Liberalistenes partileder Arnt Rune sa en gang følgende: «Hva ville venstreradikale sagt etter å ha fått en slik presentasjon av en politisk aktivist i et annet land?
– han kjempet mot økonomiske restriksjoner innført av blant annet USA – han innførte arbeiderdagen som offentlig fridag – han innførte fødselspermisjon – han mangedoblet velferdsstaten og satsningen på offentlige skoler, sykehus og logistikk – han kjempet for å frede store deler av landets skog og utmark – han kritiserte kapitalismen som en ødeleggende makt som korrumperte samfunn verden over – han ønsket sterk sentral statlig styring over næring – han nasjonaliserte store eiendommer og næringsliv – han eksproprierte eiendommer fra flere av landets rikeste – han boostet økonomien gjennom å tilføre store mengder statlige midler i enorme offentlige prosjekter – han satte i gang store offentlige tiltak for å belønne barnefødsler, matproduksjon og industri – han økte satsningen på offentlig kunst og kultur – han etablerte enorme mengder med offentlige arbeidsplasser – han trakk landet ut fra internasjonale avtaler – han innførte store tiltak for å konfiskere eiendom fra rike og fordelte mye av dette til arbeidere, boliger blant annet – flere av hans nærmeste kjempet for å innføre rettigheter for dyr
Begge er antikaptitalistiske. Det er ikke uten grunn at Norges Kommunistiske Parti var hodestups forelsket i Hitler inntil han angrep Sovjetunionen i 1941. Det er bare å gløtte i Håkon Lie’s «Hvem Kan Vi Stole på?» for eksempler fra partiavisen.
Venstresiden bruker fine ord for å pryde sin egen stinkende politikk. Språket er det mektigste verktøyet som finnes innen politikk, og venstresiden har forstått dette kanskje tidligere enn høyresiden. Høyresiden har i stor grad bare akseptert venstresidens språk, selv om det er sterkt missvisende og feilaktig.
Eksempler:
Gratis [fyll inn statlig skattefinansierte tjenester]
Gi skattelette / ta fra de fattige og gi det til de rike.
Arbeiderbevegelsen / arbeidere (brukt som synonym til sosialdemokrater og sosialister).
Høyreekstrem om en venstreorientert rasistisk bevegelse som i begynnelsen hadde planøkonomi som sitt økonomiske program for så å gå over til blandingsøkonomien.
Solidaritet (tvangsinndrive mer penger, og gjøre politikernes makt større)
Rettferdighet (Definisjonsmakten: Rettferdighet er alltid lik velstand, lik lønn etc, og at rettferdighet kun kan oppnåes med sterkt sentralisert statsmakt, tvungen omfordeling, og mer makt til politikerne til å styre og bestemme over ditt liv og dine penger.
Og mye mye mye mer… De vrir, bøyer, vender og former språket og bruker det aktivt til sin egen fordel. At det er sterkt missvisende er det svært få som har hengt seg skikkelig opp i…
De burde blitt konfrontert med det hver gang de prøver seg. En annen ting de har fått til som ikke er særlig positivt, er å få konservative i USA til å kalle dem liberale, og å omtale seg selv som liberale, når de i all hovedsak er autoritære mennesker med tilnærmet religiøs og naiv tro på staten og politikernes evne til å løse et hvert problem med makt uten at dette vil få særlig store negative konsekvenser, og generelt sett er tilhengere av en hver begrensning i individets friheter og valgmuligheter.
For å ta et eksempel begrepet «solidaritet», så uttrykker Roald Ribe førstekandidat for Liberalistene Oslo det på en meget god måte:
Finner du flere eksempler så gjerne skriv dem ned i kommentarfeltet! 🙂
Ser et interessant dokumentar om Stalin på NRK2. Snakk om gal mann.
Mitt svar: Resultatet av å gi staten og politikere for mye makt. Om du mener at liberalisme er uten noen som helst form for tvang så tar du feil. Man må bruke tvang mot de som initierer tvang. F.eks. tyver, voldsutøvere, svindlere, overgripere… Man kan ikke gjøre akkurat som man vil i en liberalistisk rettstat.
Det
som skiller sosialismen fra liberalismen sånn grovt sett på det
grunnleggende sett slik jeg forstår det, er at liberalismen tilater
markedsøkonomi, mens sosialismen ikke tolererer det, og har
grunnleggende forbud mot både det, og å eie privat eiendom. Slik jeg ser
det er det umulig.
Liberalister er ikke i utgangspunktet for kapitalisme forstått som markedsøkonomi eller laissez faire. Vi mener bare at det er hva som vil oppstå naturlig i et fritt samfunn. Men om folk ønsker sosialisme / kommunisme mens du har et liberalistisk samfunn, så er det fritt frem.. Det er ingen liberalist som hindrer noen i å gå sammen i spleiselag, dele osv… Det er bare ikke lov å bruke makt, overformynderi og tvang mot fredlige mennesker.
Sosialdemokraten svarte:
Sosialister (og sosialdemokrater) er ikke i mot markedsøkonomi, men kontroll med markedet. Kommunister er i mot det. Selv Rødt tillater en strengt regulær markedsøkonomi.
Jeg svarte: Rødt vil avskaffe kapitalismen. Det er uklart hva kapitalismen er, dvs. hvordan de definerer det. Kapitalisme er forøvrig et begrep som er konstruert av Karl Marx, og som også er høyest missvisende eller feilaktig. Høyresiden har tatt det til seg på samme måte som homofile har tatt i bruk begrepet «homse», eller mørkhudede benytter «n-ordet» om hverandre.
Sosialdemokrater
og sosialister ønsker hovedsakelig et samfunn basert på tvang ovenfra
og ned. Altså at du har en sterkt sentralisert statsmakt og at kun et
knippe mennesker på rundt 1 prosent skal bestemme over de resterende 99
etter å ha fått deres samtykke til å herske.
Liberalismen
er motsatt: Folk danner i felleskap det samfunnet de selv ønsker helt
uten denne sentralmaktens hjelp, gjennom handel, og samarbeid. Her er
det ikke lov til å initiere noen form for tvang mot fredlige mennesker,
som man jo gjør når man blander seg inn mellom to parter som driver
frivillig handel med hverandre.
Så målet til sosialister og sosialdemokrater er kontroll. Sterk sosial og økonmisk kontroll over individene samt styre livene til den voksne befolkningen. Mens målet til liberalismen er å frata politikere makt som vi mener ikke er legitim å ta i bruk ovenfor andre.
Sosialdemokraten svarte:
Dårlig analyse. Sosialister og sosialdemokrater er ikke i mot markedsøkonomi og kapitalisme eller tilhenger av tvang, men en kombinasjon av statlig styring og privat næringsliv. At en liten del bestemmer er jo feil.
Vi velger politikere ut i fra hva våre synspunkter er og som du sier, de får vårt samtykke til å styre samfunnet på vegne av deg og meg.
Nå har vi nå en gang et system som i verdensmålestokk beviselig fungerer. Vi bor i verdens rikeste land og våre problemer er peanøtter mot hva folk ellers i verden sliter med.
Jeg svarte: Du vet ikke engang hva markedsøkonomi er for noe i din analyse. Sosialister og sosialdemokrater har veldig sterkt behov for kontroll og styring over individenes liv og deres økonomi. Det er et faktum, selv om de gjerne vil markedsføre seg selv gjennom å bruke mer fordelaktige ord. Det er altså snakk om semantikk.
