Krigen i Ukraina: – Et annet narrativ

Det finnes et annet narrativ til det du hører i NRK og andre hovedstrømsmedier, som også fordømmer Putin og Russlands angrep på Ukraina. Det perspektivet gir et langt mer nyansert bilde, der man samtidig er svært kritisk til EU og USAs utenrikspolitikk, og NATO. Jeg har tenkt å bruke dette innlegget på å presentere de ulike sidene av saken, i et forsøk på å leve opp til idealet om perspektivisme, altså å se saken fra så mange kanter som mulig.

Innlysende antagelser

Når NRK og andre medier dekker krigen i Ukraina og det som kan lede til Den tredje verdenskrig, så omtaler de alt som skjer som innlysende. Men det er mye antagelser ute og går – og dessuten en god del glemsel i forhold til nær samtidshistorie, det vil si tilbake til Sovjetunionens oppløsning rundt 1990, og fram gjennom den såkalte ”neoliberalismens” hegemoni. Det er mye som tyder på at Ukraina ikke er så fritt og demokratisk som det vi er ledet til å tro.

At det ikke er så enkelt som at Ukraina står for demokratiske og gode verdier, mens Russland med Putin i spissen står for onde verdier.

Bare det faktum alene at folk i Øst-Ukraina har vært forhindret fra å delta i de to siste presidentvalgene (i 2014 og 2019). For hvordan har de kunnet stemme ved valg, når de konstant har blitt bombardert av Kyiv-regjeringa og paramilitære grupper, i strid med Minskavtalene (2014/2015), helt siden februar, 2014 — da Donbass erklærte seg som uavhengige?

Det er helt fullstendig uregelmessige valg der, med fem års mellomrom. Fra 2014 til 2019 satt Poroshenko med makta, mannen som sørget for bombarderingen av det etnisk russiske Donbass gjennom en årrekke, og som til slutt fikk begeret til å flyte over for russerne.

Det bildet som NRK gir, er temmlig unøyansert.

Den sokratiske metode, og kritiske spørsmål

Når jeg skal lære noe nytt. Når jeg skal sette meg inn i nye ting i politikken, så bruker jeg det som kalles sokratisk metode, som beskrives greit her: «Sokratisk metode (og kanskje filosofi generelt) handler i bunn og grunn om å sette spørsmålstegn ved det vi tenker er sant. Når vi leser om Sokrates, snakker han gjerne med folk som er veldig sikre på at de har sannheten. Ved å stille kritiske spørsmål, kommer det frem at det de tar for gitt bygger på selvmotsigelser eller dårlig begrunnede premisser.»

Jeg antar ikke at alt er helt åpenbart, og at noen få medier med tydelig og klar slagside forteller alt det som er nødvendig å vite. Ofte så er det slik at disse mediene ignorerer svært sentrale ting for å fremme et bestemt narrativ som passer en eller annen gruppe individers ideologiske overbevisninger, og ofte også er styrt av monopolistiske mediekonserner med korporative kanaler inn i statsapparatet – noe som for øvrig er det økonomiske kjennetegnet på fascismen, slik som var tilfelle både i Nazi-Tyskland, Mussolinis Italia og Francos Spania. Verden trodde vel at den var kvitt slikt, men den gang ei.

Dette er veldig typisk statskontrollerte TV-kanaler, og følgelig: NRK er en statskontrollert propagandakanal. Dette på samme måte som medier som er kontrollert av den russiske staten. Russerne ser og hører nok på sine statskanaler på samme måte, og regner det som kommer frem der som «hele sannheten», «slik er det».

Det er for øvrig slik at inntil den aktuelle krisa og krigen brøt ut i Ukraina, var der mange frie presseorganer i Russland, deriblant Pravda, som blei kjøpt av greske interesser i nyere tid. Det at Nobels Fredskomité deler ut fredspris til en obskur russisk journalist, forteller vel en del om vridningen av bildet man får av forholdene i Russland i moderne tid? Skulle like gjerne Peter M. Johansen i Klassekampen ha fått Nobels Fredspris, etter sin lange og iherdige karriere med utenriksdekning av ”Vestens” ekspansjonistiske og freidige framferd i verden for øvrig?

