Fremhevet

Nullsumspill

Made by Ron Mader
Made by Ron Mader


Karl Marx og folk som tenkte som han, støttet en hypotese kalt «nullsumspill». Dette innebar at det var en total mengde ressurser/verdier tilgjengelig – og at noens økte velstand innebar andres reduserte.

En handel/et bytte innebærer ifølge denne tanken at en tjener på det mens den andre taper. Dette er fremdeles basisen i svært mye retorikk og argumentasjon du daglig møter fra stortingspartier, politikere, fagforeninger og andre.

Ved en slik tankegang skaper man altså et sinne og hat hos de som føler de har lite opp mot de som har mye mer. De har jo blitt forklart at deres opplevde ulykke er et direkte resultat av andres opplevelse av hell.

Denne hypotesen er svært enkel å avvise men lever dessverre videre i beste velgående. Dere kan jo tenke dere selv om dette var reelt – hvor mye ville vi da i snitt hatt av verdier og ressurser som 7 milliarder mennesker kontra 1 milliard for 150 år siden?

Sannheten er selvsagt at verdier skapes, de er ingen konstant. Og denne stripen latterliggjør sosialistenes hypotese på glimrende vis.

Takk til: Statens Ovänner

Men det er ikke noen sammenheng mellom disse to tingene. Det er ikke slik at de andre fire milliardene fattigste, er fattige fordi 26 personer eier like mye som dem. Økonomien er ikke et Nullsumspill.


Hvem er disse 26 personene? Hva har de gjort? Som de resterende personene ikke har gjort? Og er dette noen unnskyldning for å innføre sosialisme, og på den måten rasere økonomien og gjøre alle like fattige, for likhetsidealets skyld?


La oss nå si at en tre milliarder mennesker på en annen planet, ikke eier nåla i veggen. De eier ikke et hus, ikke bil, ikke noe.. De er primitive huleboere som lever i MDGs naturtilstand, hvor de lever som samlere og jegere… Fra hånd til munn.


Så har du deg som nordmann, som eier veldig mye. Hus, bil, tv, radio, og så videre og så videre… La oss nå si at en avis hadde funnet ut at Gunnar Jørgen Furehaug eier like mye som det disse tre milliardene menneskene på den denne plantenten eide. Hva så? Er de fattige fordi du er rikere?

Jeg sa annen planet, men hadde det utgjort noen forskjell dersom det dreide seg om tre milliarder på denne kloden?

Bra Gunnar, her er du på sporet av noe!

Trickle-down economics

Noen arver, men dersom de ikke er flinke til å fortsette å drifte bra, så vil pengene forsvinne raskt. De har investert pengene sine i bedrifter etc. De begynte som vanlige arbeidere, og så har de spart pengene sine, og investert pengene sine i verdiskapning. For eksempel butikker og annet.

De har altså risikert pengene sine, ved å investere for å senere kunne tjene på investeringen. Om de har jobbet hardt eller ikke er jo vanskelig å si. Dette er individuelt. Men dette er også irrelevant tenker jeg.

De kan ha jobbet hardt for det, så kan andre mene at selv om man har jobbet hardt for noe, og tjent penger på lovlig vis, så har man likevel ikke rett på alt det man har tjent på arbeidet. De som ikke har risikert alle pengene sine på investeringer, har også rett på gevinsen vil noen mene. De samme vil mene at de har ikke rett på å ta tapet dersom investorene taper pengene, men de bør ha rett på å ta av gevinsten deres.

Selv om det de har gjort, som investorer har skapt arbeidsplasser, gir inntekter til tusenvis av personer, og har gjort noe alle som har drevet handel med dem har tjent på. Kommet bedre ut av enn de ville gjort ellers.

Millionærene i Norge og andre steder, beholder bare en bitteliten del av de verdiene de har skapt og bidratt med i forhold til hva de har bidratt til i samfunnet. For å tjene penger så må du tjene andres interesser. Du må løse et problem folk har osv. Så er det jo slik ja, at barna deres har mulighet til å arve, og drive foretningen videre. Jeg har ikke noe i mot dette.

Lars Thomas Bekink skrev:
«(og som konger er det noen som har kjempet seg til det) Folk maser om at alle kan oppnå det samme, noe som er en like stor illusjon som at disse bøndene skal bli konger.»

Ikke alle kan bli konger. Konge er en maktposisjon, hvor man har stor makt over andre.

Lars Thomas Bekink skrev:
Trickle down fungerer ikke, akkurat som at en rikere konge ikke gir ut gullet til bøndene.»

Trickle down finnes ikke som noen økonomisk teori. Trickle down er noe venstreorienterte har funnet på. Det er i bunn og grunn en stråmann. Ingen på høyresiden tror på trickle down. 🙂

På høyresiden mener man at privat eiendomsrett og markedsøkonomien er best egnet til å skape velstand. Man tror at private er bedre i stand til å ivareta befolkningens interesser enn staten, siden de må konkurrere om å ivareta interessene, mens staten og det offentlige mottar garanterte penger uavhengig av tilbudets kvalitet, effektivitet, pris, osv… At man i det offentlige mangler prisfunksjon, profitt og andre ting som forteller noe om markedet, og som kan allokere resursene riktig, føre til høy kvalitet, osv…

Alle tjener på markedsøkonomien og privat eiendomsrett på lang sikt. Det er ikke slik at det «renner ned», men alle tjener på handel. Økonomien er ikke et nullsumspill.

Det er stråmanns-argumentasjon skapt av venstresiden.
Det er ikke dette som er argumentet for skattelette. En trussel om å slutte å diskutere med meg hvis jeg ikke godtar påstanden og er uenig, lar jeg meg ikke påvirke av. For argumentet for skattelette er ikke «tricke down».

Argumentet for skattelette er at man ønsker mindre stat. Man ønsker mindre statlige utgifter. Altså at staten skal ta på seg færre oppgaver, og at folk skal få bestemme over mer over egne penger, og få større valgfrihet. At de kan bruke pengene på private konkurransedyktige tjenester i motsetning til å bli tvunget til å betale for tjenestene gjennom skatteseddelen.

Når det kommer til de rikeste så er argumentet ofte at de bruker pengene sine på å investere, og at flere penger vil bli brukt til å investere i næringslivet, i verdiskapning, som igjen fører til arbeidsplasser om de får beholde mer. Altså argumentet er at man øker verdiskapningen ved å gjøre det.

«De bruker ikke det uttrykket, men tanken er den samme.»

Tanken er ikke trickle down. Du kan høre denne av en høyrevridd professor i finans:

Det hjelper ikke på argumentasjonen.
Alle blir over tid rikere med et markedsøkonomisk system og frihet, enn det motsatte.

Slik er realitetene: De rikere blir rikere, og de fattige blir rikere.

Dessuten:


Generational Wealth: Why do 70% of Families Lose Their Wealth in the 2nd Generation?

Andre liberalisters kommentarer på dette:

 «Trickle down» er en stråmann. Når de bruker ordene «trickle down» for å beskrive supply side-økonomi kan du regne med at den personen ikke er interessert i en redelig samtale.

Det andre poenget er at føydalsamfunnet var innen den private eiendomsretten og frie markeder var respektert, husk at Robin Hood myten er en liberalistisk folkehelt som gjorde alt for å ydmyke føydalherrene. «De rike» i middelalderen var nærmest utelukkende rike på bekostning av befolkningen ved skattefinansiering, noe liberalere er imot, renessansen var en av de første periodene i verdenshistorien der handelsmenn fikk muligheten til å bli rike gjennom frivillig handel.

Årsaken til at det gir mening for en sosialist er at de ikke har noe begrep om forskjellen på å være rik fra utpressing og vold, og det å tjene seg rik på finans- eller handelsvirksomhet.

Les mer her
https://media.hoover.org/sites/default/files/documents/Sowell_TrickleDown_FINAL.pdf

Trump prater mye tull han… Blant annet så tror han handel er vinn-tap-relasjon. Han tror at USA taper i handel med andre land. Da forstår han virkelig lite. Han er en proteksjonist.

Han har økt statens utgifter ekstremt mye (les også: USAs underskudd eksploderer). Og det er statens utgifter som gjenspeiler faktiske skatter og avgifter. Så da henter man det inn på andre områder. Altså man jukser.

Trump og alle de andre politikerne i USA, og også Norge, fører en dårlig økonomisk politikk.

Men årsaken til at høyresiden vil gi skattelette, er fordi de vil slanke staten. De er ikke tilhengere av like stor velferdsstat som det venstresiden er. De ønsker flere private tjenester. For at folk skal ha råd til å kjøpe private tjenester, så kan ikke staten ta like mye penger fra dem.

Hvis man fjerner skatten helt, slik jeg vil, så vil folk få beholde 100% av det de tjener og bruke det akkurat som de vil, på de private tjenestene de selv ønsker å bruke det på.

«Det at du personlig ikke snakker om trickle down betyr ikke at ingen gjør det.»

Venstresiden snakker om det. Det er ikke noe argument som høyresidepolitikere bruker. Det bør jo også helst komme fra en eller annen økonom, sant.. En eller annen høyreorientert økonom som folk på høyresiden lytter til. Men det har ikke sitt opphav på høyresiden. Selve begrepet er konstruert av noen på venstresiden. Selvsagt kan det være at noen på høyresiden har blitt konfrontert med «trickle down», trodd at det er en høyreside ting, og så forsøkt å forsvare det. Men uttrykket har ikke opphav på høyresiden. 🙂

«»la de rike beholde mer av pengene så blir det mer på oss andre» påstår du virkelig at det ikke er et argument som blir brukt?»

Det argumentet som blir brukt, som kan likne på dette, men som på ingen måte er det samme, er at om de rike får beholde mer av pengene sine, vil de bruke mer av pengene sine på investeringer. La oss nå si at jeg får skattekutt på fem millioner kroner. Da kan jeg bruke disse på å starte en ny rema 1000 butikk, og med det opprette mange arbeidsplasser. Når noen da får jobb hos meg i min butikk, så vil de altså få penger hver måned, som arbeidstaker. Denne muligheten var der jo ikke før.

Man kan altså skape økonomisk vekst ved å la verdiskapere beholde mer av det de tjener i profitt. Mener du det er usannsynlig at de som til stadighet investerer i næringslivet, fortsetter å gjøre det om de får beholde mer av det de tjener?

Skattelette betyr at man lar være å ta like mye som man ellers ville tatt fra dem. Det er ikke et utbytte. Skatt er i bunn og grunn at staten tvinger til seg andres eiendom, da i form av deres penger, som da er lovlig opptjente midler.