Markedsøkonomi er
et helprivat økonomisk system, altså kun private aktører, og det har
både sosialdemokrater og sosialister sterkt i mot. De vil ha inn så mye
offentlig som er styrt av staten som mulig, så de kan få kontrollere og
styre dette selv.
Markedsøkonomi er ikke det samme som blandingsøkonomi. Det er tre typer økonomier: Planøkonomi, blandingsøkonomi, og markedsøkonomi.
Nei det er ikke feil at en liten gruppe mennesker bestemmer. Det er snakk om ca et prosent som styrer hele samfunnet.
Vi
stemmer ja, men så er det mange faktorer. Vi får kun stemme hvert
fjerde år. Vi kjenner ikke valgresultatet, og det er ikke alltid det er
slik at flertallets får dem de har lyst på, for det kan være at et parti
blir støtteparti for mindretallsregjering, blant annet.
Hvert
individ som stemmer har ingen reel makt overhodet. Til sammen så kan
49% av alle som stemmer (Det er ikke alle som stemmer) vil ikke få noe
som helst av viljen sin igjennom, mens 51% kun får bestemme hva slags
partier som skal få makt.
Når så partiene har makt,
vil partilederne gå sammen å bestemme seg for platform, og den kan være
noe ingen ønsker for den del. Men de bestemmer altså fra der av. Fra
der av, så er det ikke lenger befolkningen som bestemmer, men den dumme
befolkningen har fra det tidspunktet bestemt at den bittelille gruppen
mennesker skal ha makt over hele samfunnet, over ditt og mitt liv, og
nesten uten noen som helst begrensninger. De kan bestemme om du som
voksen skal få kjøpe lakris eller ikke… Poenget er i alle fall at du
gir et klart signal om at du ikke ønsker noe ansvar, og at du fraskriver
deg alt ansvaret du har over deg selv, ditt eget liv og også andre, og
legger ditt liv i hendene på politikerne…
Når
tilstrekkelig mange nok blir alt for venstreorienterte, dvs. alt for
lite egoister og individualister, jo mer ansvar legger man i hendene på
de få.. Når psykopatiske folk som Stalin da kommer å overtar makten, så
kommer han til dekket bord. Han har kontroll over absolutt alt, fordi
menneskene i samfunnet har overgitt ALL MAKT til politikere og stat,
gjennom gradvis å begrense frihetene, gradvis styre mer og mer over
folk, og gradvis gjøre folk mer og mer avhengig av statens
velferdsordninger og handouts…
Du kan se selv på
Venezuela hvordan befolkningen rævkjørte seg selv ved å velge «litt»
feil type politikk… Hvordan det gikk med Hellas. Hvordan det gikk med
Cuba, Nord Korea, og andre sosialistiske sumper rundt om i verden..
Og
la det være klart: Det er ikke hele befolkningen som har bestemt det
skal være slik. Det er kun et knapt flertall, og de har ikke bestemt
noe som helst annet enn hva slags partier som skal komme til makten…
Politikerne får all makt etter valget. Da styrer 1% over 99% av
befolkningen.
Privat og offentlig er to ulike måter å organisere oppgaver i
samfunnet på som gir (for)brukerne ganske ulike økonomiske incentiver.
Noe av det som vanligvis karakteriserer henholdsvis private og offentlige løsninger er:
Privat:
Kunden betaler.
Når noen velger å handle med hverandre, er det frivillig for alle parter.
Det er ofte mange tilbydere av like eller lignende produkter og tjenester.
Offentlig:
Liten eller ingen direkte betaling.
Tvungen indirekte betaling (skatt).
Liten eller ingen reell konkurranse mellom tilbydere.
Det at det i det private er kunden selv som betaler, betyr at den som
betaler sannsynligvis bryr seg om både pris og kvalitet på det han/hun
kjøper. Det er tre andre måter man kan bruke penger
på: (1) Man kan bruke egne penger på andre, (2) man kan bruke andres
penger på seg selv, eller (3) man kan bruke andres penger på andre enn
seg selv. Den av disse måtene å bruke penger på, hvor du og jeg
sannsynligvis bryr oss minst om både pris og kvalitet på det vi kjøper,
er hvis vi bruker andres penger på andre enn oss selv. Det er denne
måten det offentlige som regel bruker penger på, og da er det ikke
overraskende at det blir mye sløsing, noe Sløseriombudsmannen på Facebook regelmessig dokumenterer.
Skatter og avgifter er den desidert største utgiftsposten for de
fleste nordmenn. Hvis vi kunne brukt våre egne skattepenger til å betale
for tjenestene som nå tilbys (nesten) gratis av det offentlige, ville
prisen vi betalte vært mindre enn prisen staten betaler idag (blant
annet siden det ville vært mindre sløsing), og da ville nok de aller
fleste sittet igjen med mye ekstra penger som vi kunne gjort hva vi
ville med.
Hvis handelen er frivillig for både kjøper og selger, betyr det at begge mener de vil «få det bedre» etter
handelen enn før. Handelen tilfører mer verdi til livene deres. Det er
ihvertfall det de tror før handelen finner sted, og i de aller fleste
tilfeller har de nok rett i det. Frivillig handel er et positive-sum-game,
og det betyr faktisk at frivillig handel er noe som bidrar til å øke
folks levestandard! Når man har tvungen «handel», som når staten krever
inn skatt og gir oss offentlig helse, skole, pensjon og så videre, kan
det ikke garanteres for at den totale velstanden øker.
Hvis det er mange tilbydere som selger det samme eller nesten det
samme, får vi konkurranse mellom tilbyderne. Vi kan anta at de alle
ønsker å tjene mest mulig penger, men høyest mulig pris gir ikke
nødvendigvis høyest mulig inntekter. Hvis det er flere tilbydere, må de
konkurrere med hverandre om forbrukernes gunst. Lavere pris og bedre
kvalitet er to viktige områder de kan konkurrere på. Så når en selger
setter ned prisen, gjør han det ikke for å være snill – det er fortsatt
for å tjene mest mulig penger. Men konkurransen har ført til at den
prisen som gir mest mulig profitt er lavere enn den var før.
Hvis vi vil at den totale velstanden i verden skal øke over tid, ser
det altså ut til å være essensielt at vi har mange private løsninger.
Det er derfor synd at ordet «privat» ser ut til å ha blitt et negativt
ladet ord for mange mennesker, tenker jeg. Hva mener du?
6 kommentarer
20.06.2015 kl.12:17
Selv deler jeg ikke det samme synet som deg. Vi ser
jo hvordan det har gått i USA, der alt omtrent er privatisert.
Levestandaren for noen få er veldig høy, men for de fleste betyr dette
at en knapt har råd til mat, fordi de brukte mange tusentalls kroner på
en operasjon av fingeren. Ser vi derimot mot Norge, der vi har
blandingsøkonomi, har vi jo ett av verdens høyeste levestandarer, og jeg
tror ikke at de fleste går rundt og syter fordi de må betale skatt,
eller? Tror heller ikke levestandaren synker av den grunn, heller da at
man blir mer kravstor.
Men for all del, om vi skal ha et samfunn
der de ytterst få får den beste levestandaren, fremfor at alle kan oppnå
like høy velstand og levestandard, så vil det private være best! 😀
USA har også en
blandingsøkonomi hvor staten (og statene) tar inn ganske mye skatt, og
hvor, ikke minst, det er fryktelig mange statlige reguleringer.