For bare noen få dager siden visste jeg ikke noe om Ukraina og Russland. Det vil si, ikke så mye. Og heller ikke visste jeg hvorfor det er nå er krig i Ukraina, og hvorfor Putin nå invaderer landet. Det er jo klart at det er mange som nå uttaler seg som om de var eksperter på Ukraina. Folk som vet alt det er å vite med en gang ved å ha lest noen få artikler i VG, eller sett litt på Dagsrevyen, som mannen på bildet under her:

Slik er det ikke med meg. I utgangspunktet forteller jeg meg selv at jeg ikke vet noe som helst. Selv etter å ha sett på dagsrevyen, eller lest noen artikkler i Nettavisen, eller det som måtte dukke opp i nyhetsfeeden på facebook. Hva vet jeg «egentlig»? Hva trenger jeg å lære?

Hva er årsaken til det som nå skjer, som kan føre til tredje verdenskrig?

Oliver Stone

Jeg ønsker å høre argumentene til begge partene og forstå hendelsesforløpet som ledet opp i mot situasjonen. Jeg lærte plutselig veldig mye av å se den en og halv times lange dokumentaren «Ukraine on Fire». Dokumentaren er laget av den amerikanske oscarvinnende filmskaperen Oliver Stone. Han har lenge kritisert amerikansk utenrikspolitikk, noe dokumentaren også illustrerer meget godt. Du kan se hele dokumentaren på YouTube, men her er en smakebit:

Og her er oppfølgeren: Revealing Ukraine.

For å forstå det som nå skjer, så er man nødt til å forstå Ukrainas og Russlands historie. Man må gå tilbake til den tid hvor Ukraina var en del av Sovjetunionen. Hvordan og hvilke krefter var det som sørget for at Ukraina løsrev seg Sovjetunionen? Og da kommer man inn på et veldig interessant:

Det var en ekstrem nasjonalistisk bevegelse som samarbeidet med Nazi-Tyskland under krigen, og som har utført etnisk rensing av polakker og jøder. Den nasjonalistiske bevegelsen kalte seg selv Organisasjonen av ukrainske nasjonalister, eller på engelsk: Ukrainian Insurgent Army, forkortet UPA. Lederen for denne bevegelsen het Stepan Bandera. Sistnevnte hylles den dag i dag som en nasjonal helt av svært mange Ukrainere.

Les også: UNICEF calls on all parties to end ongoing fighting

Denne nasjonalistiske bevegelsen fra den andre verdenskrig, snudde i krigens slutt og bekjempet også nazistene. Det var disse ekstreme nasjonalistene som gjorde Ukraina selvstendig, og som derfor blir hyllet som helter den dag i dag. Her er flagget til bevegelsen.

Den røde fargen symboliserer blod, og den svarte fargen symboliserer jord. I det store norske leksikon kan vi lese om Blod og jord-ideologien. Det er ikke lenge siden dette flagget ble viftet med i flere europeiske land, nå som Russerne angriper Ukraina.

File:OUN-r Flag 1941.svg

Ser du denne dokumentaren laget av vice, kan du få et innblikk i denne bevegelsen.
Under er et skjermbilde fra dokumentaren:

Dette er det narrativet som legges fram i dagens medieverden. Saken er imidlertid at russerne, med Stalin og Den røde hær som hovedaktører, langt på vei snudde hele krigens gang med den knusende seieren i Stalingrad mot de tyske invasjonsstyrkene i 1943, foruten hvilken D-dagen i 1944 hadde blitt en helt annen affære…

En venn av meg, Atle Kultorp Hesmyr, som har fulgt med på Ukraina-saken siden Maidan-kuppet i februar 2014, sa følgende til meg: «det har vært rystende å være vitne til Kyiv-regjeringa som har bombardert de etniske russerne i Donbass, samtidig som det har foregått voldtekter og massakrer mot russisktalende over hele Ukraina, uten at de sentrale myndighetene har grepet inn. For øvrig har/hadde jeg en kjæreste i Kharkiv, samt flere venner i Ukraina, som har informert meg løpende om forholda… Ei jente som studerte historie ved universitetet i Kharkiv i 2016 hevda endog at ”Putin er mektig populær” i Ukraina – til Kultorp Hesmyrs store overraskelse den gangen, etter som informasjonsstrømmen i vest tilsa det stikk motsatte.»