Utbytte er noe du får når du selger verdipapirer. Jeg har kjøpt aksjer, og det bør alle egentlig gjøre. Kjøpe aksjer og spare i aksjer. Man kan kjøpe aksjer for kun 10 kroner om man vil, så man trenger ikke være millionær, slik enkelte tror. La oss nå si at jeg kjøper aksjer i Amazon for 20 000 kr. Så venter jeg i tre år, og så er aksjene verd 30 000 kr. Når jeg selger aksjene, og fører pengene over på min bankkonto, så er dette utbytte. Av dette skal staten ha 25 prosent av gevinsten. Dersom aksjen går ned til å bli verd kun 15 000 kr, og jeg selger aksjene, og tar det ut, da får ikke staten noen ting. Så om jeg taper penger, så går dette på meg, dersom jeg klarer å oppnå noe ved investeringen, så tar staten gjerne i mot gevinsten.

Og her er det aldri noe skattekutt. Og om det er så betyr ikke det at millionærer som har investert i aksjer for 20 millioner dollar, får utbytte av staten. De får bare beholde mer av deres avkastning. Som da er deres faktisk, og som ikke tilhører noen andre. Sånn i bunn og grunn.

Lars Thomas Bekink skrev:
«Uansett, det du beskriver er det de fleste jeg har diskutert med mener er trickle down.»

Men det er ikke noe som heter Trickle Down. Jeg synes at man bør kalle en spade en spade. I utgangspunktet så er det et uttrykk som venstreorienterte ha konstruert, som en stråmann. Stråmenn blir laget for at meningsmotstanderen skal bli enklere å argumentere mot. Men det repressenterer ikke hens faktiske meninger. Det å si at fleste mener at det er det, gjør det ikke til at det er det. Det er ikke noen økonomisk teori. Det er ingen ting annet enn en misrepresentasjon av høyresidens påstander.

Du kan gjerne kritisere våre argumenter, men gjerne kritiser de reele argumentene. 🙂 Tricke down gir ikke noen mening.

Lars Thomas Bekink skrev:
«Du har en ide om at de som har alt de trenger og mer til kommer til å invitere ekstra penger i noe som kommer samfunnet til nytte.»

Hvis investorene som har hatt suksess i sin investorkariære, får beholde mer av pengene de tjener, vil de bruke mer på investeringer. Dette vil øke velstanden ja. Dette er ikke trickle down. Dette er god gammeldags verdiskapning.

For å snu på det: Jo mer penger politikerne tar fra investorene, jo mindre penger har de å investere med. Det gir mening sant?
Enten har du fem millioner å investere med, eller du har kun 2 millioner.

Lars Thomas Bekink skrev:
«Kan du forklare USA da? (hvis du er i tvil så henviser jeg til alle de megafirmaene som fikk masse penger, men det ble ikke skapt arbeidsplasser av dem 🤔)»

Nei, pengene kan bli brukt til å betale ned gjeld. Det kan brukes til å sikre bedriftene over tid. Kan brukes på markedsføring. Det er mye penger kan brukes til. De skattelettelsene som blir gitt i dag er også så små og ubetydelige at de knapt hjelper. Det gjelder jo også i USA. For megafirmaer så er ikke disse skattelettelsene særlig store.

Men la oss nå snu på det igjen: Dersom staten og politikerne stadig tar mer og mer penger fra folk, fra firmaene, så vil det bli mindre og mindre penger til å investere med. Det er logisk sant?
Så er det gjerne ikke slik at man kan se resultater med en gang man har foretatt seg noe.

La oss nå si at du ønsker å starte en butikk. Hvor lang tid går det fra du får denne ideen, og til du du har virkeliggjort drømmen? Til du har fått ansatt de du skal ansette, og startet driften av den??? Det tar tid. 🙂

De rikeste betaler minst skatt

https://forskning.no/okonomi/ssb-forskere-det-er-de-aller-rikeste-som-betaler-minst-skatt-i-norge/1747382

De har ikke kuttet noe i skattene. Grunnen er at utgiftene til staten har økt. Det er utgiftene som gjenspeiler de faktiske forhold. Det de har gjort er å kutte litt på enkelte steder, men så har de tatt det igjen på andre steder. De har altså jukset.

Forøvrig kommer det jo ikke som en bombe at det er de som betaler minst skatt. Det er fordi de ikke tjener penger slik vanlige folk gjør. Med vanlige folk mener jeg vanlige lønnsmottakere. De investerer pengene sine.

La oss nå si at du investerer pengene dine i en nærbutikk. Dersom du får økt skatt, så vil du måtte se på dette som en ekstra kostnad, som må finansieres. Det du gjør er naturligvis å øke prisen på varene i butikken din, slik at du skal få betalt den ekstra kostnaden som staten pålegger deg. Er det da du som betaler skatten, eller er det kundene som betaler den i form av økte priser i butikken din?

Vi kan ta hele næringslivet som helhet for den sakens skyld. Staten pålegger hele næringslivet økt skatt. De svarer da med økte priser på sine varer og tjenester. Betaler de da skatten? Nei, det er meg og deg, vanlige borgere som faktisk tar denne kostnaden, på toppen av momsen, samt at vi blir tvunget til å betale dyrt for å arbeide.

Eivind Trædal – Ordet er fritt – Ordet er ditt

Eivind Trædal forstår ikke økonomi, men han er jo ikke alene om det.
Han er bare en kjent person som viser frem sin kunnskapsløshet offentlig. Synd man ikke har flere kunnskapsrike personer som uttaler seg. Vi kan faktisk ende opp med idiocracy.

Arnt Lauritz Grav skrev: «Det er så forferdelig synd på de rike.»

Det er det ingen som mener. Det bør bli sagt her.

Arnt Lauritz Grav skrev:
«De må få skattelettelser slik at de har penger når felleseiet privatiseres (med statsstøtte).»

Det er det heller ingen som hevder.
Rart å være på et forum hvor så mange liker tøvete og irrasjonelle påstander…

Arnt Lauritz Grav skrev:
«Så kan f.eks pensjonister til gjengjeld få gradvis mindre. Noen synes en slik politikker råflott.»

Heller ingen som mener. Gratulerer, med så mange likes for å pressentere 3 stråmenn…

Det er sterkt irrasjonelt å være i mot at noen lykkes, og får til ting.
Ulikheter som sådan er ikke noe problem. Fattigdom er et problem, men ikke at det finnes ulikheter. Og ulikheter vil det være uansett hva slags samfunn man lever i. Alltid.

For at du skal kunne dra opp alle ut av fattigdommen, så krever det at noen blir svært rike først. Selv sosialisten Erik Solheim forstod dette.

Skal man da tenker realistisk og ikke virkelighetsfjernt da.

Det at du stopper noen fra å bli milliardærer, gjør ikke noe med fattigdomsproblemet. Det er irrasjonelt å hevde slikt.

Noen er villige, andre ikke. Og selvsagt slipper de rikeste helt unna helt skal man tro Tone Bergsnes.

De som er villige får betale, de som ikke vil det slipper unna. Det er bare et spørsmål om å ta et valg, virker det som om hun mener. Det skal visstnok også være en stor vilje til å betale for krisepakker til næringslivet. Ja, og dette er sosialdemokratisk politikk. Tanken er at en stor bedrift med mange ansatte, er for stor til å feile. (Eng. Too Big to Fail)

Det betyr at dersom den faktisk feiler vil svært mange mennesker miste jobbene sine. Jeg som liberalist og Tone Bergsnes som sosialist, er helt enige i at private næringslivet ikke skal få slike krisepakker, og at det er mye bedre at bedrifter som er styrt dårlig bør gå konkurs og på sikt bli erstattet, selv om hundre og kanskje tusenvis, eller hundre tusenvis av mennesker midlertidig mister jobbene sine og må gå arbeidsledige en stund.

Når det gjelder Korona, så er det slik at staten har stengt ned hele næringslivet i større perioder, og dette fører til at selv store bedrifter med mange ansatte sliter med å få endene til å møtes. Dersom de ikke får støtte, vil svært mange av disse gå over ende, og mange kastes ut i arbeidsløshet, og vil heller ikke komme inn igjen i arbeidslivet etter at krisen er over. I alle fall ikke med en gang. Jeg er helt enig i at vi skattebetalere ikke skal tvinges til å betale for at private selskaper ikke skal gå over ende. Men at hun som sosialist mener det, under jeg meg litt over, siden disse bedriftene vil bety skatteinntekter etter at krisen er over… Men det virker jo som om hun mener det er valgfritt å betale skatt, så jeg vet ikke…

Jeg er også helt enig i at ingen privat bedrift skal beskyttes mot konkurranse, verken innenfra eller utenfra.

Det er ikke slik at man forstår noe dersom man hevder at tvunget spleiselag er til felleskapets gode. Det er en feilslutning at dersom man tvinger alle til å finansiere tilbudene, slik at de mottar garanterte penger uavhengig av kvaliteten, effektiviteten, prisen og liknende vil føre til et konkurransedyktig, godt tilbud. Uenighetene dreier seg om hvorvidt man ønsker et monopol på tjenestene som mottar penger uansett, eller om man vil la folk velge selv hva de ønsker å bruke pengene på.

Ganske spesielt at hun ser ut til å være ganske alene om å formidle et budskap basert på rasjonell tenkning i denne tråden.

Påstander på Liberalistenes FB side

Vi vil få et langt bedre sikkerhetsnett, i et liberalt samfunn. Politikere kaster bort alt for mye penger på skit, og bestemmer alt for mye over oss. Fratar gradvis alle frihetene våre, og gjør oss mer og mer avhengig av staten og politikerne.

Befolkningen har sterk interesse av et solid og godt sikkerhetsnett som tar vare på alle som trenger det. Det private vil være bedre i stand til å ivareta befolkningens interesser enn staten.
Så er argumentasjonen din at folk flest, egentlig er kyniske og kun tenker på seg selv, og sine aller nærmeste. Det gir større grunn til å begrense statens makt, siden politikerne er folk, og valgt av det samme folket du mener er kyniske.

Statsmakten tiltrekker seg også i stor grad psykopatene:
De som liker å bestemme og styre over andres liv, kropp og eiendom.

Men folk flest er rause, ønsker et varmt samfunn. Og de stemmer det de gjør i dag, fordi de er redde for et kaldere samfunn. Men de ser ikke alle de mulighetene som finnes. De tror at dersom staten ikke gjør noe, så blir det ikke gjort. De tenker ikke at deres interesser vil bli bedre ivaretatt på utsiden av staten av organisasjoner i form av kooparasjoner etc, som vil gjøre en langt bedre jobb, nettopp fordi de ikke er garantert penger uavhengig av hvordan de utfører jobben, men får penger som et resultat av at folk ser at de gjør en god jobb.