Interesseorganisasjoner og store bedrifter har mye innflytelse på
politikerne. Så USA er ikke et privatisert land, slik jeg ser det. Blant
annet er helsevesenet i USA strengt regulert, noe jeg har skrevet litt
om her: http://haakonsk.blogg.no/1400445575_det_amerikanske_helse.html
(«Det amerikanske helsevesenet – statlig monopol på godkjenning av
medisiner»)
Jeg skrev også et innlegg som jeg kalte «Klarer
staten å utjevne forskjeller mellom fattige og rike?»
(http://haakonsk.blogg.no/1367334743_klarer_staten__utjevn.html) hvor
jeg argumenterte for at det var staten og ikke det frie markedet som
skapte og opprettholdt ulikheter. Ikke at alle ville vært like rike i et
helt fritt samfunn, men kanskje ville det faktisk vært mindre
ulikheter, ikke større?
Til slutt har jeg en utfordring til deg.
Du trenger ikke svare, men det er ihvertfall noe du kan tenke litt på:
Hvilke mekanismer (incentiver) mener du fører til at offentlig løsninger
(eller blandingsøkonomi-løsninger) fungerer bedre enn private?
20.06.2015 kl.14:31
«jeg tror ikke at de fleste går rundt og syter fordi de må betale skatt, eller?»
Nei,
det har du nok rett i. Men for de som ikke liker å betale skatt, er det
ganske ekstremt at staten tar ca halvparten av det de tjener i skatter
og avgifter. (Onar Åm regnet seg frem til at det var ganske mye mer enn
50%, men jeg tror han har overdrevet litt:
http://onarki.no/blogg/2010/08/dette-betaler-du-i-skatt/)
Siden
de fleste synes det er greit å betale så mye skatt, mener jeg den beste
løsningen er å tillate folk å melde seg ut av staten, slik at de som
melder seg ut ikke betaler f eks inntektsskatt, mot at de må betale for
offentlige tjenester selv:
http://haakonsk.blogg.no/1374096754_konkurranseutsett_sta.html
20.06.2015 kl.22:08
Hei, unnskyld for sent svar!
Mekanismer må
jo være at alle får de samme mulighetene, i form av utdanning, samt at
alle skal ha en viss «levelig» levestandard. Det er også tryggere i form
av at det sjeldent eller aldri fører till at noen mister jobben sin.
Også gratis/billig når det gjelder sykehus. Jeg er veldig for den
løsningen vi har i Norge i dag!
20.06.2015 kl.22:19
Det hadde kanskje vært en løsning det og, men hadde
ikke det ført til at de som betaler skatt får en enda dårligere
løsning/på vei mot et privatisert samfunn? Disse som da ikke betaler
skatt ville jo heller ikke ha betalt for offentlige løsninger, men
private.
21.06.2015 kl.10:39
«Hei, unnskyld for sent svar!» Ikke noe å unnskylde for. Jeg klarer ikke alltid å svare så fort, jeg heller, som du ser.
«Mekanismer
må jo være at alle får de samme mulighetene, i form av utdanning, samt
at alle skal ha en viss «levelig» levestandard.» En mekanisme skal
forklare hvorfor vi kommer til å oppnå ønsket resultat, så at alle skal
ha like muligheter og ha en viss levestandard er vel kanskje heller mål
enn mekanismer?
Men når du skriver «alle», mener du sikkert alle i
verden – ikke bare nordmenn. Det er mye norsk og vestlig politikk som
gjør det vanskeligere for fattigere utlendinger å få en høyere
levestandard. Eksempler på dette er toll på importvarer, subsidier til
norsk industri og innvandringsrestriksjoner.
«Det er også tryggere i form av at det sjeldent eller aldri fører till at noen mister jobben sin.» Samfunnet
er i stadig forandring, og det endrer seg fortere nå enn tidligere. At
folk ikke skal miste jobben sin er dermed urealistisk fordi firmaer må
gå konkurs når det ikke lenger er behov for dem. Vi får nye behov som da
må dekkes av nye firmaer.
«Også gratis/billig når det gjelder sykehus.» Sykehus
er egentlig ikke så billig. Dvs, du betaler ikke mye for offentlig
helsehjelp når du blir syk, men du betaler veldig mye i skatter og
avgifter for å få den lave prisen på direktebetaling. La oss si du
tjener 400.000 kr i året, brutto. Da betaler du kanskje ca
150.000-200.000 av disse til staten gjennom skatter og avgifter. Nå får
man selvfølgelig ikke bare sykehjelp for disse pengene, men jeg mener
likevel det er en relativt høy pris å betale. I tillegg risikerer man å
bli stående i helsekø i det offentlige systemet, et problem man stort
sett unngår i et privat system siden tilbudet der justerer seg etter
etterspørselen.
«Det hadde kanskje vært en løsning det og, men
hadde ikke det ført til at de som betaler skatt får en enda dårligere
løsning/på vei mot et privatisert samfunn? Disse som da ikke betaler
skatt ville jo heller ikke ha betalt for offentlige løsninger, men
private.»
Ja, jeg tror også de heller ville betalt for private
løsninger enn offentlig der det var et alternativ. Om det ville blitt et
dårligere tilbud til de som betaler skatt er jeg usikker på, siden
konkurransen fra det private gir staten et incentiv til å forbedre sine
tjenester slik at ikke altfor mange skal melde seg ut av staten.
Internett er en fantastisk oppfinnelse. Det verdensomspennende
nettverket serverer all slags digital informasjon fritt til alle slags
folk. Er du på sjekkern, finnes det datingsider. Er du på jakt etter
kunnskap, finnes steder som Khan Academy og Wikipedia. Er du ute etter
middagsoppskrifter, kan du besøke nettsider som Matprat. Vil du se
bilder og videoer om alt mellom himmel og jord, kan du stikke innom
YouTube eller Flickr. Men noe truer visstnok i horisonten. I USA
vil tjenesteleverandører ta seg ekstra betalt av visse nettsteder,
men motstanderne advarer og hevder at vi må innføre nettnøytralitet.
De fleste redaksjonelle teknologinettsteder er varme forsvarere av
nettnøytralitet, og det samme gjelder storheter som Google og Netflix.
Kampen står visstnok for «et fritt og åpent Internett», og hvem kan vel
være imot noe sånt, bortsett fra tyranniske regimer som Iran og
Nord-Korea? Hva er imidlertid nettnøytralitet, og hva har det egentlig å
si? For å få svar på det, må vi vite mer om Internetts natur.
Open source og leverandører
Selv om informasjonsflyten på Internett er åpen og mer eller mindre
fritt tilgjengelig, er den fysiske teknologien bak alle de flotte
nettsidene og tjenestene alt annet enn gratis. HTML, HTTP, TCP/IP
(protokollen bak datapakkene som sendes) og mye annen nødvendig kode for
at Internett skal fungere er «open source», noe som betyr at ingen eier
det og at alle kan bruke og videreutvikle det som de vil. Datamaskiner
og kabelnett er imidlertid ikke «open source». Den fysiske driften av
Internett må vedlikeholdes og driftes av noen, og dette er
internettjenesteleverandørenes jobb.
På samme måte som at PC-en, nettbrettet eller smarttelefonen din har
kostet deg, familien eller arbeidsgiveren din penger, koster servere,
kabler, satellitter og alt annet utstyr tjenesteleverandørene benytter
seg av penger. Leverandørene bidrar med utstyr som gjør deg i stand til å
bruke Googles søkemotor for å besøke akkurat den nettsiden du er på
jakt etter. Leverandørene må vedlikeholde og videreutvikle tjenestene
sine, ellers får de misfornøyde kunder, som kanskje bytter over til en
konkurrent hvis problemene vedvarer.
