Kategori: Liberal

«LEGALISER! NÅ!» – Av Jan Arild Snoen

Published on av turbonelloLegg igjen en kommentar

Aldri før har jeg sett så mange gode argumenter for avkriminalisering eller langt mer fornuftig; legalisering samlet på ett sted før. I tillegg til hundrevis av utrolig sterke argumenter, så har Jan Arild Snoen lagt ved tilsvarende kilder med dokumentasjon fra relevant forskning og liknende, bak hvert kapittel, som underbygger påstandene og argumentene!

Bilde av omslaget til den fantastiske boken Legaliser! Nå!

Forfatteren har åpenbart startet med å undersøke harde fakta rundt temaet, og har gjort en omhyggelig jobb med å lese seg opp på det meste av det som finnes av argumenter og motargumenter, og undersøkt grundig hvor gode de er i forhold til det vi har mulighet til å vite. Alle sider av saken belyses. Det er ikke ett argument jeg kan tenke meg som er utelatt. Alle innvendigene både for og i mot eller langt mer fornuftig; legalisering får en grundig og seriøs gjennomgang i boken.

Boken er også tydelig skrevet for et norsk publikum, og beskriver norske forhold, norsk politikk. Og dersom du, som jeg har gått glipp av store deler av debatten her hjemme i Norge, så får man en grundig gjennomgang i bokens begynnelse. Hva alle de ulike partiene mener i denne saken. Hvilke partier som er mot og for rusreform. Hva rusreformen innebærer. Ja, man får vite praktisk talt alt som er relevant om dette temaet.

Han går også grundig til verks når det kommer til alle de landene som har avkriminalisert eller langt mer fornuftig; legalisert. All forskningen på det. Hvordan opinionene har endret seg på de ulike stedene. Hvorfor det har endret seg. Hvor stor økning eller reduksjon i kriminalitet, bruk osv… Alt dette går han svært grundig igjennom.

Forfatter Jan Arild Snoen

Jeg tror at dette bidraget til norsk politikk til syvende og sist vil ende opp med full legalering her til lands. Mange vil lese argumentene og bruke dem i den offentlige debatten, og fordrive motarguementene. Jo flere som leser boken, desto raskere vil vi få en endring her i Norge til det bedre. Det er argumenter og ideer som styrer samfunnet samfunnet vårt. Eneste måten argumentene ikke vil lykkes i å forandre samfunnet til det bedre, er om den voksne befolkningen stikker fingrene i ørene som små barn, og roper og skriker i et forsøk på å overdøve argumentene i ren trass.

Det er fordi argumentene i denne boken er så og si uknuselige, og de borer seg inn i samvittigheten vår. Som Arnulf Øverland så fint sa det: «Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv». Det er bare dårlige arguenter for å opprettholde forbudet, og forbudet er så og si utelukkende negativt. Det gir kun en moralsk følelse blandt de som støtter forbudet om at de gjør det riktige, selv om det de støtter får en motsatt effekt av hva de ønsker å oppnå.

Eneste grunnen til at det er ulovlig i dag er opinionen. En opinion som forfatteren også tar ganske grundig for seg i boken sin. Han beskriver hvordan opinionen har forandret seg i de ulike landene over tid, og hvordan det står til her til lands.

Jeg kan også se at en del av de argumentene jeg selv har skrevet ned i min bloggartikkel som jeg skrev i 2014 har blitt tatt med. Men det er etter min egen oppfatning beskrevet på en mye bedre måte enn det jeg har gjort, og i en bedre kronologisk rekkefølge. Jeg har imidlertid med noen flotte videoer da! Han nevner blant annet to professorer som jeg har to videoer av i min bloggartikkel (de holder apell).