Uansett hvordan staten utfører en oppgave, om den er elendig, eller bare dårlig, så mottar de skattepenger, og således blir dårlige tilbud kunstig opprettholdt år etter år.

Hadde aktørene i lang tid konkurrert mot hverandre om å ha de beste mulige tjenestene, til en pris som er tilpasset lommebøkene våre, ville standarden vært langt høyere, og ikke så mange mennesker ville blitt uføre i utgangspunktet! Dette er meget viktig. Systemene med uføretrygd etc, er jo vikige, altså dette sikkerhetsnettet, men mener du for ramme alvor at en gjeng med byråkrater, og politikere, er bedre til å ivareta interessene, enn folk som er nødt til å vise til gode resultater for at folk skal stole på dem, og betale dem???

Det handler jo om å ivareta interessene til folk. Staten kan gjøre dette på alle områder i utgangspunktet. Staten trenger som alle andre aktører penger til å finansiere tilbudene siden alle som skal utføre en jobb må ha penger. Enten om dette er nav-ansatte eller det er butikkansatte.

Forskjellen på det private og det offentlige, er at det offentlige mottar penger uavhengig av hvordan jobben blir utført. Uavhengig av hva slags tilbud befolkningen får altså. Vi må ta til takke med det vi får.

I tillegg til at det ikke er noen konkurranse og prismekanismen ikke fungerer (alt blir dyrere, mer byråkratisk, og dårligere og mer tungrodd), har ikke folk noe annet valgalternativ.

Det er umulig å demonstrere noe annet så lenge man har et system som opptar den plassen hvor et fritt system kunne få utfolde seg og skapt verdens beste løsninger innen sikkerhetsnett.

Hvorfor skulle ikke private aktører ivaretatt befolkningens interesser bedre?
Er det noen grunn til at de ikke skulle klart det?

Når private aktører i motsetning til staten og det offentlige er helt avhengig av at folk kommer til dem frivillig, og betaler for tjenestene, så er de helt nødt til å vise til gode resultater. De må være ekstremt resultatorientert.

De aktører som ivaretar befolkningens interesser om sikkerhetsnett best, er de som vil bli valgt. Og på lang sikt, vil selvsagt et slikt system, som er konkurransedyktig, utvikle seg til å bli langt bedre enn et statlig monopol som mottar garanterte penger fra befolkningen og som heller ikke har noen konkurrenter som utfordrer dem på f.eks. struktur, effektivitet, pris, løsninger, osv…

De har en monopolløsning, og klarer ikke se hva de kunne gjort annerledes. Har man et mangfoldig fritt system, hvor man kan prøve ut mange forskjellige løsninger, så vil de beste løsningene vinne frem, og etterhvert vil det utvikle seg visse standarder innenfor disse sektorene, basert på hva som gir best resultater. Hva som fungerer best, og hva folk er mest fornøyd med…



Velferdsordningene burde vært ivaretatt av det private, ikke det offentlige. Grunnen til at Norge går bedre enn mange andre land, er ikke på grunn av den sosialistiske innflytelsen, men på grunn av et sterkt privat næringsliv, og den økonomiske friheten vi har i Norge, som de fleste andre land ikke har. Dvs. de aller fleste land er langt mer venstrevridde enn Norge.

De offentlige velferdsordningene er heller ikke noe bra.
Det sier jo seg selv at dersom man har et tilnærmet monopol på noe, og mottar garanterte skattepenger uavhengig av hvordan man utfører arbeidet, altså uavhengig av kvaliteten på tjenestene, så blir det ikke optimalt.


Det private vil være langt bedre i stand til å ivareta befolkningens interesser enn staten, og inkompetente politikere som har noen enkle løsninger på alt.



John Kristian Elektropop Aasen har jo dette helt opp ned. Han mener at vi har enkle løsninger, selv om vi har en jævlig vanskelig vei og gå, og må forklare hvordan noe kan løses uten staten… Han forstår ikke at det er de sosialdemokratiske, konservative, og sosialistiske partiene som virkelig tenker enkle løsninger.

Beskatt det, og problemet er løst.
Reguler det, og problemet er løst.
Forby det og problemet er løst.
Påby det og problemet er løst.

Politikere som John Kristian støtter, har alltid slike enkle løsninger på komplekse problemer, og ved at slike «løsninger» alltid blir introdusert, skaper man et svært komplekst og UOVERSIKTELIG system, som ingen klarer å holde helt styr på…

Buss-diskusjon med sosialister

Audun Nilsen
«Staten er «dårlig»? Hva skal, liksom, det bety?»

Du får langt dårligere og dyrere tilbud når staten leverer noe.
Alle blir tvunget til å betale, slik at tilbudet mottar betaling uavhengig av kvaliteten og prisen. Effektiviteten etc. Det er ikke noen prismekanisme. Så det vil fungere langt dårligere. Alt det staten tar i blir dritt. De klarer ikke gjøre noe som helst bedre enn det private i fri konkurranse mot hverandre.

Audun Nilsen
«Poenget med demokrati er at vi kan stemme over saker som det her.»

Poenget med demokrati er for en knapp majoritet å overkjøre ett knapt mindretall som måtte være uenige. Eller sauen og ulven som stemmer over hva de skal ha til middag.

Det spiller ingen rolle for folk forstår verken økonomi, eller hvordan ting kan bli best mulig.

Audun Nilsen
«Hvis du skal ha folkets representanter til å styre de føderale tjenestene, så gjør det ingenting at kostnaden faller på alle landets innbyggere, fordi da er det den ånden som utgjør limet blant folk, men hvis vi vil ha en nattvekterstat, som er det vi beveger oss mot med stormskritt i disse dager, så er det bare høvelig at eierne gir mer. Noe annet ville vært forræderskt.»

Buss bør ikke være en statlig tjeneste. Jeg utdanner meg selv til bussjåfør og kommer til å bli det i løpet av kort tid. Landets innbyggere må betale for det de benytter seg av. Det være seg buss. Og det er jo ikke slik at eierne kan gi hva som helst i en nattvekterstat… De har konkurranse mot andre arbeidsgivere om arbeidskraften. Så lønningene blir presset opp til et nivå som gjenspeiler verdien av jobben.

Du kan lære om hvordan det fungerer av denne økonomiprofessoren:

Learn Liberty: Does Capitalism Exploit Workers? – Learn Liberty

Morgan Slang De tyr til streik fordi deres organisasjon har organsiert det. Fordi de tror det vil gi dem høyere lønninger. Det er helt greit det… Jeg er tilhenger av organisasjonsfrihet, og at folk kan streike. 🙂 Om det derimot finnes folk som vil gjøre jobben likevel, bør de få lov til å kjøre mens andre streiker.

Audun Nilsen: Ja er klar over at det er dødstressende. Bare tullet ovenfor ;P Jeg har kjørt buss selv. 🙂 Krever skarp konsentrasjon. Dessuten så er det en risiko man utsetter seg selv for hver dag. Et enormt ansvar, med tanke på størrelsen og tyngden på bussen, og så mye ansvar man har overfor passasjerene….

Sverre Nygård hvor tror du vi ville vært etter din oppskrift.

Morgan Slang: «Norge er verdens beste land å bo i og skatt er velferdsstatens viktigste og største resurs.»

Nei, skatt er det som gjør Norge mindre bra enn det kunne vært.
Man kan ikke skatte seg selv til velstand. Skatt betyr bare at noen mottar penger uavhengig av hvordan de utfører tjenestene på, og gjerne at de får monopol og at det ikke er noen konkurranse. Så det er hva som gjør norge langt dårligere enn vi kunne vært.

«Dere på høyresiden vil rasere vår almenne velstand»

Nei, vi vil øke velstanden, men vi vil ikke gjøre staten og politikerne rikere, men befolkningen. Det er venstresiden som raserer all velstand, og det kan man se på alle de landene hvor venstresiden har fått frie tøyler. De har jo rasert alt de har kommet over!!!

Sverre Nygård: «hvor tror du vi ville vært etter din oppskrift.»

Det er umulig å svare på, fordi du sier ikke noe om tidsperspektiv, eller hvor langt ut i prosessen til oppskriften man er og så videre.

Men vi ville vært langt rikere, langt friere som befolkning.
Vi ville hatt langt større valgfrihet, og tjenestene våre ville vært konkurransdyktige. Vi hadde vært bedre stilt.

Norge er et av de frieste landene i verden, og de aller fleste land er mer venstrevridde enn oss. Det er også derfor det står så dårlig til med dem, i motsetning til oss, som da har en sterk privat sektor. Vi har jo et privat næringsliv som går ganske bra. Den går så bra at den opprettholder den dårlige offentlige sektoren kunstig med overskuddet sitt.. Hadde den sluppet den byrden ville den gått bedre, og folk ville også tjent mer, samtidig som de ville betalt mindre for det de i dag betaler dyre dommer til det offentlige for.

Hvorledes kurere narko-lov-avhengigheten?

Hentet fra Ideer om Frihet

Skadelige bivirkninger av forbudet mot narkotiske stoffer.

Skrevet av Jan Sommerfelt Pettersen

I narkotika-debatten har talsmenn for narkotikaforbud hittil hatt et problemformuleringspriveligium i den offentlige diskusjon. Imidlertid kommer alltid den største intellektuelle stimulans fra det alternative virkelighetsbillede. I det følgende er narkotika-forbuds-problemet formulert som problem. Lars Gustafsson forteller i Forsvar for liberalismen en morsom historie: «Lad os antage, at vi vil besøge en populær græsk bodega. Vi kommer ind i lokalet, ser os omkring og opdager, at der ikke er plads til os. Værten kommer hen til os og forklarer beklagende, at der er desværre for mange gæster i aften. Hvis vi nu ville svare, at det bestemt ikke er for mange gæster, der er restaurantens problem, men restauranten har for få borde så er det muligt, at denne alternative problemformulering opfattes som en uforskammethed. Værten opfatter det sikkert som hans sag at afgøre, hvor mange borde, han skal have i sin restaurant, for at den skal vedblive med at være behagelig at besøge. Han forbeholder sig problemformuleringsprivilegiet.» (Gustafsson, 1983, s37).

Det finnes en rekke stoffer som gir folk gleder. Deri ligger kilden til deres popularitet. Noen av disse stoffene hevdes å ha så alvorlige bivirkninger at mange mener at man bør avholde seg fra å bruke dem.