USA har gitt europas mest korrupte land over en milliard dollar

Det rart at Ukraina må stå alene mot Russland og Putin. Det er også rart at USA har sendt store summer penger til landet helt siden landet løsrev seg fra Sovjetunionen, dersom man skal bruke det uttrykket. Eller kanskje det ikke er så rart at Ukraina har blitt et offer for rivningene mellom vest og øst – sett i lys av landets rike mineralforekomster (i Donbass, bl. a.), det rike jordsmonnet og naturgassen i Svartehavet.

Faktum er at Gorbatsjov og Perestrojka/Glasnost-bevegelsen sørget for at Ukraina fikk sin selvstendighet. Imperialistisk og nasjonalistisk kiving om verdens ressurser er intet nytt fenomen, jf. Den første verdenskrig, som liberaleren Henry Noel Brailsford beskreiv som ”The War of Steel and Gold,” i sitt verk med samme tittel (1913).


Tilbake til dagens Ukraina. Det er jo nabolandet til Russland, så det er vel mest sannsynlig en geopolitisk strategi. Når EU også plutselig har et eget flyvåpen klart til å sende inn mot russerne, er det svært mye som skurrer.

Ingen beskrivelse er tilgjengelig.

Faktisk har USA sendt over en milliard dollar til Ukraina. Et land som ligger ganske så langt unna grensene til USA. Et land som ikke er en del av NATO, og som har blitt rangert som Europas mest korrupte land av Transparrency International. Norske politikere snakker også om å sende en hel haug med skattepenger ned dit (!)

For ikke lenge siden så snakket til og med medlemmer i Liberalistene om å sende millionvis av kroner ned til Europas mest korrupte land. Det må vi ikke finne på å gjøre.

Mens Krimhalvøya var under Ukraina, så ville det vært slik at dersom Ukraina ble med i NATO, så kunne USA ha plassert militære installasjoner på øya. Det blir det samme som at Russland skulle ha plassert militære installasjoner på Cuba, bare at Krim er mye nærmere Russlands grenser enn Cuba er nærme USA og Washington. Hvis Cuba er USAs bakgård, så er Krimhalvøya Russlands dørstokk. Så det kan nok være grunnen til at Russland ville ha Krim, samt at det er mulig at fleste som bodde på øya var pro-russiske, slik som i Donbass og flere andre oblaster (regionsenheter i Ukraina, nesten som ”delstater”).

Skjermbilde fra dokumentaren Ukraine on Fire.

Setter norske liv i livsfare

Støres regjering har nå sendt våpen ukritisk ned dit på våre vegne, nok en gang med overveldende flertall i Stortinget, slik som før den horrible bombingen av Libya i 2011, til et sterkt splittet land som består av en masse høyreekstreme og pro-russiske fraksjoner som er i krig med hverandre internt, og et land som alt sett under et er sjanseløse sett opp mot Russlands hær. Det er meningsløst.

Folkerettsekspert Cecilie Hellestveit mener den norske våpenleveransen til Ukraina gjør Norge til medkrigere, som igjen kan legitimere et russisk angrep. Støre og den såkalt ”rød-grønne” (brune?) regjeringen har altså tatt en meget stor risiko på den norske befolkningens vegne. Kunne vi ikke vært litt mer som Sverige? Tatt det litt med ro? Puste ut. Tenke litt før vi handler? Ikke involvere oss i andres kriger? I det minste tenkt litt på hvordan man skal delta? Norsk våpeneksport er for øvrig generelt sett et høyst tvilsomt anliggende som mange bør se nærmere på, og som undergraver landets renommé som en ”fredsnasjon.”

Kan lille Ukraina vinne over den store Bjørnen?

Vil denne våpenleveransen hjelpe Ukraina med å vinne over Russland? Jeg er nok ikke så overbevist om det, for å si det forsiktig. Og den ”David-mot-Goliat”-hallelujastemningen i favør av enhver person med ukrainsk pass og skytevåpen, er jo helt latterlig, for ikke å si dypt tragisk. Og om de taper, noe jeg er sikker på at de gjør, om ikke NATO med USA går inn og starter Den tredje verdenskrig, så vil alle våpnene som Norge sender ned til Ukraina havne i hendene på russerne. Videre vet Russland at Norge, som faktisk grenser mot Russland i nord, har støttet fienden til Russland i en krig og at mange nordmenn har vervet seg og deltar i krigen.