Tjenesteleverandører driver med andre ord en privat forretning som de
fleste andre, som rørleggere, elektrikere, fiskere, bakere og
butikkmedarbeidere. Driver du en bedrift, må du få penger inn i kassa,
og det gjør tjenesteleverandører ved å ta seg betalt av alle som
benytter seg av datatrafikken, enten det er vanlige nettsurfere eller
tjenester som Amazon og Google.
Hva er nettnøytralitet?
Nettnøytralitet betyr at tjenesteleverandører må behandle all
datatrafikk likt, og ikke gi visse produkter og tjenester prioritet over
andre, eller å ta seg ekstra betalt av en aktør for at den for eksempel
skal få tilgang til økt konsum av båndbredde.
Tilhengere av nettnøytralitet sidestiller «open source»-delen av
Internett med den privateide delen – utstyret tjenesteleverandørene har
investert i med egne midler. Internett bør være i fellesskapets eie,
ifølge dem, og derfor må staten regulere nettet til å være en «nøytral
plattform». Tjenesteleverandører skal som nevnt ikke kunne prioritere
visse datapakker over andre på sine egne nett, og all informasjon skal
behandles likt. Enorme datapakker fra Netflix, YouTube eller
torrentnettverk, som legger beslag på store deler av nettverkstrafikken,
skal med andre ord behandles på samme måte som vanlig surfing.
I stedet for å håndtere sin private eiendom slik de mener er best for
kundene, må tjenesteleverandører danse etter statens pipe og lage et
«dumt» Internett, hvor alt behandles likt – uavhengig av konsekvensene
for sluttbrukerne. Se for deg at private utbyggere av jernbaner ikke får
lov til å bestemme selv hva slags tog, last, hastighet og så videre som
er tillatt på sine spor. Dét er nettnøytralitet.
Konsekvenser av nettnøytralitet
La oss si at vi har full nettnøytralitet: Tjenesteleverandørene har
ikke lov til å prioritere viss datatrafikk over annen eller ta seg
ekstra betalt av spesielt belastende trafikkskapere. Hva kan være
følgene?
Hvis for eksempel 10 % av kundene konsumerer 80 % av all båndbredden via BitTorrent, får ikke leverandøren lov til å identifisere dette og nedprioritere hastigheten til torrentbrukerne, slik at de resterende 90 % får en bedre surfeopplevelse
Videotjenester som YouTube, telefonitjenester som Skype og onlinespill som World of Warcraft er avhengige av konstant strømming for å kjøre smidig, men blir ustabile hvis de mister prioritet i datatrafikken over tjenester som ikke er avhengig av konstant strømming
Dersom en tjenesteleverandør må oppgi mesteparten av båndbredden til en liten minoritet, forsvinner lønnsomheten og motivasjonen til å investere videre
Hvis kun en brøkdel av brukerne står for nesten all trafikken (lav lønnsomhet), må prisene økes for alle for å gi alle en sømløs opplevelse
Innovasjoner blir kvalt: En ufri leverandør kan blant annet ikke gi sykehus prioritet, slik at de kan drive med videokonsultasjon og andre teknologiske nyvinninger som gagner kirurgi og pasienter
Forskjellige tilbud til forbrukerne for ulik bruk, som ved premiumkanaler i TV-verdenen, blir ikke tillatt for tjenesteleverandører ved nettnøytralitet
Samme (dyre) pris på servere kan stenge ute nye, potensielle konkurrenter til selskaper som Google, mens i et fritt Internett kan små aktører inngå gjensidig lukrative avtaler med leverandørene
Nettnøytralitet vs. nettfrihet
Hvis leverandører tvinges til å behandle all data nøytralt, mister de
grunnlag og motivasjon for å lage et bedre nett for sine kunder, noe de
kunne ha gjort ved å iverksette tiltak, tilby ekstratjenester eller
bruke teknologi og forskning i tråd med det de mener er best. Resultatet
er et tregere Internett for de fleste, ustabil bruk, redusert
lønnsomhet og motivasjon for leverandøren, økte priser, kvalt
innovasjon, mindre mangfold og et vanskeligere marked å komme seg inn i
for nykommere.
Nettnøytralitet vil gjøre Internett dårligere, men først og fremst er
det et overgrep mot privat eiendomsrett og menneskets livsviktige evne
til å tenke og handle selvstendig. Nettnøytralitet er umoralsk og
upraktisk, og må derfor bekjempes. Et fritt Internett, der et mylder av
aktører går sammen eller konkurrerer for å finne løsningene kundene
faktisk vil ha, er det eneste moralske og praktiske. Si nei til
nettnøytralitet, og ja til nettfrihet!
Går det an å kombinere egoisme og frivillig arbeid? Liberalisme og kapitalisme handler om å maksimere profitt (koste hva det koste vil), og hensynsløst utnytte de svake i samfunnet. Eller kanskje ikke?
Liberalisten Bjørnar Marcelius kommer fra Stjørdal og har en
bachelorgrad i ernæring. Nylig kom han hjem fra Filippinene, hvor han
har hjulpet barn frivillig, selv om han som student knapt eier nåla i
veggen selv. Radkap tok en prat med Bjørnar, for å blant annet høre
hvordan frivillig arbeid og veldedighet er i tråd med liberalisme.
Mange mener at de svake og fattige vil sulte i hjel og dø i et liberalistisk samfunn. Beviste du nettopp at dette ikke er tilfellet? Befolkningen i Filippinene er fullstendig avhengig av frivillige, spesielt i de mest fattige provinsene. Etter tyfonen Haiyan fikk man opplevd statlig korrupsjon på sitt verste. Millioner av dollar gitt av andre stater forsvant sporløst i hendene på den sittende regjeringen. Dette er informasjon vi fikk av den frivillige organisasjonen vi jobbet for der nede. Det viste seg at den sittende presidenten holdt pengene tilbake på grunn av en uoppgjort stammekonflikt mellom ham og forfedrene til ordføreren i den rammende byen Tacloban. Uten frivillig hjelp hadde byen Tacloban mest sannsynlig fortsatt vært i ruiner og sivilbefolkningen ville sultet.
Hva gjorde du konkret nede på Filippinene, og hva fikk deg til å begi deg ut på et slikt oppdrag? Jeg og min samboer var på Filippinene høsten 2013 og dro derfra rett før tyfonen Haiyan rammet østkysten. Vi ble sjarmert av både land og folk, og ønsket å gi noe tilbake. Siden vi begge har en bachelor i ernæring, så fikk vi gjennom en frivillig organisasjon kalt «Atlantis» muligheten til å drive et ernæringsprosjekt kalt «Cangumbang Feeding» i området Palo, Leyte. Dette prosjektet har som mål å takle underernæring i det landlige området Palo, med fokus på å gi ett varmt måltid om dagen til barna i lokalsamfunnet. Alle måltidene vi serverte ble gjennomgått og ernæringsmessig analysert av oss for sikre at barna mottok tilstrekkelig med næringsstoffer og energi. Vi ble gitt et daglig budsjett som var penger vi selv hadde betalt inn til organisasjonen før vi dro, og disse pengene holdt til 5 av 7 dager i uken og skulle dekke matbehovet for 36 barn. Vi tok antropometriske mål for å følge vekst og høyden til barna i de 4 ukene vi var der. Gjennom oppholdet bodde vi hos en lokal vertsfamilie som serverte oss 2 måltider om dagen, frokost og middag.