La oss velge en analog måte å beskrive lovene som er ment å forby produksjon, salg og bruk av narkotiske stoffer. Å bruke disse lovene vil glede mange mennesker fordi de føler at de gjør noe med hva de oppfatter som et alvorlig sosialt problem. Andre har kanskje mer selviske grunner til å kjempe for narkotika-forbudet. Offentlig ansatte i politi og tollvesen og akademikere som får i oppdrag å studere skader ved narkotika-bruk, vil ha fordeler av et forbud mot narkotika. På samme måte som bruk av narkotika kan ha alvorlige bivirkninger, kan lovene mot narkotika ha moralske og praktiske bivirkninger som er så alvorlige at man bør avholde seg fra å bruke loven, rettsapparatet, politiet og tollvesenet på denne måten.

Metaforisk kan man si at noen mennesker kan utvikle psykologisk eller økonomisk avhengighet av narkotika-lovene. Sagt på en annen måte; disse menneskene fortsetter å støtte opp om forbuds-lovene på tross av alvorlige og omfattende bivirkninger. Noen vil fortsette å støtte forbudet slik at de kan opprettholde sin «rus»; de blir «høye» av troen på de positive effekter av forbudet; overbevisningen om at «det er viktig å gjøre noe». Andre «narkotika-lov-brukere» overser omkostningene ved forbudet fordi de er økonomisk avhengig av narkotika-lovene; de vegrer seg for å gjennomleve «abstinensen» som en legalisering vil medføre.

De «narkotika-lov-avhengige» vil ofte hevde at de ikke er avhengige og 1) at bivirkningene ikke er så alvorlige så lenge de holdes «under kontroll»; 2) at det er høyverdige motiver som ligger bak deres motstand; 3) at de kan «slutte» når det måtte passe dem (forutsatt at de selvfølgelig presenteres for overbevisende rasjonelle argumenter).

Det er imidlertid påtagelig hvorledes «narkotika-lov-misbrukerne» tilkjennegir sin avhengighet ved sin kraftige motstand mot rasjonell argumentasjon. Samtidig som de energisk motarbeider enhver som kommer med avvikende oppfatninger om de skadelige effekter av narkotika-forbudet, omfavner de begjærlig enhver rapport som hevder at narkotika-bruk er skadelig og ødeleggende. Avhengighet Bruken av begrepet avhengighet eller addiksjon til å beskrive tilhengerne av narkotika-forbudet, vil forundre mange. Både de psykologiske og de økonomiske «narkotika-lov-avhengige» kan hevdes å være avhengige. Loven krever sjelden at det skal påvises en fysiologisk avhengighet av et stoff før en siktet kan dømmes for narkotika-misbruk. Stoffer som har stor medisinsk nytte, blir ofte forbudt med den begrunnelse at de kan misbrukes eller at misbruk kan «lede til psykologisk eller fysiologisk avhengighet». (1)

Det ville være mer klargjørende i debatten hvis begrepet avhengighet ble reservert til fysiologisk avhengighet som er et begrep som lar seg entydig beskrive. Fysiologisk avhengighet kan testes ut ved å påvise at brukere trenger stadig større dose for å oppnå samme effekt og at stopp i forbruk vil medføre abstinens-symptomer. Begrepet psykologisk avhengighet eller habituering er umulig å teste objektivt og er avhengig av brukerens subjektive oppfatninger om bruken. Omkostningene av narkotika-forbudet I et demokratisk samfunn kreves det at folk skal få lov til å ha sin oppfatning; uavhengig av dennes konsekvenser. Om folk er tilhengere eller motstandere av narkotika har de rett til denne oppfatningen. I en demokratisk og fri debatt kreves det at kun rasjonelle argumenter skal taes i bruk for å overbevise eller «avvenne» disse menneskene fra sin destruktive vane. Gjennem rasjonell argumentasjon må man påvise at det er klare grenser for hvorledes loven kan utnyttes til å fremme sosiale synspunkter.

I det efterfølgende vil jeg ikke forsøke å veie omkostningene ved narkotika-bruk opp mot omkostningene ved narkotika-forbud. Jeg vil kun analysere de negative effekter av forbudet. Denne «ensidige» analyse kan rettferdiggjøres fordi 1) tilhengerne av narkotika-forbudet fokuserer som regel utelukkende på de negative effekter av narkotika i sin argumentasjon; og 2) en «cost-benefit» analyse vil være umulig da subjektiv nytte/omkostning vanskelig kan veies mot hverandre.

Argumentene er ikke nye, men dessverre lite påaktet i narkotika-debatten.(2)

Jeg vil avgrense problemet og spesielt se på 1) bruken av lovverket for å fremme sosiale mål og 2) hvilken adferd som er disse lovenes siktemål. Rene medisinske og økonomiske følger av forbudet vil kun bli berørt i den grad de angår loven og dens effekter. Lov er ikke nødvendigvis rett Ordet lov kan anvendes på to vesens forskjellige måter. En lov kan benevne en forordning som er vedtatt på en for samfunnet legitim anerkjent metode. Dette er en positivistisk oppfatning. Begrepet lov kan også beskrive en regel eller et prinsipp som i tillegg til å være vedtatt på legitimt vis, gir uttrykk til en rett. En slik lov har ofte status som en moralsk plikt. (3)

Hvis vi anvender denne siste betydningen av begrepet lov – rett – på en forordning av den førstnevnte type – lov – som også er urettferdig – i moralsk betydning – vil denne ikke kunne sies å være en lov i det hele tatt. Kanskje kan vi i ordtaket lov og rett fornemme en reell distinksjon. Ordtaket er ingen pleonasme, men uttrykker at lov og rett ikke nødvendigvis er identiske og at lov kan være urett.(4)

Narkotikalovene er et uttrykk for at noen mennesker har bestemt at andre mennesker ikke skal få lov til å følge sine preferanser.(5) Ingen skal få lov til ta konsekvensen av en preferanse som tilsier stoffbruk. Ei heller skal noen få lov til å produsere eller selge slike stoff for at disse menneskene skal kunne tilfredsstille sine preferanser. Avgjørende i dette resonnementet er at bruk av den juridiske metode mot narkotika forutsetter at tvang skal brukes til å stoppe konsumpsjon og kommersiell adferd på dette felt. Adferd For å kunne forstå konsekvensene av å bruke lovverket mot stoffbrukere, er det nødvendig å beskrive den adferd narkotika-lovene er rettet mot og hvorledes denne adferd skiller seg fra andre typer adferd som reguleres ved lov.

1) Den adferd som er gjenstand for forbud, er ikke av en slik natur at den uavvendelig forårsaker død eller alvorlig legemsbeskadigelse. Røking kan være helseskadelig og forkorte ditt liv, men du dør ikke efter ett drag. Det samme kan sies om marihuana.(6) Feilaktig bruk av narkotika kan selvfølgelig lede til døden, men det samme resultat kan nås ved bruk av dispril.

2) Den adferd som er gjenstand for forbud er ikke nødvendigvis avhengighetsskapende. Noen forbudte stoffer kan gi avhengighet, andre ikke. Noen brukere blir fysiologisk og/eller psykologisk avhengige, andre blir ikke (Bennett, 1987, s78).

3) Hovedmotivet for narkotika-brukerens adferd er å endre sin sinnstilstand; «å ruse seg». De skadelige effekter av stoffet er ikke de som lokker, disse effekter beskrives – korrekt – som bivirkninger. Det er en rekke skadelige stoffer man kan anvende, men disse benyttes sjelden hvis de ikke gir rus. Enhver som måtte ønske å ta livet av seg eller skade seg selv, finner et rikt utvalg av muligheter i nærmeste butikk. Det finnes intet svart marked for gift.

4) Hvilken psyke har mennesker som oppsøker risikofylt adferd- Man kan lure på om disse menneskene ikke er selv-destruktive. Generaliseringer av denne type passer ikke bedre på narkotikabrukere enn på alkohol og tobakks-brukere eller «sports-idoter» for den saks skyld. Erkjennelsen av at alkohol og tobakk kan innebære stor risiko, er alment kjent uten at brukerne beskyldes for å være selvdestruktive.(7) Annen risikoadferd, som fjellklatring, hanggliding eller bilkjøring uten sikkerhetsbelte, kan innebære større risiko enn narkotika uten at adferden forbys.

En sammenligning av risiki forbundet med narkotika-bruk og bilkjøring uten sikkerhetsbelte resulterer i at det vil være vanskeligere å argumentere mot sikkerhetsbelte-påbudet enn mot narkotika-forbudet. Risikoen ved å få en morfininjeksjon (f.eks som hjerteinfarktpasient) er sannsynligvis langt lavere enn risikoen ved å kjøre søndagstur uten sikkerhets-belte. En kuriøs konsekvens av denne sammenligningen fremkommer hvis man betrakter disse to risiki under ett. De stadig skjerpede sikkerhetskrav ved bilkjøring (sikkerhetsbelte, ekstra bremselys, barnesete, mm) vil gi politiet et utall nye anledninger til å stoppe og undersøke biler de av forskjellige andre grunner finner mistenkelige. Personer involvert i narkotika-virksomhet vil således følge alle disse påbudene til punkt og prikke for ikke å påkalle oppmerksomheten til lovens lange arm. Resultatet vil bli at personer som frakter illegale stoffer vil oppnå en lavere døds- og skade-risiko i trafikken sammenlignet med andre grupper (Bennett, 1987, p79 & p94).

Målet med narkotika-lovene er således å forhindre mennesker fra å gjennemføre selvvalgt risikoadferd; enten fordi de efterstreber rus eller fordi de trakter efter den fortjeneste som resulterer fra salg av narkotiske stoffer. Midlene som taes i bruk for å nå dette mål, er tvangsbruk mot de som måtte søke slik adferd; enten ved å forhindre dem fra slik adferd eller ved å straffe dem som allikevel måtte lykkes i sitt forehavende.

