. 
  17. Etter valgprogrammet sitt burde de heller ha kalt seg «Økonomistene». 
  18. Og av de liberalister og libertarianere som jeg har sneiet innom i denne gjennomgåelsen, er det Thomas Paine jeg heier mest på – liberalisten som fant opp formueskatt, arveavgift, folketrygd og borgerlønn. Heia Tom!

Kommentarer

1) Opparbeidet eiendomsrett. En har dermed ikke rett på all luft eller jord over/under egen eiendom. Det er et argument som ikke har noen relevans til hvordan Liberalistene definerer privat eiendomsrett.

Luft er flyktig. Du har ikke produsert oksygenet, dermed kan du heller ikke si at oksygenet i lufta på din eiendom er din private eiendom, med mindre lufta er inne i en hermetisk lukket bygning hvor lufta er prosessert og filtrert. Men da har du nok allerede betalt inngangspenger for å komme inn eller bidratt til verdiøkning på en annen måte.

2) Utrydningstruede dyrearter blir best ivaretatt av private grunneiere, og for å unngå mye tekst, så har jeg lagt ved videoer som beskriver noen av påstandene til Myhre. Så er det åpenbart helt utenkelig at folk kan gå til anskaffelse av eiendom for å bevare naturen og det biologiske mangfoldet på denne eiendommen.

Staten skal hindre eksternaliteter. Det innebærer det er legitimt å ha avgifter på utslipp dersom det er beste måten å hindre skade på andre. Pengene fra avgiften skal derimot uavkortet gå til erstattning til den lidende, eller der dette ikke er mulig: forebyggende tiltak. De skal ikke brukes til nytt ordførerkjede, svømmehall eller nav

Lag nettstedet ditt med WordPress.com
Sett i gang