Hvordan tror du økt liberalisering av samfunnet vil hjelpe de svake og fattige? En økt liberalisering vil føre til at menneskene der nede vil få større muligheter til å løfte seg selv ut av fattigdom. Staten har vist seg udugelig, og er preget av både korrupsjon, interne stammekonflikter og politiske drap. Landet er sterkt religiøst, mye på grunn av fattigdommen og elendighetene som stadig rammer landet. Alle disse faktorene fører til at frivillig hjelp er nødvendig for at landet i det hele tatt skal gå rundt. Private eiendommer for utlendinger er ulovlig å eie, med mindre man er gift med en filippiner og setter eiendommen i deres navn. Dette fører til at det er mye vanskeligere for selskaper å etablere seg og skape arbeidsplasser.
På hvilken måte er frivillig arbeid i tråd med liberalisme og kapitalisme? Nå er det ofte slik at de fleste som jobber frivillig har et rimelig liberalt syn på verden. Å jobbe frivillig innebærer å bruke sine egne penger og tid på å gi noe, og belønningen kommer i form av glede, livserfaring og nye innholdsrike opplevelser. Enten det å hjelpe mennesker i nød i et fremmed land eller stille opp på dugnad i lokalsamfunnet man bor i. Når det gjelder kapitalisme, så ser man at mennesker med mye ressurser og penger gir mest til nødhjelp og oppstart av frivillige organisasjoner. Penger er en ressurs som får verden til å gå rundt, og man forvalter disse best selv.
Hva fikk du selv ut av oppholdet nede på Filippinene?
Det er så mye av jeg er usikker på hvor jeg skal starte. Først å fremst
utvikler man seg mye som person ved å dra til et katastroferammet
område. Fordommer og idiotiske holdninger forsvinner, og man lærer seg
at Norge faktisk ikke er verdens navle. Filippinene er et land med
relativ høy toleranse for andre kulturer, bortsett fra de sørlige
delene, hvor muslimske separatister holder til. Dette smitter over på en
selv. Befolkningen ser alltid positivt på ting, smiler og er glad selv
om forferdelig ting har skjedd. Vertsfamilien hvor vi bodde mistet mange
eiendeler under tyfonen, blant annet en TV. Ingen TV betyr ingen
karaoke, og det er kritisk under festligheter. Vi vurderte om vi skulle
kjøpe en 40 tommers flatskjerm, men fant ut av vi ikke hadde budsjett
til dette. De fikk uansett til slutt lånt seg både en TV og
karaokesystem, og dette var en stor begivenhet for hele familien. Uten å
overdrive, så kan jeg si at syngingen pågikk 12 timer i strekk hver dag
i to dager. Det får en virkelig til tenke på hvor mye verdt små
materialistiske ting faktisk er. Mange sier at penger ikke er lykke, vel
det er rett å slett veldig ignorant. For mennesker som ikke har så mye,
så er penger og andre småting veldig mye verdt. Vi kjøpte ting, som
ofte for oss er helt ubetydelige, og ga til lokalbefolkningen. Den
takknemlighetene de uttrykte er enorm, og man ser virkelig hvordan små
teknologiske utviklinger kan hjelpe og gjøre livet enklere og bedre for
folk flest.
Har du lyst til å reise tilbake? Hva ville du eventuelt ha gjort annerledes? Jeg vil absolutt tilbake, og det er en mulighet for at vi gjør allerede nå til våren. Hvis vi kunne gjort noe annerledes, så ville det vært å øke lengden på oppholdet, større budsjett, og skaffet mer forkunnskaper om landet og befolkningen generelt.
Noen argumenter går ofte igjen mot fred, og alle disse kan besvares med ett motargument.
Det er tre argumenter som går svært ofte igjen mot fred, og de er som
følger: 1) “du kan jo bare flytte,” 2) “du må betale svært høye skatter
fordi du får så mange indirekte fordeler av å bo i et sosialdemokrati”
(lav kriminalitet, høyt utdannet befolkning etc.) og 3) “fred er
udemokratisk.” Jeg skal i dag besvare alle disse argumentene med ett og
samme argument, nemlig at alle disse tre argumentene bygger på
vilkårlige nasjonale landegrenser. Et godt prinsipielt moralsk argument
bør være uavhengig av hvordan verden er inndelt i nasjonalstater.
“Du kan jo bare flytte”-argumentet fungerer bare så lenge det finnes
nasjonalstater og steder utfor en nasjon som man kan flytte til. Dersom
det dannes en verdensregjering fungerer ikke dette argumentet lenger. Da
kan man ikke flytte, ergo er ikke dette en prinsipiell konsistent måte å
argumentere på. Rett og galt avhenger av hvor landegrensene går.
Min mistanke er at de fleste som bruker “du kan jo bare
flytte”-argumentet kun bruker det som en pen måte å si “hold kjeft og
adlyd.” Dersom vi faktisk fikk en verdensnasjon vil de samme menneskene
da si “tough luck” og bevege seg over til neste argument, nemlig “du må
betale skatter fordi du får så mange indirekte fordeler av å bo i et
sosialdemokrati.” La oss derfor se nærmere på dette argumentet.
Sett nå at vi deler Norge inn i to stater, Vestlandet og Rest-Norge.
På grunn av frihandelsavtaler handler disse to statene med hverandre
nøyaktig som før. Forskjellen er bare at nå betaler ikke vestlendingene
skatt til Rest-Norge eller omvendt. Hva skjedde med alle de indirekte
fordelene? Er de liksom forsvunnet nå plutselig? Nei, vi nyter fremdeles
like godt av dem på grunn av frihandel. Det eneste som har endret seg
er at vi har flyttet landegrensa, og vips så forsvant det argumentet.
Det er nemlig slik at vi i Norge har enorme indirekte fordeler av å
handle med Kina. Hvorfor er ikke dette da et argument for at vi bør
betale masse skatt til Kina? Fordi det tilfeldigvis er en landegrense
som skiller oss. Hadde vi fjernet denne ville plutselig de indirekte
fordelene blitt skattbare. Men hvis vi kan dele opp Norge i 2 stater,
hvorfor da ikke i 5 millioner stater? En for hver nordmann. Da har man
bare frihandelsavtaler mellom landene og så er hver av statene suverene.
Gjør vi dette forsvinner plutselig alle de såkalte indirekte fordelene.
Akkurat som vi ikke skatter til Kina skatter vi da ikke til det norske
“fellesskapet” fordi nasjonen Norge ikke finnes, kun en hel haug med
selvstendige småstater.
Nøyaktig samme argument — inndeling i 5 millioner småstater — kan
brukes til å besvare det siste argumentet også, nemlig at liberalismen
ikke er demokratisk. Overtallet får ikke lov til å bruke sin overmakt
til å undertrykke de som er i undertall og dette er fryktelig
udemokratisk, får vi høre. Vel, hvis vi deler inn landet i 5 millioner
små stater, nemlig en for hvert individ og hans eiendom så er hver og en
av disse statene fullstendig demokratiske hver for seg. Sett fra et
slikt perspektiv er flertallsstyret mellom 5 millioner uavhengige stater
en form for imperialisme.