La oss i det videre se på 1) de skadelige effekter narkotika-lovene har på narkotika-brukere og 2) på de skadelige effekter av narkotika-lovene på almenheten. Skadelige konsekvenser for narkotika-brukere En del av motivet for å forby narkotika ligger i forestillingen om at narkotika-bruk er skadelig for brukeren. Nytten av forbudet skulle således ligge i at færre personer vil utføre skadelig adferd enn hvis narkotika ikke var forbudt. Et åpenbart argument er i hvilken grad de skadelige effekter av narkotika-bruk skriver seg fra det faktum at stoffene er illegale sammenlignet med faktum at stoffene er rusfremkallende. Loven straffer brukeren Forbudet mot narkotika øker den juridiske og fysiske fare for brukerne. Fengsling er et onde for den som fengsles. Dersom det ikke var slik, ville fengsling neppe hatt noen avskrekkende effekt. For å redusere uønsket adferd, påfører vi personer som gjennemfører slik adferd straff. Hva med dem som ikke lar seg avskrekke- Vil staffen gjøre livet bedre eller verre for disse- For narkotika-brukere som først løper en risiko ved sitt forbruk, vil fengsling gjøre situasjonen verre. Vanligvis affiserer det oss sjelden at lovbrytere straffes. Straffen påføres gjerningsmannen bevisst for å beskytte offeret eller fordi vi mener forbryteren fortjener sin straff. Det er sjelden vi avviser å skade en forbryter dersom dette er nødvendig for å beskytte offeret eller forhindre forbrytelsen. I denne sammenheng er offeret objektet og forbryteren subjektet. Narkotika-lover skiller seg imidlertid vesentlig fra andre straffe-lover i dette henseende. Forbud mot narkotika er ment å være til fordel for potensielle narkotika-brukere. Immdlertid er narkotika-lovenes objekt – de hvis interesse skal ivaretaes – ofte identisk med lovens subjekt. Når lovens objekt – potensielle narkotika-brukere – faller sammen med lovens subjekt – aktuelle narkotika-brukere – oppstår et problem. Når midlene som brukes for å beskytte potensielle narkotika-brukere, kommer til anvendelse på aktuelle narkotika-brukere, blir disse skadelidende. De blir skadelidende på en måte som narkotika alene ikke kan besørge; de blir straffet utover den straff som ligger i de skadelige effekter av narkotika. Forbudet øker prisen for brukeren Forbud mot stoff øker prisen. For det første medfører beslag øket knapphet på varen. For det andre vil forbudet medføre øket risiko for aktørene i markedet. Produksjon- og distribusjonsprisen øker fordi den avspeiler et risikotillegg.

Øket pris vil redusere efterspørselen til noen brukere. Dette er hovedargumentet for å gjøre beslag og forhindre import av narkotika. Imidlertid er høyere priser en belastning for de som ikke avskrekkes; de gjenværende brukere får det verre. Forbudet gjør brukerne kriminelle Dette kan synes selvfølgelig, men poenget ligger ikke i at narkotika-bruk er kriminelt, men at narkotika-brukere drives til å bli kriminelle. Høyere priser krever høyere inntekt for å opprettholde forbruket. Hvis brukerne ikke kan dekke sine omkostninger gjennem legalt arbeide, vil mange av dem presses til kriminell adferd som ran, tyveri, innbrudd og andre vinningsforbrytelser. La oss overse effekten på ofrene for vinningsforbrytelser og se på effektene på narkotika-brukerne. Den forbudsinduserte prisøkning vil lede narkotika-brukere inn på en kriminell løpebane. Brukere som ellers ikke ville tendere mot kriminalitet, vil måtte utvikle adferd som innebærer overgrep mot andre. Forbudet vil således medføre en relativ økning i kriminell adferd; en utvikling som slett ikke er til fordel for narkotika-brukerne. Forbudet øker risikoen ved narkotika-bruken Høyere priser kan føre med seg øket risiko ved bruken av narkotika. Prisene påvirker administrasjonsformen eller forbruksmetoden. I land som forbyr narkotika, er intravenøs injeksjon av stoff mer utbredt. I land som f. eks. tillater bruk av opiater er røking, inhalasjon eller sniffing den foretrukne administrasjonsform.(8) Avhengighet kan etableres ved alle disse administrasjonsmetodene, men en overdose er vanskelig uten gjennem injeksjon. I tillegg til øket fare for overdose, vil «mer konsentrerte» anvendelsesformer som intravenøs injeksjon gi risiko for smitte (Hepatitt, HIV), dannelse av blodpropper (embolier) og betennelser (infeksjoner).(9) Tendensen til tilvenning øker også med øket konsentrasjon av stoffet som følger av intravenøs injeksjon.(10) Forbudet tvinger brukerne til å kjøpe fra kriminelle Når narkotika er forbudt, vil personer som allikevel ønsker å skaffe seg stoff, være henvist til selgere som er villige til å produsere og selge narkotika på tross av risikoen for å bli tatt. Handelen må gjøres i det skjulte og spesielt må virksomheten unngå politiets årvåkne blikk. Narkotika-brukerne står således i fare for å bli offer for kriminelle handlinger. En rekke mord begås fordi gjerningsmannen trodde offeret hadde narkotika eller penger fra narkotika-handel.(11) Brukere som drives til å oppsøke kriminelle for å kjøpe narkotika, utsettes også ofte for forbrytelser. Forbrytelsen oppdages ikke før et lik dukker opp. Det er liten grunn til å anta at ran eller mordforsøk på narkotika-selgere eller -brukere vil bli anmeldt.

Narkotika-brukere er også prisgitt kriminelle når det gjelder kvaliteten og styrken på den narkotika de kjøper. Resultatet kan lett bli en overdose da brukeren vanskelig kan fastslå konsentrasjonen. Det er eksempler på at narkotika er fortynnet (cut) med giftige stoffer (f. eks. stryknin). Hvis kjøperen mistenkes for å være en politi-informant,kan selgeren bevisst selge mer potent stoff enn avtalt. Forbudet fremmer oppfinnelsen av nye rusmidler Narkotika-forbudet skaper kunstig knapphet på tradisjonelle stoffer. Denne knapphet skaper et sterkt incentiv for å finne frem til substitutter. Kløktige kjemikere kan gjøre seg rike på å utvikle rusmidler som er billig å fremstille og vanskeligere å beslaglegge. Et hallusinogen, fencyclidin hydroclorid eller PCP (12), er et eksempel på et slikt stoff. Flere av de nye stoffene som er kommet på markedet – designer drugs – er farligere enn dem de avløser. Forbudet kriminaliserer brukerne Narkotika-forbudet medfører at brukerne blir kriminelle. Dette er selvfølgelig meningen med forbudet, men effektene av denne kriminalisering er ofte større enn man ved første øyekast forestiller seg. Kriminaliserte brukere vil få problemer med å opprettholde et legalt yrke. Dette faktum vil ytterligere øke chansene for at narkotika-brukere vil ty til kriminell adferd. Når denne grensen er krysset, er det svært vanskelig å vende om. Dersom narkotika var legalt, ville incentivet til å starte på en kriminell løpebane reduseres vesentlig.

Kriminalisering øker også politiets makt over narkotika-brukere. Makten kan misbrukes. Politiet kan drive penge-utpressing av narkotika-brukere. De kan også tvinges til å jobbe som informanter for politiet og måtte delta i risikabel adferd. Dersom narkotika ikke var forbudt, ville det ikke være mulig å tvinge narkotika-brukere til å løpe en slik risiko. Skade for å hjelpe Narkotika-forbudet påfører narkotika-brukere skade som langt overskrider den skade narkotika-bruk kan medføre. Denne overlast er en uunngåelig konsekvens hvis vi velger å bruke lovverket til å forhindre selvvalgt adferd. Når narkotika-brukeren både spiller rollen som objekt og subjekt, efterlates vi i en situasjon hvor vi må straffe, kriminalisere, forgifte, rane og kanskje myrde narkotika-brukere for å redde dem fra de skadelige konsekvenser av å ruse seg. Skadelige konsekvenser for almenheten De skadelige effekter av narkotika-lovene er ikke begrenset til narkotika-brukere. Narkotika-lovene har også store negative konsekvenser for almenheten. Forfølgelse av narkotika-brukere beslaglegger ressurser Politi, tollvesen, rettsvesen og fengselsvesen tildeles midler til å håndheve narkotika-forbudet. Disse midler vrides bort fra håndhevelse av andre forbytelser eller annen produktiv virksomhet.

Enhver krone som brukes på å efterforske en narkotika-bruker, kunne vært brukt til å lete efter et savnet barn eller på å sette fast en seksualforbryter. Slike utgifter kalles alternativ kostnad ved narkotikaforbudet. Forbud øker den almene kriminalitet Den kunstige prisøkning narkotika-forbudet fører med seg tvinger narkotika-brukere til å skaffe store penger. Dette er et sterkt incentiv for vinningsforbrytelser. Den nødvendige samhandel mellem brukere og kriminelle selgere gir et utall av muligheter til å ta del i kriminell virksomhet. Utover økningen i vinningsforbrytelser vil faren for å bli utsatt for kriminelle handlinger øke i og med at antallet narkotika-relaterte forbrytelser øker. Det er slett ikke alltid kriminaliteten begrenser seg til brukere og selgere. Forbud svekker privatlivets fred Narkotika-bruk foregår i en privat sfære. Både brukere og selgere gjør sitt ytterste for å unngå politiet. Overvåkning med hensyn på narkotika-forbrytelser må således være særdeles initiativrik for å være effektiv. Politiets initiativrikdom må innebære at tradisjonell privat sfære overvåkes. Privatlivets fred blir et offer for narkotika-forbudet. Hva kan denne initiativrikdom innebære- Oppfordringer til angiveri; stadig mer avansert teknisk overvåkning (telefonavlytting, vei-kameraer, video-overvåkning, rom-avlytning) og bruk av informanter, agenter og provokatører. Forbud oppmuntrer angiveri Stadig flere argumenterer for at bare «å si nei til narkotika», ikke er tilstrekkelig for å stoppe narkotika-ondet. De argumenterer for at man ikke bare skal angi narkotika-selgere, men også naboer, venner, arbeidskolleger, klassekamerater og til og med familie som bruker illegale stoffer. Myndighetene erklærer at angiveri er en plikt for enhver god borger. I et fritt samfunn må borgeren selvfølgelig assistere ordensmakten, men det er like viktig at et samfunn – for å kunne være fritt – preges av toleranse over for medborgere som handler og tenker anderledes uten å skade andre. Overivrighet bringer oss et samfunn av angiveri. (13) For politiet blir dette en avveining mellem å følge tradisjonelle regler for efterforskning eller å gjøre beslag som gir publisitet og oppslag i media.   Barnesangen «Sladrehank skal selv ha bank, for han har en lei skavank.

Synes selv han er så bra, men om andre vondt han sa.» har en moral som vi kanskje skal legge oss på hjertet.

Hvilke metoder kan politiet benytte seg av-

En måte å fremskaffe informasjon vil være bruk av provokatører eller informanter. Hvis en sådan agent for politiet skal ta del i en narkotika-transaksjon, risikerer politiet at den ulovlige adferd ikke ville forekommet uten at agenten var til stede. Politiet initierer således kriminell adferd.