Han nevner politiprofessor Paul Larsson, som her holder apell:

Og Kriminolog Nils Christie:

Jeg får konkludere med følgende:
Etter å ha lest denne boka så finnes det jo nærmest ingen unnskyldninger for ikke å støtte en mer liberal og menneskevennlig narkotikapolitikk. Det vil ikke være mulig å skrive en bok av samme karakter som denne med motsatt fortegn, altså som tar til orde for å fortsette samme skadelige linja mot narkotika som i dag!
Det er jeg så og si 100% sikker på.

Denne boken faller på førsteplass sammen med «Fraudcoin – 1000 år med inflasjon som politikk». Begge bøkene mener jeg er svært viktige bidrag til samfunnsdebatten. Den ene vil resultere i mindre kriminalitet og at svært mange mennesker og familier får det veldig mye bedre, samt at svært mange liv vil bli reddet. Og den andre boken vil kunne frarøve finanselitens og statens mulighet til å ta seg til rette i våre bankkontoer og gradvis suge til seg kjøpekraften til pengene våre.


Dette er for øvrig bok nummer 50 dette året, og med det så har jeg oppfyllt nyttårsforsett mitt som var nettopp å lese minst 50 bøker dette året! 😀

Liberalismen i Norge

Published on av turbonelloLegg igjen en kommentar

IDEER

Liberalismen i Norge

Av: Jan Arild Snoen – 20. april, 2011

IDEOLOGI: Norge var først ute med å oversette Adam Smith, men mot slutten av det 19. århundret hadde sosialliberalismen fortrengt den klassiske liberalismen.

Liberalismen, i dens høyreorienterte markeds- og individualistiske fremtoning, har hatt magre kår i Norge. Fremskrittspartiet gjorde på sett og vis ideologien til sin egen på 80-tallet, og kaller seg fremdeles liberalistisk. Men særlig etter at mange av de toneangivende liberalistene forlot partiet på 1990-tallet, har partiets ideologiske grunnlag vært sammensatt og uklart. På den annen side er miljøene rundt Civita og Minerva tydelig influert av liberalismen i alle dens avskygninger, i tillegg til konservatismen.

Jeg vil i to artikler gi en kort skisse av liberalismens historie i Norge før FrP-perioden. Denne første artikkelen går frem til andre verdenskrig, mens jeg i den neste vil ta for meg Libertas og Farmand.

Den klassiske liberalismens epoke
Adam Smiths klassiske verk Wealth of Nations fra 1776 kom allerede i 1779-80 ut på dansk (Kurrild-Klitgaard, 1998). Dette var faktisk den første oversettelsen av boken i hele verden. Blant dem som arbeidet med å oversette boken og få den publisert finner vi de norske brødrene Peter og Carsten Tank Anker fra den kjente Anker-slekten, og deres tidligere huslærer Andreas Holt. Mange av dem som befattet seg med boken kan vi senere finne igjen i de politiske kretser som sto bak den økonomiske liberaliseringen i Danmark på slutten av 1700-tallet, og bak datidens trolig mest liberale grunnlov, nemlig den norske som ble vedtatt på Eidsvoll i 1814. Like fullt var Danmark-Norge på denne tiden ikke noen liberal stat, men et opplyst enevelde med klare liberale trekk.

Rundt midten av det 19. århundret dreide Norge i liberalistisk retning. Historikeren Øystein Sørensen (1991) betegner perioden 1814-1884, særlig 1840-70, som den klassiske liberalismens epoke i Norge. Francis Sejersted peker på at perioden var preget av borgerlige rettsstatsideer om at statens funksjon skulle være begrenset og bundet til overordnede normer, som forutsigbarhet og likebehandling.

Den utøvende makt, i praksis embetsstanden, var i økonomiske saker liberalt innstilt og inspirert av England, der kampen for frihandelen ble kronet med seier i 1846. I Norge var det først og fremst stortingsmann og sosialøkonom Anton Martin Schweigaard som ledet kampen. Han lyktes i å liberalisere utenrikshandelen og reguleringene av næringslivet for øvrig. Hans kamp for å redusere tollsatsene var et tidlig eksempel på virkningen av en ”dynamisk skattepolitikk”. Satsene sank jevnt i 40 år fra midten av 1830-tallet, men tollinntektene økte like jevnt fordi handelen hele tiden tok seg opp (Berg & Hanisch, 1984).