Med andre ord, disse tre argumentene har store problemer med å takle
et tilfelle der hvor hver og en var sin egen nasjon og man hadde
frihandelsavtaler mellom statene. Dette er jo nettopp laissez-faire. Det
finnes kun tre konsistente løsninger til dette:
internasjonalsosialisme, nasjonalsosialisme og liberalisme.
Internasjonalsosialismens løsning er en verdensregjering. Den vil
rettmessig si at dersom vi virkelig mener alvor med at sosialisme er for
alle så er et sosialistisk verdensdiktatur den eneste logiske
løsningen.
Den andre løsningen er at Norge er kun for nordmenn:
nasjonalsosialismen, hvor sosialismen ikke er universell men er avhengig
av hudfarge og etnisitet. Det er denne løsningen de fleste jeg støter
på heller i retning av. De vil ha stengte nasjonalgrenser, høye
tollmurer for å beskytte nasjonal industri og arbeidsplasser og stenge
for innvandrere. Disse menneskene hyler og skriker som stukne griser
over at noen nordmenn som bor innenfor de hellige landegrenser nyter
godt av de indirekte fordelene med å bo i Norge samtidig som de ikke har
dårlig samvittighet et sekund med å benytte seg av de indirekte
fordelene av å importere teknologi fra friere land eller billige varer
produsert av små barnehender i sweatshops i uland.
Felles for internasjonalsosialistene og nasjonalsosialistene er at de
mener at makt gjør rett. Deres beste argument er en klubbe og måten de
vinner en diskusjon på er å vifte truende med klubba og å si “hold kjeft
og adlyd.” Den tredje løsningen derimot, liberalismen, er uavhengig av
størrelsen eller antallet stater. Den er universell og fungerer like
godt uansett hvor man setter landegrensene. Dersom både Sverige og Norge
er 100% liberalistiske ville nordmenn knapt ha merket noen forskjell om
landene slo seg sammen eller ble delt opp i 20 land. Liberalismen er
genuint uavhengig av landegrenser, samtidig som den ikke er fascistisk
slik som internasjonalsosialismen.
For mange betyr «egoisme» å være en hensynsløs bølle, men vi skal se at dette slettes ikke er tilfellet.
Jeg fikk en forespørsel om å fortelle litt om egoisme som etisk
system og det syntes jeg var et glimrende tema som jeg ikke har snakket
om på en stund.
De aller fleste opplever egoisme som et skjellsord. Skjellsord
oppstår ved at folk som har en svært negativ innstilling til noe bruker
ord på en bjeffende og snerrende måte. Dersom mange nok gjør det over
lang nok tid vil ordet bli et skjellsord og deres betydning av ordet vil
bli det dominerende. For eksempel har afrikanere arbeidet seg gjennom
en rekke navn som opprinnelig kun var en nøytral navnelapp (“neger,”
“farget,” “svarting” etc.) men som gjennom å bli sagt på en snerrende
måte av mange nok over lang nok tid ble skjellsord.
Ordet “egoist” har blitt et skjellsord på samme måte, nemlig ved at
det dominerende flertallet av altruister har brukt ordet på en snerrende
måte. (“Din egoist!” sier gjerne noen mens de fråder av avsky og
forakt.) Siden det er flertallet som får lov til å definere begreper har
egoist blitt brukt i betydningen narsissist eller sosiopat, altså som
en ekstremt hensynsløs og til dels ond person, fullstendig blottet for
empati og sympati for sine medmennesker, en som bare bryr seg om seg
selv.
Egoistenes variant av egoisme er som følger: egoisme er livets
filosofi. Alle levende vesener er per definisjon egoistiske. Det å være
levende er å være egoistisk, og det å være egositisk er å leve. Det er
ikke tilfeldig at de fleste religioner både er altruistiske og dyrker et
dødsrike: himmelen, nirvana, Valhall, de evige jaktmarker osv.
Altruismen er dødens filosofi og altruistiske religioner er essensielt
dødskulter. De fordømmer det jordiske liv (fordi det er egoistisk) og
lengter etter døden (“komme til himmelen”).
Før jeg snakker mer om hva egoisme er bør jeg si litt mer om hva altruisme ikke
er. Altruisme brukes i dag nærmest som synonym for å være hjelpsom mot
andre, men hvis dette virkelig er dette altruisme betyr burde John D.
Rockefeller vært den største altruisten på planeten siden han gjennom
sin oljevirksomhet hjalp millioner av mennesker til å få råd til billig
og trygg belysning, samt var med på å skape grunnlaget for bilen som
daglig gjør livet bedre for milliarder av mennesker.
Men Rockefeller regnes ikke som en altruistisk helt selv om han hjalp
millioner av mennesker. Tvert i mot regnes han av altruistene som en
ond skurk som “stjal fra fellesskapet.” Hvorfor? Fordi han tjente på handlingene sine. Han ble rik på å hjelpe andre. Han var ikke ulykkelig. Hjelpen hans var ikke selv-ofrende. Derfor og bare derfor er han en skurk i altruistenes øyne.
Med andre ord, altruismen dreier seg ikke om å hjelpe andre, men om å ha det vondt for andre. Kun hvis man lider for andre mennesker kan man sies å være altruistisk, selv om man overhode ikke hjelper dem. Derfor er medlidenhet (= å lide sammen med) altruismens høyeste dyd.
Egoisme som biologisk begrep
Alle levende vesener og bare levende vesener er egoistiske. For å
forstå hvorfor er det viktig å forstå levende veseners grunnleggende
natur. Når man ser på en plante eller et dyr får man et inntrykk av at
man ser på et objekt, slik som en stein. Men organismer har mer til
felles med en tornado, en elv eller en flamme enn de har med steiner.
Felles for alle organismer er at de er prosesser. De er i
stadig endring og forbruker hele tiden energi og masse som kontinuerlig
strømmer gjennom dem. For å illustrere dette fornyes alle cellene i
kroppen vår hvert syvende år. Det er altså en kontinuerlig strøm av
atomer og energi gjennom kroppen vår, og dette gjelder alle levende
vesener.
Men prosesser har normalt ingen vel-definert identitet. Det går ikke
an å si at en flamme er en ting, nettopp fordi den stadig endrer form og
oppbygning. Når du tenner en fyrstikk er flammen du ser bygget opp av
helt forskjellige atomer enn flammen du ser på fyrstikken et par
sekunder senere.
Mangel på identitet betyr at flammen kan slukne og blusse opp, den
kan være liten og stor og den kan ha masse forskjellige former. Kort
sagt mangler den definisjon.
Levende prosesser er som flammer og tornadoer, bortsett fra at de har
en meget kuriøs egenskap: prosessene danner et sirkulert nettverk av
prosesser hvor prosessene støtter opp om hverandre og bidrar til at
nettverket av prosesser som helhet opprettholdes. Levende prosesser er
selv-genererende, selv-opprettholdende og selv-produserende. Sammen gjør
dette at levende prosesser er selv-definerende. I motsetning til flammer har levende vesener en vel-definert egenprodusert identitet, et ego.
Levende vesener er altså grunnleggende ustabile, flyktige prosesser,
og den eneste måten de klarer å opprettholde seg stabileover tid er ved å
produsere sin egen identitet, arbeide aktivt for å opprettholde seg
selv. Med andre ord, levende veseners ego er definert ved at det må være egoistisk, dvs. handle i sin egeninteresse for å opprettholde sin identitet. Egoisme og liv er en og samme sak.
Legg dog merke til at vi nå har en ny biologisk måte å definere egoisme på: å være egoistisk betyr å opprettholde sin identitet, dvs å handle i samsvar med sin grunnleggende natur.