Besittelse av narkotiske stoffer er i seg selv ulovlig. For å avdekke besittelse, må således politiet ta chansen på å ransake personer uten skjellig grunn dersom sannsynligheten for beslag skal være stor.

Denne type illegal politi-virksomhet er sannsynlig i saker hvor begge parter som tar del i transaksjonen, frivillig ønsker å holde virksomheten ute av politiets søkelys. Dersom politiet alltid måtte ha skjellig grunn for ransakning eller frastå fra bruk av informanter/provokatører, ville overvåkningsvirksomheten sjelden lykkes. For politiet blir dette en avveining mellem å følge tradisjonelle regler for efterforskning eller å gjøre beslag som gir publisitet og oppslag i media. Forbudet svekker grunnloven Den norske grunnlov inneholder bestemmelser som skal beskytte borgerne mot overgrep fra staten. Grunnlovens paragraf 95 lyder «Pinligt Forhør maa ikke finde Sted». Det faktum at politiets efterforskningsmetoder kan være i strid med grunnloven er ikke ensbetydende med at slike metoder ikke blir brukt [ref uttalelser fra forsvarsadvokater i narkotikasaker; normalt påligger det politiet å vise skyld, i narkotikasaker føles det ofte som om dette prinsipp er speilvendt]. Under rettsaken er det mulig at forsvarsadvokaten kan argumentere for at bevismaterialet er fremskaffet i strid med loven. Selv om retten forkaster bevismaterialet, kan det hende at politiet vil oppnå fordeler i sin virksomhet. I saker hvor den siktede ikke blir dømt, ord kan politiet fremdeles ha fordeler dersom arrestasjon og beslag er gjort og dette ikke ville vært gjort hvis kravet til skjellig grunn var fulgt. Ofte vil den siktede være den eneste som kan bevitne at overgrep ble utført. Dersom det er den siktedes ord mot politiets ord, er utfallet som regel gitt på forhånd.

Det er to måter lovens beskyttelse mot overgrep forvitrer.

1) Siden politiet er pålagt å håndheve narkotika-lovene hvor forbrytelsen foregår uten at der finnes noe offer som kan anmelde, vil politiet nødvendigvis utføre sin virksomhet på kanten (eller over kanten) av lovens beskyttelse mot ulovlig ransakning. For hver ransakning som leder til beslag av narkotika, er det et meget større antall ransakninger som ikke leder til beslag. Den eneste måte retten kan disiplinere politiet, er å forkaste bevismateriale. I saker hvor der ikke er begått noen forbrytelse og ikke finnes noe bevismateriale, står retten uten særlige midler til å displinere politiet.

2) Både politiet og påtalemakten vil forsøke å tøye og flytte grensene for hva som er rettmessig ransakning. Både domstolene og justis-departementet vil være presset til å flytte grensene og redusere borgernes beskyttelse mot overgrep. Påtalemakten blir ofte en talsmann for politiets metoder.

Det er viktig å være klar over at det slett ikke er politiet som bør lastes for denne utglidning. Det er narkotika-lov-brukeren som har satt politiet i den nesten umulige situasjon. Ved å kreve at politiet skal håndheve lover som ikke effektivt kan håndheves uten å bryte grunnlovens bestemmelser, tvinger narkotika-lov-tilhengerne politiet til stadig å tøye grensene. Resultatet kan lett bli at politiets forståelse for og respekt for begrensningene på de metoder de kan ta i bruk i sin virksomhet, stadig svekkes og ikke bare med hensyn på narkotika-forbrytelser. Forbudet oppmuntrer korrupsjon De fleste kjenner til historier om korrupsjon i forbindelse med narkotika-forbrytelser. De færreste er imidlertid klar over at narkotika-forbudet oppmuntrer til korrupsjon.

Narkotika-lovene pålegger politiet å forfølge samhandling mellem to frivillige parter. Makten til å forby er den ene side av saken. Men en makt til å forby kan også korrumperes til å gi «bevilgning» til å produsere og selge narkotika, mot en passende avgift. Siden narkotika-forbrytelser er forbrytelser uten offer, er det ingen forulempet part som kan anmelde forholdet. Når det ikke er noen som naturlig vil anmelde en slik forbrytelse, er det meget lettere for politiet å overse narkotika-forbrytelser sammenlignet med forbrytelser som har et offer.

Mangelen på offer som vil anmelde, gir opphav til uheldige incentiver. La oss sammenligne med situasjonen under et ran. Dersom en raner tar annet enn kontanter, må tyvegodset selges med kraftig prisavslag (helere betaler ofte 20% av verdien eller mindre). Forbudet mot ran reduserer således forbryterens fortjeneste og verdien av eventuell korrupsjon. Når det gjelder narkotika-forbudet, er situasjonen omvendt. Forbudet skaper kunstig knapphet på et efterspurt produkt. Selgerne får således en høyere fortjeneste på produktet. Selv om narkotika-forbudet øker omkostningene ved narkotika-handel, kompenseres de økede utgifter gjennem øket pris og ved å tiltrekke kriminelle med lavere risikoaversjon – personer som er mindre villige til å redusere sin verdsetting av belønning (kontanter i dag) i forhold til chansen for å blir tatt.(14) For slike personer er den subjektive omkostning ved å delta i narkotika-virksomhet lavere enn for normale lovlydige borgere. Dette fenomen kan medvirke reduksjon i prisen på narkotika. Forbudet påvirker legal virksomhet Narkotika-handelen gir mulighet til eventyrlig fortjeneste. At chansen for stor fortjeneste kan friste politi og rettsvesen til korrupsjon, er innlysende. Imidlertid er det ikke alment erkjent hvilke negative konsekvenser korrupsjonen kan ha på områder som ikke har noen forbindelse med narkotika-handelen.

Forbudstiden viste at produksjon og salg av alkohol gav opphav til mektige karteller med enorm omsetning. Deltagerne i dette marked kjennetegnes ved sin brutalitet, og deres komparative fortrinn i markedet var en funksjon av deres villighet til å ta i bruk vold og korrupsjon for å beholde og vinne markedsandeler.(15)

Forbudet mot alkohol i 20-årene og forbudet mot narkotika i vår tid har skapt en kriminell sub-kultur hvor forskjellen mellem forbryteler med offer og forbrytelser uten offer får stadig mindre betydning.

De høye fortjenester i det illegale narkotika-markedet medfører enda et problem. For at inntektene skal kunne skjermes for skattemyndighetene (16) og anvendes uten å påkalle mistenksomhet, må pengene vaskes; bringes inn i legitim forretningsvirksomhet. Det skal ikke stor forestillingsevne til å forstå at de forretnings-metoder narkotika-kartellet bringer med seg inn i legale forretningsvirksomheter, lett kan presse lovlydige forretningsmenn ut av markedet. Er prisen for høy? Jeg har i det foregående sett på konsekvensene av narkotika-forbudet for brukerne av narkotika og for almenheten. Jeg har påvist at de negative konsekvenser er adskillig større enn alminnelig erkjent.

Det faktum at narkotika-forbudet frister politi og andre offentlige myndigheter til korrupsjon, er ikke vanskeligere å fatte enn det faktum at noen mennesker ønsker å forandre sin sinnstilstand ved hjelp av forskjellige stoffer; fra tobakk og alkohol til hasj og heroin. Det er ikke mange mennesker i denne verden som ikke søker å påvirke sin sinnstilstand; det er kun metodene som varierer. Det som er tragisk med narkotika-forbudet er at noen mennesker i et forsøk på å begrense rus-bruken, er villige til å akseptere en systematisk ødeleggelse av den metode vi har etablert for å løse konflikter mellem mennesker i vårt samfunn. Det er på tide at man spør seg om økte lidelser for narkotika-brukere, korrumpering av politi og rettsapparat, forvitring av grunnlovsbestemt beskyttelse av uskyldige og stadig mer utbredt mafia-virksomhet er en pris som kan retterdiggjøres – uavhengig av reduksjonen i narkotika-bruk.