Det var i ikke liten grad Schweigaards fortjeneste at nasjonalproduktet ble omtrent tredoblet i denne førtiårsperioden, en vekstrate Norge aldri hadde sett før. Historikerne Berg og Hanisch (1984) tilskriver liberaliseringen av økonomien grunnleggende betydning for denne gode utviklingen.

Like fullt var Schweigaard ingen konsekvent liberalist. Han støttet toll for å beskytte visse næringer, og til og med direkte statlig engasjement i visse næringer og bedrifter, særlig transportsektoren (Garmann Johnsen 1984, Berg & Hanisch, 1984). Også i andre land var det helt normalt at økonomiske liberalister mente at staten skulle understøtte moderniseringsprosessen gjennom å spille en nøkkelrolle i oppbyggingen av infrastrukturen.

Jaabæk og Bondevennerne
Søren Jaabæk forbindes av mange med kallenavnet ”Neibæk”, fordi han som stortingsmann såpass konsekvent sa nei til de fleste forslag om bevilgninger. Jaabæk var leder av Bondevennerne, en av mange grupper som etter hvert utviklet seg til partiet Venstre. Bondevennerne og særlig Jaabæk sto for en ganske konsekvent næringsliberalisme. Bondevennernes formål var ”at befordre den materielle Udvikling og andet Fremskridt ved Bortryddelse af unødvendige Tvangslove og Andet, der er til Hinder for Selvvirksomheden og Udviklingen”.

Jaabæk satt på Stortinget fra 1845 helt til 1890, men det er særlig i perioden fra Bondevennerne ble stiftet i 1865 til Sverdrup ble anerkjent som bondeopposisjonens leder på Stortinget i 1873 at han hadde en viss innflytelse på norsk politikk. Bevegelsen fikk mer enn 20.000 medlemmer, og dets blad Folketidende hadde et femsifret opplagstall.

Siden det på den tiden hovedsakelig var bøndene som betalte skatt, var det i deres interesse å begrense statens utgifter. I motsetning til mange av de andre bondepolitikerne, som først og fremst målbar sine klasseinteresser, hadde Jaabæk også en liberalistisk overbevisning. Hans egen maktbase var bondestanden, som hadde stemmerett og derfor stor politisk makt. Likevel ble han den fremste forkjemperen for allmenn stemmerett. Han var forbløffende liberal også utenom det økonomiske området. Han var republikaner, anti-autoritær, vernepliktsmotstander og så frisinnet kristen at han foreslo å avskaffe kristendomsundervisningen i grunnskolen og statskirken.

Så radikal var han at han ble angrepet for å være kommunist og Internasjonalens agent i Norge (Bech Pettersen, 1982). Selv mente han på sin side at omfordeling via pensjonssystemene var ”et kjennemerke på kommunismen”. Han fremsto altså med en klart liberal profil i mange saker, og i skarp opposisjon til et embetsmannstyre som i økonomiske saker var ganske liberalistisk, men for øvrig relativt autoritært.

Sosialliberalismen erobrer Venstre
Liberalismen i Venstre tok etter hvert tok en sosialliberal retning, etter at de politiske rettighetene var sikret gjennom innføringen av parlamentarismen i 1884 og at Venstre kom til makten. John Stuart Mill ble på sine eldre dager tilhenger av en mer aktiv stat. Hans ideal var hele tiden det selvstendige individ som hadde en sterk moralsk forpliktelse overfor sine medmennesker.