Sosial egoisme
En konsekvens av dette er at forskjellige organismer har forskjellige
måter å være egoistiske på. Kattedyr har jegerinstinkter som gjør at de
finner stor glede i å jakte på ting og drepe dem. Dette er deres natur
og for dem er dette derfor riktig.
Men det finnes en hel gruppe organismer hvor slik atferd er unaturlig, især mot artsfrender. Denne gruppen organismer kalles sosiale
organismer. Deres egoisme er definert ved at de lever fredelig sammen
uten å sloss, uten å drepe hverandre, uten å spise hverandre, uten å
true hverandre. De mest kjente eksemplene på sosiale vesener er de
sosiale insektene (bier, maur, teremitter), flokkdyrene (gnuer, sauer)
og mennesker. Den definerende egenskapen, dvs. det essensielle
fellestrekket for alle sosiale vesener, er fredelig sameksistens.
Som sosialt vesen er derfor fredelig sameksistens en viktig komponent i menneskets måte å være egoistisk på.
Rasjonell egoisme
I tillegg til å være sosiale vesener har vi også utviklet dyrerikets
beste hjerne som har evnen til rasjonell tenkning, konseptualisering,
verdiskapning og kreativitet. Så viktig er denne egenskapen for oss at
den har påvirket resten av vår biologi. Hjernen vår krever enorme
mengder energi og hormoner for å vokse og derfor har 1 million års
evolusjon gjort at kroppene våre har krympet og blitt svakere. Vi har
mistet muskelmasse og tennene våre har blitt mindre. Vi fødes teknisk
sett som fostre, og i motsetning til alle andre dyr fortsetter hjernen
vår å vokse og utvikle seg i lang tid etter fødselen. Så viktig er
hjernens utvikling for oss at vi lever som hjelpeløse vesener i mange år
før vi er klare til å greie oss på egenhånd.
Denne utviklingen har skjedd fordi det er i vår egeninteresse å tenke
og handle rasjonelt. Vi har mistet mye av våre naturlige redskaper og
forsvarsmekanismer fordi vi bruker hjernen vår til å bygge alt vi
trenger: klær, hus, våpen, internett, måneraketter.
Når vi blander vår sosiale natur med vår rasjonelle natur er
resultatet en helt bestemt måte å leve sammen med andre mennesker: via argumentasjon. Sosialitet + rasjonalitet = argumentasjon.
For at noe skal være et argument er det altså ikke bare nok at det er
en setning med en logisk struktur. Det er helt essensielt at motparten
har muligheten til å si “nei, jeg lar meg ikke overbevise at dette
argumentet” og får lov til å leve i fredelig uenighet med andre. På
dette punktet er det svært mange som synder fælt. De forveksler ekte
argumentasjon, som forutsetter fredelig sameksistens, med begrunnet
tvang.
Her er et eksempel: “vi trenger en velferdsstat for å ta vare på de
som faller utenfor.” Dersom dette brukes som begrunnelse til å tvinge
alle til å være med i velferdsstaten er dette ikke et argument, men en
begrunnet tvang, altså antisosial atferd pakket inn i pene ord.
Selv om de som bedriver den slags begrunnet tvang gjerne har gode
intensjoner strider denne atferden med menneskets natur og det har
derfor svært skadelige konsekvenser for alle. For mennesket er det
naturlige å være sosial, dvs. å leve fredelig sammen, og det betyr at
den naturlige måten å forholde oss til andre mennesker rasjonelt på er
via overbevisning ved bruk av argumenter.
Naturrett versus plikt
At noe er i samsvar med menneskets natur oppleves naturlig. Det
medfører handlinger som “glir av seg selv.” Ting som strider mot vår
natur oppleves derimot som et ork, som urettferdig, som plikter.
Altruismen, som jo er dødens filosofi, strider mot menneskets natur, og er derfor enpliktetikk. Egoismen, som er livets filosofi, spiller på lag med menneskets natur og det gir opphav til naturrett.
Naturrettighetene er simpelthen en beskyttelse av egoet og dens
identitet, det vil si rett til å bestemme over eget liv, egen kropp og
egen eiendom, så lenge man respekterer andre tilsvarende rett.
Naturrett er rettigheter uten plikter. Det oppleves som helt naturlig
å respektere andre menneskers naturretter. Normale mennesker opplever
det ikke som ork eller en plikt å ikke drepe andre mennesker, ikke
voldta, ikke plyndre, ikke svindle osv. Tvert i mot faller det helt
naturlig å oppføre seg sivilisert mot andre mennesker. Et samfunn bygget
på naturrettigheter har mindre friksjon og gnisninger mellom folk, og
folks energi og kreativitet kanaliseres da inn i produktivt,
verdiskapende arbeid, noe som gagner alle.
Et samfunn bygget på altruistiske rettigheter derimot oppleves som
urettferdige plikter. Ingen liker at noen andre kommer og sjefer i livet
sitt og tar kontroll over ens liv og eiendom. Et samfunn bygget på
plikter vil derfor gå tyngre. Folk har ikke samme motivasjon til å
utføre plikter som egoistiske handlinger, og en betydelig del av folks
energi kanaliseres inn i å forsøke å unngå pliktene (svart arbeid,
skatteunndragelse, skatteplanlegning, omgåelse av reguleringer,
korrupsjon etc.) I et slikt samfunn forsvinner derfor mye av folks
kreativitet og energi i svinn. Et slikt samfunn taper alle på i lengden,
hvilket er helt i tråd med altruismen, men uforenlig med egoismen.
Avsluttende ord
Egoismen kunne gått under navnet “naturisme” eller “identitetisme”
fordi kjernen i egoismen er at levende vesener er ustabile prosesser som
ene og alene har en identitet/natur fordi de aktivt arbeider for å
eksistere.
Nå er “naturisme” og “identitetisme” litt knotete navn, og det er
ikke meningen å komme med forslag til nye navn. Poenget er å illustrere
at det er vanskelig for folk i dag å forestille seg at noen ville brukt
“identitetist” som skjellsord. (Det ville til slutt ha blitt det, så
lenge altruismen dominerer.) Hva i alle dager er det som er så fryktelig
umoralsk med å opprettholde sin identitet, liksom?
Svaret på dette er at ved å opprettholde sin identitet — sitt liv —
forhindrer man seg å bevege seg mot dødens rike. Husk at lidelse og
døden er altruismens ideal og mål. Det er derfor altruister synes det er
så fryktelig når egoister insisterer på å leve selvstendige liv, med en
vel-definert grense som skiller individet fra alle andre.
En annen måte å si “identitet” på er for et levende vesen er “mitt er
mitt, og ditt er ditt” og ingenting setter sinnene i koke hos
altruister mer enn dette. Altruistene ønsker å viske ut grensene mellom
individene slik at alle sammen blir en eneste stor smørje, et såkalt
“fellesskap.” Å viske ut grensene mellom individene og å fjerne deres
private sfærer er en metode for å komme et steg nærmere døden, for når
man lever som en smørje hvor alt flyter i ett er man egentlig en levende
død. Hjertet slår, men man slutter å eksistere som individ. Det er det
nærmeste man kan komme dødens rike på jord. Derfor er altruister også
kollektivister.
Enkelte vil nå skyte inn at dette virker som en karikatur av
altruismen, og at de fleste altruister faktisk ikke tenker slik. Det er
riktig at altruismen er en så uhyrlig ideologi at den ikke tåler å
implementeres i sin rendyrkete form, men de fleste beundrer altruismen
selv om de ikke klarer å leve opp til den.