Mange narkotika-avhengige fortsetter å bruke narkotika på tross av de store farer som er forbundet med slik virksomhet. Mange narkotika-lov-avhengige kjemper fortsatt for narkotika-forbudet på tross av den store elendighet forbudet avstedkommer. Jeg mener å ha avdekket en rekke av de skjulte omkostninger ved narkotika-forbudet. Det gjenstår bare å håpe at de narkotika-lov-avhengige er lettere å avvenne enn de narkotika-avhengige. De fleste forsøk på å avvenne narkomane har en 5-års tilbakefalls-prosent på over 90…. Referanser 1) Et eksempel på denne legale definisjon finnes i lovverket til den amerikanske staten Illinois (Barnett, 1987, s 74). Ved å bruke samme prinsipp på «narkotika-lov-misbrukerne» som disse bruker på «narkotika-misbrukerne» kan man legitimt hevde at de er «avhengige» av narkotika-lovene.
2) Selv om der ikke er noen konsensus om de negative effekter av narkotika-forbudet, er argumentene slett ikke ukjente for hverken påtalemakten eller blant akademikere på området. Disse synspunktene finnes for eksempel i Kaplan, John. (1983). The Hardest Drug: Heroin and Public Policy. Chicago: University of Chicago Press; Hellmann, Arthur D. (1975). Laws Against Marihuana: The Price We Pay. Champaign, University of Illinois Press. Pressen har også fokusert på disse omkostningene; «The Drug Trade» i Wall Street Journal, 841127, 841129 og 841203 og «Heroin: The Unwinnable War» i Washington Times 840924-28. AV norske kilder kan nevnes Christie, Nils & Bruun, Ketil. (1985). Den gode fiende. Oslo, Universitetsforlaget; Snoen, Jan Arild. «Narkotikakrigen. Et liberalistisk svar.» Morgenbladet, 900118-21.
3) Det kan selvfølgelig være opportunt å spørre «plikt for hvem-«, men denne debatten får ligge til en annen gang.
4) På tysk har man to begreper for å beskrive disse to typene lov; Recht og Gesetze. FA Hayek har også diskutert denne forskjell og tilskrevet retten et informasjonsinnhold som går utover lovgiverens perspektiv. I engelsk juridisk tradisjon har man også skille mellem common law – sedvanerett – og statute law – vedtatt lov.
5) En problemstilling kan her være i hvilken grad preferansene er begrunnet i egne valg eller om de er indusert av andre som kan ha økonomisk eller annen fordel av preferansene.
6) En studie fra Pakistan, hvor cannabis er sosialt akseptert, kunne ikke påvise skadelige følger av cannabis-bruk. «The most significant point which emerged was that in a society such as Pakistan where cannabis consumption is socially accepted, habituation does not lead to any undesirable consequences … Our study appears to show that cannabis does not produce any serious long-term effects» (Kahn. Munir A, Abbas, Assad,; Jensen, Knud. «Cannabis Usage in Pakistan: A Study on Long-Term Effects on Social Status and Physical Health», i Rubin, Vera (ed). (1975). Cannabis and Culture. Hague, Morton Publishers, pp 349-50. Sitert i Barnett, 1987, s78).
7) Ball, John C & Urbaitis, John C. (1970). «Absence of Major Medical Complications among Chronic Opiate Addicts,» i The Epidemiology of Opiate Addiction in the United States, Springfield, Illinois, Thomas, pp 301-06. Efter publiseringen av Report of the Surgeon General’s Advisory Commitee on Smoking and Health i 1964, har erkjennelsen av røkingens farer vært alment kjent.
8) «Before the Harrison Act [1914], when opiates were cheap and plentiful, they were rarely injected. Moreover, injection is rare in those Asian countries where opiates are inexpensive and easily available. For instance in Hong Kong until recently, heroin, though illegal, was cheap and relatively available, and the drug was inhaled in smoke rather than injected. In the last few years, however, law enforcement has been able to exert pressure on the supply of the drug, raising its price considerably and resulting in significant increase in the use of injections.» (Kaplan, 1983, p128).
9) «Drug Addiction and Drug Abuse», Goodman, Luis S. & Gilman, Alfred. (1980). Goodman and Gilman’s The Pharmacological Basis of Therapeutics, 6th ed, NY, Macmillian.
10) Thomson, Travis & Pickens, Roy. «Drug Ennforcment and Conditioning» i Steinberg, Hanna (ed). 1969. Scientific Basis of Drug Dependence, NY, Grune & Stratton, pp 177-98.
11) Randy E. Barnett, som fra 1977 til 1981 var Assistant State Attorney i Cook County, Illinois, USA, hevder at rundt halvparten av de mordsaker han prosederte dreiet seg om narkotikarelaterte mord (Barnett, 1987, p84-84).
12) PCP ble utviklet av lægemiddelfirmaet Parke-Davis. «… the PCP that is now on the streets is illegaly manufactured. Unfortunately, it is very easy and very inexpensive to make, and you don’t even need a chemistry background.» Ray, Okley. (1983). Drugs, Society, and Human Behavior. London, Mosby, p 414.
13) Tradisjonelt har kommunistregimer vært de som har utviklet angiveriet som en systematisk del av maktapparatets overlevelsesstrategi. Spesielt har det vært populært å oppmuntre barn til å angi, både mot sine foreldre og andre i nærmiljøet. Dersom angivelsen viser seg å være falsk, er det ofte for sent å rette opp situasjonen. Den eneste parallell jeg kan tenke meg i dagens samfunn er de mange sosial- og helsearbeidere som ivrer for at barn som har lidd seksuell overlast, skal anmelde gjerningsmannen. De saker hvor falsk innmeldelse er innlevert og gjerningsmannen er frikjent efter 4 års saksgang, kan gi oss en pekepinn om hvor høyt det er under taket i et angiversamfunn (for en fremstilling av denne problemstillingen, se Brøgger, (1991), s 307-314).
14) Argumentet som brukes her har sin parallell i sparing hvor individer vurderer verdien av konsumpsjon nu i forhold til øket konsumpsjon i fremtiden (efter sparing). Renten avspeiler aktørenes tidspreferanse. For en diskusjon om kriminelles tidshorisont eller tidspreferanse, se Banfield, Edward C. «Present-Orientedness and Crime» i Barnett, RE & Hagel, John. (1977). Assessing the Criminal: Restitution, Retribution, and the Legal Process. Cambridge, Massachusetts, Ballinger, p 133-142 og Rizzo, Mario J. «Time Preferences, Situational Determinism, and Crime», ibid, p 163-177.
15) Det er et rikt tilbud av filmer som kan gi bloddryppende skildringer av hvilke midler slike karteller benyttet seg av. Ett eksempel finnes i Gudfaren.
16) De fleste kan bevitne at det ikke trengs havseilere i kombinasjon med industriarbeiderlønn for å påkalle myndighetenes interesse; ligningskontoret reagerer for mindre utskeielser enn som så. Litteratur Barnett, Randy E. (1987). «Curing the Drug-Law Addiction» i Hamowy, Ronald (ed). Dealing with Drugs. San Fransisco, CA, The Pacific Research Institute for Public Policy/Lexington Books, p73-102.
Barnett, RE & Hagel, John. (1977). Assessing the Criminal: Restitution, Retribution, and the Legal Process. Cambridge, Massachusetts, Ballinger.
Brecher, Edward M. (1972). Licit and Ilicit Drugs. Boston, Little, Brown & Co, 623 pp.
Brøgger, Jan. (1991). «Incest og moralsk panikk», Nytt Norsk Tidsskrift, 7, s307-314.
Gustafsson, Lars. (1983). Forsvar for liberalismen. Haarby, Forlaget i Haarby, 62 ss. [För liberalismen, Stkh, 1971].
Kaplan, John. (1983). The Hardest Drug: Heroin and Public Policy. Chicago: University of Chicago Press.

Hentet fra Ideer om frihet nr 1, 1992.

Betydningen av begrepet liberalisme

Hva betyr liberal, liberalisme og libertarianisme? Hva er likhetene, hva er forskjellene? Har begrepet liberalisme den samme betydningen for alle?

Vi hører ofte uttrykk som «Venstre er Norges liberale parti», «Fremskrittspartiet er et liberalistisk folkeparti», «Høyres politikk bygger på et konservativt samfunnssyn og liberale verdier» eller «DLF er et liberalistisk parti». Mener disse partiene det samme når de omtaler liberalisme?

Eller hva med USA? På den andre siden av Atlanteren betyr ordet «liberal» venstreorientert eller sosialist. I Statene bruker de heller «libertarianism» om det vi kaller liberalisme, men det kan også bety libertarianisme på norsk, som er noe annet enn liberalisme igjen. I tillegg har vi begrepet «classical liberal».

Forvirret?

Liberal sosialdemokrat

Den vanligste bruken av «liberal», «liberaler» eller «liberalist» i Norge i dag blir brukt om sosialdemokrater, det vil si mennesker som ønsker en velferdsstat. Disse sosialdemokratene er som regel mer vennlig innstilte overfor markedsøkonomi og personlig frihet, og kan derfor kalles «liberale sosialdemokrater» eller «liberalistiske sosialdemokrater». Et annet ord for blandingen mellom sosialisme og liberalisme kalles «sosialliberalisme», eller det mindre utbredte «høyresosialisme».

Det er viktig å merke seg at de aller fleste politiske partiene og ideologiske organisasjonene som omtales som liberalistiske internasjonalt, er sosialdemokratiske i bunnen. Det gjelder for eksempel nesten samtlige partier i den internasjonale paraplyorganisasjonen Liberal International.

På grunn av dette kan sosialdemokratiske partier som Venstre, Høyre og Fremskrittspartiet kalle seg liberale, men deres liberalisme er ganske annerledes enn liberalismen til Det liberale folkepartiet (DLF). Liberalismen til DLF er utenfor sosialdemokratiet, og er derfor «liberalistisk liberalisme», om vi skal uttrykke det litt spesielt og ukorrekt for anledningen.

USA

I USA forholder derimot tingene seg annerledes. «Liberal» betydde liberalist og liberalisme i tråd med den klassiske liberalismen frem til 1930-tallet. I løpet av 1900-tallet ble den klassiske liberalismen med stat adskilt fra økonomi og det sivile livet gradvis endret til en «progressiv liberalisme», eller «sosial liberalisme», der staten fikk stadig mer ansvar som tidligere hadde ligget på sivile hender.

Denne sosialliberalismen ble utført og utviklet av Demokratene, deriblant president Franklin D. Roosevelt. Den ble derfor sett på som en motsetning til Republikanerne, som hadde konservative verdier. «Liberal» begynte derfor å få betydningen venstreorientert, slik den fremdeles har den dag i dag i USA.

Liberalisme vs. libertarianisme

USA har fremdeles liberalisme, men den blir kalt «libertarianism». Den amerikanske libertarianismen betyr både klassisk liberalisme og libertarianisme på norsk. Klassisk liberalisme er liberalisme slik det er beskrevet på denne siden, men det kan også innebære de mer sosialliberale endringene ideologien etter hvert ble utsatt for (i så fall er det ikke lenger «libertarianism»). DLF føyer seg inn i den rene klassisk-liberalistiske tradisjonen.

«Libertarianism» kan som nevnt også bety libertarianisme. Dette er en samling med ideologier som grovt sett tar sine ideer fra ikke-aggresjonsprinsippet. I Norge eksisterer det for øyeblikket ingen libertarianske partier, mens en kjent libertarianer i USA er republikaneren Ron Paul.

Oppsummering

  • I Norge og internasjonalt kan liberal eller liberalisme bety både sosialliberalisme og klassisk liberalisme (vanligvis det førstnevnte)
  • Venstre, Høyre og FrP er sosialdemokratiske partier med liberalistiske innslag
  • DLF er et rent liberalistisk parti (utenfor sosialdemokratiet)
  • I USA betyr «liberal» venstreorientert, sosialistisk eller sosialliberalistisk
  • Amerikanske «libertarianism» betyr både libertarianisme og (klassisk) liberalisme på norsk
  • DLF vil derfor være et «libertarian party» i USA, men «liberalistisk parti» i Norge

Ressurser

Les også:

Svindyrt å bo sentralt i Oslo!

Som et nysgjerrig individ spør jeg ofte meg selv hvorfor vi har de problemene vi har. Som liberalist av den minarkistiske og objektivistiske skolen, spør jeg meg selv (og andre) om staten og politikerne kan være opphav til problemene, altså selve kilden til dem.

Det er ikke alltid lett å se selve kjernen av problemet direkte, for man må grave opp de underliggende årsakene, som kanskje er sjult av mye politisk støy. Først opplever du et problem. Du opplever at du som sykepleier knapt har råd til å bo nær arbeidsplassen din.

Selv med sykepleierlønn er det vanskelig å leve som singel i hjertet av Oslo. Så tenker du: Dette er urettferdig. Noe gjøres. Det er ingen ting som gjør seg sjøl! Markedet kan jo ikke bare fikse dette, for hadde det fikset dette, ville det blitt gjort for lenge siden, eller? Så den første ideen man gjerne kommer opp med er at dette er noe politikerne må løse.