Sosialliberalismen oppsto da man begynte å se på staten som et passende instrument for å iverksette disse moralske forpliktelsene. Sosialliberalerne hadde altså det liberalister vil kalle et naivt syn på staten, og det ble ikke bedre av at de ulike gruppene innen Venstre ønsket å ta i bruk staten til fordel for sine ymse formål, enten det var målsak, avholdssak eller reguleringer av jordbruk og fiske. Særinteressene gikk sammen, og resultatet ble vekst i statens makt.

Grunnene til at liberalismen mistet politisk innflytelse og ble sterkt svekket også som ideologisk kraft mot slutten av det 19. århundret er mange, og jeg skal ikke forsøke å gi en fyllestgjørende forklaring her. Historikere og politikere på venstresiden hevder gjerne at liberalismen kom i vanry fordi industrialisering i liberalismens glanstid skjedde på fattigfolks og arbeiderklassens bekostning. Hayek et al (1954) går sterkt i rette med dette synet, og søker å påvise at arbeiderklassen tvert imot opplevde stor fremgang, men at industrialiseringen gjorde fattigdommen på landsbygda mer synlig for borgerskapet. Økende filantropi holdt ikke tritt med økende forventninger.

Øystein Sørensen (1986) peker på en rekke faktorer som forklarer liberalismens nedgang:

  • Liberalismen er internasjonal i sin orientering, mens denne perioden er preget av stadig sterkere nasjonalistiske strømninger, som kulminerte med utbruddet av 1. verdenskrig. Liberalismen hadde heller ikke noe felles med den fremvoksende imperialismen.
  • Liberalismen klarte ikke å fange opp den voksende arbeiderbevegelsen. For det første var mange, men ikke alle, skeptiske til den allmenne stemmeretten, og ønsket å beholde koblingen mellom stemmerett og betaling av skatt eller eiendomsbesittelse. Arbeiderbevegelsens kamp for positive rettigheter, som rett til arbeid og sosiale rettigheter, kom også i konflikt med liberalismens overveiende negative rettighetsbegrep og ønske om en begrenset statsmakt.
  • Interessegrupper vokste frem, og ønsket å bruke statsmakten som et redskap for sine interesser. Sørensen skriver: ”Liberalismen var en kampideologi på 1700-tallet og langt inn på 1800-tallet, en kampideologi mot alle former for statlige privilegier. Men liberalismen ved makten kunne – i sin ideelle form – ikke love noen nye privilegier.”

Overvintring på Sosialøkonomisk Institutt
Mens liberalismen ble så godt som utradert på den norske politiske arena på begynnelsen av det 20. århundret, overlevde en akademisk lomme på Sosialøkonomisk Institutt, der ideene til Carl Menger og hans ”østerrikske” skole sto sterkt i århundrets første 30 år (Garmann Johnsen, 1984, Berg & Hanisch, 1984).

Den ”østerrikske skole” innen sosialøkonomi er i utgangspunktet ikke normativ, men like fullt er det innenfor denne retningen at vi finner mange av de store liberalistiske økonomer, som Ludwig von Mises (1881-1973) og Friedrich August von Hayek (1899-1992).

Den første som brakte østerrikerne til Norge var Oscar Jæger (1863-1933). I den første norske doktoravhandling i sosialøkonomi overhode, om Adam Smith fra 1892, ble marginalnytteteorien behandlet. Den subjektive vurderingen av en vares nytte avtar med mengden – derav loven om avtagende grensenytte. De klassiske økonomene fra Ricardo og fremover hevdet at prisene på en vare bestemmes av produksjonskostnadene, eller i Marx’ tolkning – av det ”samfunnsmessig nødvendige arbeid” som skal til for å skape produktet. Østerrikernes verditeori er derimot fullstendig subjektiv. En vares eller tjenestes verdi består av samspillet av konsumentenes subjektive vurderinger. Varebytte oppstår nettopp fordi verdien er subjektiv – aktørenes vurderinger av verdien av varen på marginen er ulik, slik at begge ser seg tjent med et bytte.