Vi får bare håpe at den russiske dumaen (nasjonalforsamlingen) og Putin ignorerer det, og kun foretar seg det han har hatt et uttalt mål om å gjøre, nemlig overta to områder i Ukraina: Donetsk og Luhansk. Årsaken til at han sender styrker ned dit, er i følge Putin selv, for å opprette fred. Han sender i følge seg selv: Fredsbevarende styrker ned dit. Hvorfor? Fordi Zelenskyi-regjeringa, rett før avstemningen i den russke nasjonalforsamlingen om anerkjennelse av uavhengigheten til oblastene Donetsk og Luhansk (Donbass, med en samlebetegnelse), intensiverte granatbombardementet mot disse regionenes sivilbefolkning.

Det er jo fred tenker du. Nei, det er pro-russiske separatister som har vært i krig med nasjonalister både i Kyiv-regjeringa og paramilitære grupper på ytterste høyrefløy der i mange tiår… En krig som ikke virket å ta slutt, før russerne grep inn for ei ukes tid siden Det er slik at når NATO og USA har foretatt sine ”operasjoner” i eksempelvis Irak og Libya, så er det nesten ingen som protesterer, nei, man kan snarere høre applausen runge fra et samla mediekorps etter at landenes ledere har blitt demonisert på forhånd, slik som man gjør med Vladimir Putin nå.

Sammenlikningen med Hitler er jo fullstendig bak mål, i og med at nettopp Tyskland, som en sentral aktør i EU, er blant landene som har presset mest på for å få tilgang til Ukrainas rike naturressurser. Mer relevant ville det være å sammenlikne Putin med Stalin anno 1943, da det tyske angrepet satte inn for fullt vestfra, med deres såkalte ”Generalplan Ost” og ropet om Lebensraum. Det er greit at USA og Norge deltar i Syria, Irak, og blander seg i andres interne kriger, men om Russland gjør det så er det galt. Jeg mener det er galt uansett hvem som gjør det. Det er galt når Russland gjør det, slik som nå, og det er galt når USA gjør det. Imperialisme har aldri vært levedyktig noen gang gjennom historien og er det ei heller nå. Spørsmålet er imidlertid om det Russland har foretatt seg i moderne tid, med noen som helst dekning kan kalles imperialisme.

Slik beskriver World Socialist Web Site tilstandene i Ukraina:

«Statlige minnesmarkeringer og offentlige minnesmerker over krigsforbrytere, massemordere, antisemitter og nazikollaboratører som Symon Petliura, Stepan Bandera og Roman Sjukhevytsj. Integreringen av fascistmilitser inn i Ukrainas offisielle væpnede styrker, og nettverksbygging og militærtrening av ny-nazister fra hele verden under statens beskyttende hånd. Mafia-lignende kamper om statsmakt mellom en håndfull oligarker, og et korrupt rettsvesen og statsstrukturer. Skrikende sosial ulikhet, med en gjennomsnittsinntekt/måned på € 412 (april 2021) [NOK 4 142]. Dette er de mest prominente karaktertrekkene for det ukrainske «demokrati», som USA og deres europeiske NATO-allierte risikerer krig mot atommakten Russland for.»

Sitatet er hentet fra denne siden, med overskriften:
«Demokrati» i Ukraina – Hva er det NATO risikerer en krig for?»

Den ble skrevet i januar i år! Der står det også noe annet som er interessant å merke seg:

«Det som fulgte var et tiår med vill og brutal privatisering, der tidligere funksjonærer fra Kommunistpartiet, og fra dets ungdomsorganisasjoner, plyndret sosialisert eiendom og knuste de høyt utviklede utdannings- og helsesystemene.»

Jeg som liberalist er selvsagt for privatisering, men det som de beskriver her, var virkelig vill og brutal privatisering. Enkelte fikk forsyne seg av bedrifter på størelse med Statoil for en krone. De fleste av de statlige bedriftene gikk for absolutt ingenting og det ble ikke gjort noen verdivurdering før salg. Det er opphavet til dagens oligarker i Russland og Ukraina. Et meget godt eksempel på hvordan man ikke skal privatisere med andre ord, eller det er vel mye bedre beskrivelse å omtale det som «sharing the loot». Det er en del gode dokumentarer om dette, blant annet denne.