Man har nå sendt ballen videre over til oss politikere, og gjerne da ikke til de av oss som vil legge til rette for mer frihet, men til de politikere som oppfattes som mer handlekraftige. De av politikerne de tror at kan tvinge effektivt igjennom de forandringene som trengs, og som har følgende verktøy i verktøykassen som løsninger på stort sett alle problemene samfunnet står ovenfor:

  • Skatter og avgifter
  • reguleringer
  • påbud og forbud
  • ekspropriasjon
  • rettningslinjer
  • Bevilge skattepenger

Men hva når det politikere har gjort tidligere, gjerne i fjern fortid, er selve årsaken til dagens problemer?

Og det kan jo også være slik at de endringene som finne sted for at boliger skal kunne bli billigere, er upopulære blant de politikerne som bor i Oslo, og kanskje av velgerne selv, slik at man forsøker å ignorere det faktiske problemet, og forsøker å finne en alternativ løsning, som kan løse problemet uten å gå direkte på årsaken til problemet?

I denne videoen påpeker økonomiprofessor og styreleder for Ayn Rand Instituttet at reguleringer skaper mer problemer enn de løser. De får stort sett alltid utilsiktede negative konsekvenser, og sammenhengen med dyre boliger i Oslo kommer jeg tilbake til under videoen:

I Dagens Næringsliv skriver Anita Hoemsnes at single sykepleiere opplever store problemer som et direkte resultat av eiendomsprisene i Oslos hjerte. De har rett og slett ikke råd til å bo nærme sine arbeidplasser, og må pendle. Dette stjeler mye av fritiden deres.

Men hva om løsningen på problemet vil skygge utsikten til de som allerede bor der fra før av? Er fritiden til sykepleierne like mye verd som utsikten til Fru Blom på Frogner?

Den bakenforliggende årsaken

Årsakene til at noe er dyrt er knapphet og stor etterspørsel, ikke frie markedskrefter. Sistnevnte blir imidlertid brukt som forklaring for å dekke over de underliggende politikerskapte problemene.

Opprinnelig fra Fee.org, redigert av Lars Jøran Nordberg

I Oslo så er boligprisene høye fordi det er mangel på boliger, men det er sterkt behov for boliger, og svært mange som vil ha de få boligene som finnes. De overbyr hverandre, og da er det kun de rikeste som kan få bo der.

Når du har begge to samtidig, blir det dyrt. Gull er dyrt av denne grunnen. Mange vil ha det, men det er sterkt begrenset mengde gull i verden. Dersom det kom en astroide av gull fra verdensrommet – som gav oss enorme mengder med gull -så ville verdien falt drastisk. Så om det kom en astroide med gull, ville vi med andre ord ikke nødvendigvis ha blitt så mye rikere.

Løsningen på problemet er derfor flere leiligheter, men det er ikke lenger mulig å bygge mer i bredden. Marka er ikke løsningen. Hvis man bygget der, ville det bare utsatt problemet, dessuten ville det ikke vært nok til å påvirke prisene på en meningsfull måte. Det samme gjelder forslaget fra de rødgrønne om 1000 nye boliger betalt med deler landets befolknings inntekter.

Det er rundt 635 000 personer som bor i Oslo i dag, så det er allerede ganske så stor befolkning der. SSB antar at vi i løpet av de neste ti til tyve årene skal opp i 745 000 og 780 000.

Ut av disse tallene kan vi vel trygt konkludere med at de rødgrønne ikke har noen forståelse for hvordan man løser samfunnproblemer, og ingen forståelse for hvordan de selv bidrar til å gjøre problemene som finnes mye større.

Det er heller ingen god løsning, som Anita Hoemsnes nevner å droppe kravet om at det ikke skal gis lån over fem ganger inntekt. Problemet er der fortsatt: Dersom det finnes rikere personer som vil ha det, så kan de alltids overby vedkommende. I tillegg vil man få en rask økning i renten som vil gjøre det svært tøft å betjene de store lånene.

Se for deg en en hypotetisk byggning med kun én etasje som dekker hele Oslo. Se for deg at det kun er plass til en million innbyggere. Så kommer det fem millioner som ønsker å bo der.

Hele arialet er jo fylt, og de fem millionene som ønsker å bo der, må by over hverandre for å kunne få kjøpt bolig. Kun de rikeste ender opp med å bo der. Hva er løsningen for å kunne få flere folk i Oslo? Hvordan kan politikerne løse problemet med verktøyene i verktøykassen sin?

Se for deg at politikerne nekter å tillate at en etasje til blir bygget. Å tillate å bygge mer, ville blitt et «frislipp» av dimensjoner, og det er jo skummelt å miste kontrollen!? Vi ønsker jo å full kontroll med hvordan noe i samfunnet utvikler seg. Det økonomene kaller spontan orden, er ukjent for folk flest.

Sentralstyring er jo så viktig, siden de som allerede bor der må få tilgang på dagslys og sol på kroppen. Det får de ikke dersom det bygges noe over dem.

Vel, så tenker du at det er umulig med en etasjes bygning som strekker seg over hele Oslo, og det har du rett i. Se heller for deg at du har tilstrekkelig god avstand mellom de mange store flotte og svært høye boligblokkene som er proppfulle av store og flotte romslige leiligheter.

Mellom dem ser du for deg at det er plass til veier, større parker, grøntområder, torg, og ja alt det som skal til for å skape en trivelig by hvor beboerne i tillegg kan nyte solen og god utsikt fra balkongen.

Mitt poeng er at man er nødt til å utnytte all den enorme plassen over Oslo!

Politikerne har jo kun basert seg på bredde, og laget forbud mot å bygge i høyden! Dersom vi får muligheten til å begrense politikernes makt over boligmarkedet, og lar markedskreftene få arbeide jevnt og trutt med å skape tilstrekkelig med tilbud i forhold til den store etterspørselen, vil prisene falle til et nivå langt flere har råd til å betale. Ikke bare de rikeste.

Bildet er tatt av Isabel Fernandez fra Pixabay

I denne artikkelen i Dagsavisen tegner Stian Amadeus Antonsen et fiendebilde av de fæle bolighaiene og boligspekulantene som han kaller dem. Det er jo deres skyld at prisene er så høye i Oslo mener han.

Ja, for om man fyller disse boligene med folk som eier boligene sine, gjennom forbud mot utleie, så vil jo dette påvirke prisene i noen grad av betydning. Nei det gjør jo ikke det…

Dersom det var tilfellet, var nok gleden vært kortvarlig uansett. Man har samme problemet, bare at man har forhindret noen i å tilby leiligheter til utleie.

Man vil heller ikke påvirke boligprisene til et mer ønskelig nivå ved å beskatte sekundære boliger. Det vil gjøre kostnadene større for utleier, slik at utleier må skru opp leieprisene for å kunne tjene penger.

Man forflytter ikke en gang problemet frem i tid. Man legger derimot kun hindringer i veien som skal gjøre det vanskeligere for de «onde» bolighaiene å utnytte markedet for å tjene penger på det, så da er vel i det minste intensjonen bak det man har gjort, god?

At det finnes investorer, og at disse investerer tungt i Oslo, beviser at folk er villige til å investere massivt med egne penger i boliger der på grunn av den store etterspørselen, og det store inntjeningspotensiale.

Hvis politikerne hadde opphevet alle de hindringene de har lagt i veien for det som ville sørget for en naturlig balansering av tilbud og etterspørsel i boligmarkedet, ville investorene investert massivt i helt nye boliger, noe som på sikt ville sørget for en sterk reduksjon i boligprisene.

Grunnerierne ville fått langt større inntjening om de buldoset de små byggningne på noen få etasjer, og bygde noen svært romslige høyhus. De ville kunnet solgt langt flere nye tilgjengelige leiligheter.

“Hvis sosialister forstod økonomi, ville de ikke vært sosialister.”
Friedrich Hayek

I dag er løsningen til politikerne å frata de såkalte «bolighaiene» incentivene til å investere i boliger, og omtale dem negativt i media som syndebukker. Som illustrert ovenfor er ikke dette en løsning, om man da ikke ønsker motsatt resultat, altså å opprettholde de stive boligprisene.

Det er alt for lett å skylde på rike mennesker, investorer eller på markedet når noe er galt. På den måten kan man appelere til følelsene til folk. Følelsene av misunnelse og begjær. Det som får folk til å strømme til valgurnene i stor tro på at det de nå foretar en moralsk god handling.

Folk bør være mye mer kritiske til politikerne, enn til folk som ønsker å tjene penger på å legge til rette for muligheten til å leie noe i Oslo. Utleie er ikke kriminelt, og det er ikke det som er årsaken til de høye boligprisene.

Hvis jeg eide en butikk, og fikk ekstra stor eiendomskatt, så ville jeg ha sett på det som en ekstra kostnad, og ville økt prisen på varene i butikken min for å kunne betale den elstra kostnaden som eiendomsskatten utgjorde i regnskapet.

Det er da reelt sett vanlige folk, altså kundene, som må betale skatten i form av økte priser på det de kjøper. Ikke jeg. Samme gjelder dersom jeg hadde eid en boligblokk som jeg leide ut. Prisene for å leie de boligene jeg leier ut, ville blitt høyere, ikke lavere. Dermed er det ikke jeg som boliginvestor som blir hardt rammet, men mine leietagere.

Så mitt budskap er: Dersom du fortsatt ønsker stadig økte boligpriser, så fortsett som før og demoniser bolighaiene, og tro på politikere som sier at 1000 nye boliger vil løse problemet. Fortsett å tro at beskattning av sekundærboliger vil løse problemet. Fortsett å tro at alt løser seg om husbanken tillater høyere lån til de single sykepleierne, så de får muligheten til å overby rikingene og eiendomspekulantene i markedet på de mest sentrale stedene av Oslo.

Du må gjerne bruke tiden på å finne alle de problemene høyhus medfører, men ha i bakhodet at alle disse unnskyldningene for ikke å bygge i høyden, er med på å holde boligprisene kunstig høye, med alle de problemene det fører med seg.

En ting til man bør ha i bakhodet er at også investorer, grunneiere og utbyggere tenker på slikt når de skal utforme byggninger. De vil legge tilrette for mest mulig attraktive tilbud, og antageligvis vil de problemene som du fantaserer om i ditt eget hode, løses, fordi det finnes enormt sterke incentiver for utbyggerne til å løse dem.

Lag ditt nettsted på WordPress.com
Sett i gang