I en avhandling fra 1901 tok Jæger også for seg Eugen von Bøhm-Bawerks kapitalteori, der kjernen er at avkastningen på kapital er en betaling for utsatt konsum. Dersom vi skal vente med å konsumere, må vi få betalt for det. Kapitalen kan i mellomtiden anvendes til investeringer slik at fremtidig produksjonsvolum kan økes. Dermed skapes også grunnlaget for å betale for avkastningen.

Betydningen av tid er typisk for østerrikernes dynamiske tilnærmingsmåte, i motsetning til den klassiske, statiske teorien. Mens de dominerende nyklassiske økonomene er opptatt av likevektsmodeller, er ”østerrikerne” opptatt av subjektive elementer som påvirker økonomien og forhold som hele tiden forandrer denne likevekten, altså markedsprosessen. Sentralt i denne prosessen er entreprenørskapet. Entreprenørskap er for østerrikerne mer enn det vi vanligvis oppfatter med begrepet, nemlig nyskaping i næringslivet, og omfatter alle individers økonomiske tilpasning, prøving og feiling. (En moderne østerriker i Norge er Lars Peder Nordbakken, se hans bok Muligheter for alle (Civita, 2006).

Økonomiprofessor Wilhelm Keilhau (1888-1954) var den som først og fremst videreførte den liberalistiske tradisjonen innen akademiske miljøer. Da Arbeiderpartiet innførte prisloven i 1945, ga han denne karakteristikken: ”Forslaget vil i realiteten overlate til noen akademikere uten selvstendig erfaring fra produksjonslivet, uten kunnskap til arbeidsvilkårene, uten bransjekyndighet og uten økonomisk ansvar å skalte og valte med all økonomisk virksomhet i landet. Etter ”skjønn”. Et mer perverst samfunnssystem har aldri vært utpønsket.” Keilhaus utfall mot planøkonomien fikk Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Ole Colbjørnsen til å kreve ham avsatt.

Verken Jæger eller Keilhau kan imidlertid ses på som rendyrkede liberalister. Jæger var for eksempel en tidlig talsmann for en offentlig syke- og alderstrygd, og offentlige tiltak for å oppnå økonomisk utjevning (Berg & Hanisch, 1984).

Keilhaus kanskje viktigste betydning var at han utgjorde en bro til Farmand-sfæren og dermed indirekte til strømningene som etter hvert fikk innflytelse i det fremvoksende Anders Langes Parti. Mer om det i neste artikkel.

LITTERATUR

Bech Pettersen (1982): ”Liberaleren fra Lista – et nytt blikk på Søren Jaabæk”. Ideer om Frihet, 2/82.

Bergh, Trond & Tore J. Hanisch (1984): Vitenskap og politikk. Linjer i norsk sosialøkonomi gjennom 150 år. Aschehoug, Oslo.

Garmann Johnsen, Hans Christian (1984): ”Slo liberalismen rot i Norge”? Ideer om Frihet, 2/84.

Hanisch, Tore Jørgen, Espen Søilen, Gunhild Ecklund (1999): Norsk økonomisk politikk i det 20. århundre. Høyskoleforlaget, Kristiansand.

Hayek, F.A. et al (1954): Capitalism and the Historians. University of Chicago Press, Chicago.

Kurrild-Klitgaard, Peter: ”Adam Smith og kredsen bag National-Velstands Natur”. Ideer om Frihet, 3/1998 og 4/1998.

Sørensen, Øystein (1986): Ideer om frihet. Cappelen, Oslo.

Sørensen, Øystein (1991): ”Liberalismens historie i Norge – noen hovedlinjer”. Ideer om Frihet, 1-2/91.

Artiklene som er hentet fra tidsskriftet Ideer om Frihet er også blandt de 33 som er trykket opp igjen i artikkelsamlingen Liberalisme på norsk, som du kan kjøpe her.

Twitter: @jasnoenAv: Jan Arild Snoen – 20. april 7 kommentarer