Videre står det å lese hos WSWS: «Oligarkene som beriket seg i kjølvannet av oppløsingen dominerer fortsatt i dag Ukrainas politiske liv. De kontrollerer økonomien og media, de kjøper dommere og parlamentsmedlemmer og de opprettholder deres egne partier og militser. Til og med Den europeiske union (EU), som i mer enn to tiår har støttet deres «strategiske partner» Ukraina med midler og rådgivere, konkluderer: «Oligarker, høytstående embetsfunksjonærer og korrupte påtalemyndigheter og dommere deler fortsatt staten opp mellom seg, milliarder forsvinner til utlandet; Ukraina har, med få unntak, gjort like lite framskritt i å få bygget en konstitusjonell stat som landet har gjort i kampen mot korrupsjon.» Slik oppsummerer Süddeutsche Zeitung ECAs spesialrapport fra september i fjor, en rapport med tittel «Kampen mot storskala-korrupsjon i Ukraina», utarbeidet av Den europeiske revisjonsretten (European Court of Auditors).»

Og dette landet ønsker en del norske politikere å sende penger til?

Videre står det å lese: «Nasjonalisme tjente alltid oligarkene som et virkemiddel for å oppnå et mål. De har skapt nasjonale konflikter og promotert fasciststrømninger for å avlede oppmerksomheten fra sosiale spenninger og få splittet arbeiderklassen, som var politisk desorientert etter tiår med stalinistisk undertrykking og historieforfalskning. Sånn hadde det vært siden oppløsingen av Sovjetunionen, men det fikk nye dimensjoner etter Maidan-kuppet i 2014. Siden den gang har de høyreekstreme nasjonalistene og fascistene blitt systematisk integrert inn i statsapparatet.

Videre står det å lese:

Maidan-kuppet

Stikk i strid med hva Blinken hevder var ikke hendelsene på Maidan et valg for demokrati, men et høyreorientert kupp. Den valgte presidenten Janukovitsj, som politisk hadde manøvrert mellom Russland og vestmaktene, ble jaget ut av embetet ved hjelp av fascistmilitser og med den åpne støtten fra Washington og Berlin, for så å bli erstattet av Porosjenko.

Victoria Nuland, daværende viseutenriksminister for europeiske og eurasiske affærer, og nå nummer tre i det amerikanske utenriksdepartementets hierarki, paraderte personlig på Maidan for å heie fram protestene mot Janukovitsj. Hun skrøyt offentlig av at USA hadde investert fem milliarder dollar i Ukrainas regimeskifte.

Frank-Walter Steinmeier, Tysklands sosialdemokratiske president, den gangen fortsatt utenriksminister, reiste også til Kiev for å forhandle om Janukovitsj’ erstatning med opposisjonspartiene og Janukovitsj selv. Han jobbet direkte med Oleh Tyahnybok, lederen av fascistpartiet Svoboda. Svoboda, som hadde liten innflytelse bortsett fra i enkelte områder i det vestlige Ukraina, står i tradisjonen fra

Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN), som kollaborerte med nazistene under andre verdenskrig, og var involvert i massemyrderier. Partiet opprettholder relasjoner med, blant andre, Tysklands nynazistiske Nationaldemokratische Partei Deutschlands (NPD).

Blekket på Steinmeiers avtale var knapt tørt da Høyre Sektor, en nyfascistmilits, erobret sentrum av Kiev og drev Janukovitsj, som fryktet for sitt liv, på flukt.

Siden den gang har slike fascistmilitser vært en integrert del av landets politiske liv. De terroriserer politiske motstandere og holder krigen gående mot de prorussiske separatistene i Øst-Ukraina. Den 2. mai 2014 ble eksempelvis mer enn 40 motstandere av det nye regimet drept i Odessa, i Fagforbundets bygning, der fascister satte fyr på den og forhindret ofrene fra å forlate.

Nå når du har lest alt dette kan du kanskje se dette klippet fra hovedstrømsmedia, med litt andre øyne enn du ellers ville gjort:

Helt til slutt:

Jeg får runde av dette innlegget med følgende meningsytring:
Nei takk til kanonbåtdiplomati! Og nei takk til det militær-industrielle komplekset og latterliggjøringen av liberalismen som følge av det nevnte. Nei takk, til enhver form for nasjonalisme og religionsvanvidd.

Andre kilder verdt å lese:

The US is boosting aid to Ukraine: 4 questions answered

Forsøk på å hvitvaske Ukrainas historie

Additional Military Assistance for Ukraine

The futility of U.S. Military aid and NATO aspirations for Ukraine

Tryzub (organization) – Wikipedia

Far-right politics in Ukraine – Wikipedia

Ukrainian Insurgent Army

Right Sector – Wikipedia

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s