Videre er det en rekke mennesker som bruker altruismen og
kollektivismen som et skalkeskjul (gjerne ubevisst) for å skaffe seg
makt over andre mennesker. Det er ikke tilfeldig at de som snakker aller
ivrigst om “fellesskap” er de som sitter med alle skattepengene og kan
tillate seg å bevilge seg privilegier som andre “vanlige” mennesker ikke
kan tilses. Slik korrumpering av altruismen er helt normalt og, vil jeg
legge til,naturlig. Altruismen er en pervers ideologi, og den
eneste måten å overleve innenfor rammene av altruismen er å pervertere
altruismen slik at den blir litt mer levelig.
Men det finnes et alternativ til pervertert altruisme, nemlig
egoisme, og det politiske systemet som bygger på egoismen er
laissez-faire kapitalisme, altså et system som legger opp til å beskytte
identitetene til alle individer (dvs. både deres kropp og deres
eiendommer). Et slikt system, hvor folk får lov til å være mest mulig
seg selv fører til det beste mulige samfunn med minst mulig friksjon og
mest mulig verdiskapning og kreativitet.
Onar Åm er en forfatter, blogger og
samfunnsdebattant. Han har gitt ut flere bøker, deriblant «Kampen om
klimaet», og jobber blant annet med sosialt entreprenørskap på
Filippinene.
Tilstanden til kunnskapen i Vesten er i forfall, og noe må gjøres før det er for sent.
”Sokrates og sjøpungen” er den litt spesielle tittelen på en ny bok
av Bjørn Vassnes, en bok hvor forfatteren spør om vi ”flykter fra
kunnskapen”, dette fordi kultur- og samfunnseliten har ødelagt mye av
respekten for kunnskap i Norge.
Disse to poengene er hentet fra en artikkel i Aftenposten i går 8/11,
og sitatene ovenfor er hentet fra den. Vi siterer videre fra
Aftenposten: Vassnes sier at ” Norge er et teknologidrevet
kunnskapssamfunn, men et land uten stor nok respekt for kunnskap”. Før
vi går videre vil vi bare si at Vassnes ser ut til å være en mann det er
verd å lytte til: Han er opprinnelig litteraturviter, men er blitt
Norges fremste vitenskapsjournalist innen naturvitenskap og teknologi.
Han har TV-bakgrunn og startet suksessprogrammet Schrödingers katt på
NRK. Vassnes er blitt berømmet for sin aktivitet; han har bla. fått
Gullpennen og Fritt Ords honnøpris.
Noen momenter:
”Norges sterkt nedslitte infrastruktur i samferdsel og kraft er et
symptom på nedvurderingen av naturvitenskap og teknologi. Kunnskapen
blir for ofte styrt og overstyrt av forvaltning og politikk, ….
Resultater fra oppdragsforskning er blitt endret når de ikke har passet
oppdragsgiverne”
”Skole: Få land bruker mer penger på skole. Men skolen er
byråkratisert og lærernes autoritet ødelagt ved at elevene er gjort
«ansvarlige for egen læring». Respekten for konkret kunnskap er svekket.
Det har ført til dårlige ferdigheter i norsk og matematikk for en stor
del av elevene, som nasjonale og internasjonale tester har vist.”.
”… hovedarkitekten bak ødeleggelsen av lærerrollen [var] SV, …”
”Høyere utdannelse: Skoleproblemene forplanter seg til universiteter
og høyskoler. … [hele] en av tre studenter som startet i 1999 [hadde]
ikke fullført ti år senere. Realfagene er i særlig trøbbel, og
ingeniørstudenter har kritisk dårlige mattekunnskaper”.
” Hva er forklaringen? … Han finner mye av forklaringen på
mentaliteten som [nå] preger norsk samfunnsliv … [i holdninger som
dominerte] noen tiår tilbake, da marxist-leninistene hadde meget stor
innflytelse på akademia, medier og forlag. Naturvitenskap og teknologi
ble betraktet som liksom-objektive instrumenter for maktutøvelse.
Miljøkrisen og atomtrusselen ble indikasjoner på dette. «Alternativ»
kunnskap, humaniora og samfunnsfag ble hevet opp. Ideologi ble dyrket,
ikke kritisk holdning til fakta.
Slik ble kunnskap kraftig relativisert, og ideologi fikk overstyre
vitenskap for en hel generasjon unge mennesker. Det forklarer hvorfor
kunnskapskrisen ikke er et større tema i kultur- og samfunnseliten i
dag: Det er de samme sekstiåtterne som styrer mye av norsk politikk,
akademia og forvaltning i 2011” (sitat slutt).
Artikkelen inneholder dog noen punkter som skal innebære at det nå
ikke er så ille som Vassnes beskriver, det skal være tatt grep for å
rette opp mange av de feil som han påpeker.
Vassnes påpeker altså en rekke uheldige forhold, forhold som
fundamental sett er et opprør mot og en avstandtagen til de ideer som
opplysningstiden bygget på. Opplysningstiden sto for sekularitet,
rasjonalitet individualisme og til en viss grad egoisme. Tilhengere av
de gamle ideer likte ikke dette, og de laget sin motbevegelse, med
tenkere som Kant og Hegel og Nietzsche og Kierkegaard og Marx i spissen,
og en rekke som intellektuelle som bygget på disse. Det ble utviklet
teorier som i en ekstrem form førte til Sovjet-Russland og
Nazi-Tyskland, men som i en mildere form preget Vesten i mye av det
tyvende århundre og resulterte i den velferdsstaten som i dag har
nærmest universell oppslutning. Blant disse ideene er de ideer som
Aftenposten gjengir fra Vassvik: relativisme, nedvurdering av kunnskap,
nedvurdering av realfag, svekkelse av autoritet, ideologi trumfer fakta,
osv. (mer om denne utviklingen kan man finne i Leonard Peikoffs bok
”The Ominous Parallells”.)
De holdningene Vassvik tar opp (og vi bygger kun på artikkelen i
Aftenposten) er grunleggende filosofiske holdninger, og de danner
grunnlaget for venstreorienterte stanpunkter og preger da alt politisk
liv (den preger alt som slipper til i de store fora, som akademia,
aviser, TV, etc.) Disse holdningene preger i dag altså alt intellektuelt
liv, og de som har andre meninger og andre perspektiver slipper i alt
for liten grad til.
Hele debatten foregår blant en utvalgt gruppe, og de diskuterer seg
imellom hvordan de riktige standpunktene ikke har fått tilstrekkelig
gjennomslag; det er derfor det går dårligere og dårligere. Jeg vil si at
de tiltakene som tas for å rette opp tilstanden og den negative
utviklingen er bare er overfladiske, og at de ikke vil ikke ha noen
betydelig effekt hvis vi ser et stykke frem .
Men uansett så er det bra at det iblant kommer til orde noen som på enkelte viktige områder har andre konklusjoner enn de som nærmest har monopolisert all debatt gjennom flere tiår. Vi får håpe at det som gjengis fra Vassnes’ bok i Aftenposten er et tegn på at andre som har avvikende standpunkter på viktige saksområder i økende grad vil slippe til i debatten i de store foraene.
Vegard Martinsen er en norsk forfatter og
politiker, og har skrevet flere bøker om blant annet Objektivismen. Han
er ansatt ved voksenopplæringsinstituttet VOX i Oslo.
turbonellos lillablogg 